Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > En mørk vinterkveld

En mørk vinterkveld

Bilturen til festen går ikke som planlagt.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
18.11.2010
Tema
Ulykker


Det var en mørk vinterkveld, jeg skulle ut på fest. Jeg tok på meg den mørke jakken min og åpnet den kvite husdøren. Jeg tok nøklene mine som lå på den lille kommoden og gjekk ut døren. Jeg lukket forsiktig igjen den hvite hus- døren og låste den. Jeg så på klokken og merket at jeg ikke hadde tid til å gå til festen. Jeg bestemte meg for å ta bilen, selv om jeg ikke hadde skiftet til vinterdekk enda. Jeg gikk mot bilen som stod i oppkjørselen og åpnet den sølv grå bil døra. Jeg satte meg inn på de brune skinn setene og vridde om nøkkelen i bilen.

Det var noe som ikke var rett. Jeg viste ikke hva som kunne vare feil, men fortsatte og kjøre bortover den lange hus gaten. Når jeg endelig kom til enden av gata tok jeg av til venstre og ut på E6. Det var noe som ikke stemte, jeg så gatelysene forsvinne bak meg. Det vart mørkt, det var kun lyktene fra bilen som lyste. Jeg så et skilt der det stod Vest-Åsen, jeg svingte av og kjørte opp den bratte veien. Den følelsen var der enda. Lenger frem kunne se lyset fra
gatelyktene.

Jeg kom frem til huset, men den følelsen var der enda. Som om jeg hadde glemt noe, som at jeg aldri burde har reist på festen, men likevel ringte jeg på dør klokka. Huset var fult av folk, nesten alle vennene mine var der. Jeg glemte av den merkelige følelsen jeg hadde, fordi jeg koste meg. Vi drakk og snakket, plutselig var klokken allerede 04:00. Alle skulle hjem nå, jeg takket for meg og gikk mot den sølv grå bilen. Og latet opp den sølv grå bil døra. Følelsen kom til bake, sterkere en før.

Jeg kjørte ned den bratte bakken mens jeg så lyene fra gatelyktene forsvinne. Jeg kjørte i mørket igjen, jeg kom til skiltet der det stod E6 og en pil ut på veien. Jeg svingte av, ut i mørket. Det var kun bil lysene som lyste opp.


 

Jeg kunne se et lys i det fjerne. Jeg merket at det kom fort mot meg, fortere og fortere kom lyset mot meg. Jeg merket plutselig at jeg var i feil kjøre bane. Veiene var dekt med et tynt is lag, jeg tråkket på bremsen men, ja men jeg fikk ikke stoppet. Jeg husket at jeg hadde sommer dekk. Jeg trykte ned gassen i panikk. Alt skjedde så fort, men det virket ut som det var mine lengste minutt i livet.

Lyset kom fortere og fortere i mot meg. I panikk tok jeg og svingte brått mot venstre. Jeg kjørte raskere og raskere. Jeg så busker og trær som passerte meg. Men plutselig fikk jeg glimtet av noe foran meg. Alt vart svart det virket ut som jeg sov. Jeg så ikke noe. Jeg var som en fugl som kunne fly, men det var kun svart. Det var ikke noe annet, jeg kunne høre stemmer de pratet til meg. Men jeg var fortsatt i det tomme mørke rommet.

Jeg våknet opp. Det stod en lege der han så på meg. Han bare stod der og så på meg. Jeg så rundt meg, det var et kvitt rom og et sterkt lys fra taket. Det kom inn fler leger med munnbind. Legen sa: «Du har kjørt deg av veien og krasjet i et tred og du har blitt lam i foten så vi må amputere føttene». Jeg tok et tak i føttene mine. Jeg hadde ikke følelser i føttene mine, jeg kunne ikke bevege de. Legene tok på en maske over munnen min. Alt vart svart igjen, jeg kunne høre de snakke og høre hva de sa.

Det svarte rommet begynte og bli en vane nå. Jeg bare var der, ingen kunne redde meg der i fra. Det var bare et tomt svart rom, ingen lys, ingen personer. Bare et tomt rom, et tomt rom som jeg var i. Stemmer som jeg ikke viste hvor kom fra, det var som jeg var i min egen lille verden. Jeg kunne ikke se meg selv en gang. Det var bare svart, Alt var svart. Min egen lille verden med stemmer som jeg hørte.

