Himmelen var skyfri, det var en solskinnsfull dag, fuglene sang. Dagen var perfekt, og enda skulle den bli bedre. Det var i dag det gjaldt. Nå snart, da skulle det skje. I dag skulle livet hans forandre seg, en ny skjebne skulle møte ham. Han hadde tenkt og planlagt alt. Lenge. Flere måneder. Tenkt på hvordan han skulle gå fram og hva han skulle si. Og på de forskjellige situasjonene som kunne dukke opp. Han var godt forberedt.

 

Med de rosa og gule tulipanene i hånden gikk han inn i den lille kafeen. Den han hadde besøkt som oftest hver dag i de to siste månedene. Han var vel etter vært blitt ett velkjent ansikt der. Hver dag kom han. Hver dag bestilte han den samme svarte kaffen. Alltid til samme tid.

 

Som vanlig satt han seg ved det borterste bordet. Det lille ved vinduet. Slik hadde han god oversikt over hvem som kom og gikk utenfor. Over alle i kafeen. Og over alt som skjedde rundt omkring. Han likte å ha oversikt. Uten oversikt ble alt bare kaos. Hele verden hadde bare vært en stor katastrofe uten orden. Verden trengte oversiktlige mennesker.

 

Nå var det bare venting som gjenstod, før det siste steget skulle ta form. Han satt og fiklet med blomstene han hadde lagt fra seg på bordet. Venting gjorde ham nervøs. Usikker. For da begynte han å tenke på negative ting som kunne skje. Alt som kunne gå galt. Og hva om hun egentlig ikke brydde seg? Hva om hun bare gikk sin vei? Slike tanker rommet hodet hans nå. Men det var vel lov å være litt nervøs. Og selvfølgelig var han nervøs nå! Når noe så stort som dette skulle ta sted, så var det helt akseptabelt.

 

Og der kom servitøren. Hun som alltid tok hans bestilling. Hun med langt, lyst hår og krøller. Hun smilte til ham. Hun smilte alltid til kundene, men han kunne se at hun smilte litt ekstra for ham. Som vanlig spurte hun om hva han ville ha, og som vanlig ville han ha en svart kaffe. Alltid kaffe. Alltid svart. Bare svart kaffe. Hvis ikke ble det uorden, og uorden var uoversiktlig. Det ble ikke tolerert. Oversikt var viktig. Så han bestilte en kaffe. En helt svart kaffe uten melk eller sukker.

 

Servitøren smilte til ham og snudde seg for å hente kaffen. Snart. Snart trengte han ikke vente lenger. Snart skulle det skje! Han så etter henne. Bak disken kunne han se hvordan hun helte kaffen i ett krus. Så satt hun kruset på ett serveringsbrett og gikk elegant bortover mot bordet hans igjen. Nå begynte han virkelig å bli nervøs. Blodet pumpet i årene, og han kunne høre hjertet sitt banke. Det føltes som om han kom til å smelte. Nå. Nå skulle det snart skje. Han grep fatt i blomstene og holdt dem tett inntil brystet. Luktet på dem og gikk gjennom planen en gang til for siste gang.

 

Kaffen ble satt ned på bordet. ”En vanlig svart kaffe uten tilbehør, som alltid,” smilte hun, stemmen hennes var myk og hørtes ut som musikk i ørene hans. Nå! Han reiste seg. Strakk ut armen med blomstene og sa: ”Jeg tenkte du ville sette pris på disse.” Smilet hennes ble bredere, og hun tok imot de gule og rose tulipanene. ”Til meg? Hva skyldes denne gleden å motta disse?” Han åpnet munnen, men før han fikk svart, ringte mobilen hennes. I samme slengen mistet hun tulipanene på golvet.

 

”Frida her…?” Svarte hun. ”Ja… Her? Nå? Ja, selvfølgelig… jeg kommer nå,” og med de ordene løp hun ut på gaten. Uten å se seg tilbake. Og hun hadde helt glemt de stakkars blomstene som nå lå våte på golvet. Hva var det som hadde fått henne løpende ut på gaten? Straks fikk han svaret. Med den gode oversikten han hadde ut vinduet, kunne han se henne løpe mot noen, noen som kom gående bort langs fortauet. Han så hvordan de omfavnet hverandre og snakket kjærlig med hverandre. Det var en ung mann, kofferten han dro etter seg tydet på at han vært ute og reist. Og gleden i hennes ansikt, den tydet på at det var lenge siden sist de så hverandre og at de elsket hverandre høyt.

 

Da hun kom inn igjen på kafeen var han borte, alt som beviste at han hadde vært der var et tomt kaffekrus. Og på golvet ved siden av bordet lå noen gjennomvåte, gule og rosa tulipaner.