Jeg så lyset. Jeg snudde på hode, det var et rom. Et kvitt rom det var 2 vindu. Jeg kunne se skyene igjennom vinduet de bevegde seg fort. Jeg så rundt i rommet. Det var ingen der, den rare følelsen var vekk. Brått åpnet døren seg, det kom inn en kvinne med kvite klær. Hun sa: «Jeg beklager men, vi kunne ikke redde føttene dine» jeg bare så på henne, blikke mitt kunne ikke flytte seg, det kunne bare ikke. Blikket var stivt hun ville si mer, jeg bare så det på hun. Hun snudde seg mot vinduet, og så ut. Hun så sikkert på skyene som bevegde seg så fort. Hun snudde seg igjen mot døra. Og begynte gå, hun gikk svert sakte. Hun snudde raskt på hode og så på meg en siste gang, før hun forsvant ut av rommet.

Senere på kvelden satt jeg bare og så inni veggen. De hadde ikke tv en gang her. Jeg kjedet meg, jeg var forresten sulten og. Jeg drog i snoren som hang på siden av sengen. Jeg så inni veggen mens jeg ventet. Plutselig gikk døren opp og det kom en sykepleier inn, han så på meg. Så sa han: «Hva var det du lurte på?» Jeg åpnet munnen sakte, så sa jeg: «Har dere noe mat hær som jeg kan få?» «ja, bare vent litt så skal jeg si i fra at du vil ha mat» sa han.

Jeg så inni veggen, og tenkte på alt som kunne ha vert endret. Om jeg ikke hadde kjørt med sommer dekk. Om jeg hadde lat vær og drikke på festen, og ikke kjørt i beruset tilstand. Jeg så ut av vinduene, det var mørkt. Jeg kunne ikke se skyene lenger, det var for mørkt. Døren åpnet seg, det kom inn en kvinne. Hun drog på et brett, det var et sølv brett, eller iallfall et stål brett. Jeg kunne lukte lukten av kjøttkaker. Jeg var glad i kjøttkaker, faktisk så var det noe av det beste jeg viste.

Hun la et brett over meg og satte et stort fat oppå med kjøttkaker. Hun var litt rund, sånn som de kantine damene i filmene. Fatet var fylt med poteter, kjøttkaker og grønnsaker dekket var brun saus. Det luket nydelig, hun gidde meg en gaffel og en kniv og sa: «bare spis». Jeg begynte og hive i meg, det var nydelig.

 

Jeg våknet, det stod en rullestol ved siden av sengen. Over sengen stod det en ung sykepleier. Hun sa: «du må reise hjem nå vi kan ikke ha deg her lenger». Hun hjalp meg over i rullestolen, og forklarte hvordan jeg skulle bruke den. Hun tok tak i håndtakene bak og begynte og trille meg ut av rommet. Hun åpnet døren forsiktig, og trillet meg videre. Ut på gangen og bortover mot heisen. Gangen var en kvit gang, som rommet bare at det var noen stoler der. Gulvet var er plastbelegg, som skulle ligne på steiner. Det var grått, mørke grått.

Heisen åpnet seg, den var tom. Dørene på heisen var forresten kvite. Innvendig var det stål alt var stål. Veggene, gulvet og til og med taket. Det eneste som ikke var stål var knappene, de var plast. Sykepleieren klikket på 1 etasje. Jeg så over heis døren der viste det noen knapper, som viste hva slask etasje vi var i. Tallene gikk bare nedover, så sa det plutselig: «pling» døren åpnet seg.

Det var et stort rom, veggene var ikke kvite hær de var heller dekt av tred. Vi trillet raskt igjennom rommet og ut på plassen. Det stod en rød handicap buss og ventet. Jeg vart trillet oppå en rampe bak på bilen og dørene bak var åpnet. Jeg vart heist opp av rampen og trillet meg selv inni bilen. Jeg fikk hjelp til og komme over i et sete. Jeg så ut på sykehuset den store stein blokka som var malt i kvitt, og alle vinduene som var på den store blokka.

Jeg var hjemme, jeg kunne ikke gjøre noe uten hjelp, nesten da. Jeg kunne bare sitte og se på tv. Jeg kunne ikke gå lenger, tenk om jeg bare hadde vært heime den dagen i stede for og reise på festen eller om jeg ikke hadde ventet med og skifte sommerdekk eller at jeg ikke hadde drukket på festen. Da kunne jeg hat føttene mine og jeg kunne enda ha gått og gjort hva jeg ville. Men hva kan jeg gjøre nå, som jeg ikke kan gå?


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil