Jeg så på den fantastiske oppbygningen av alle blomster i alle forskjellige farger og former, alle nyanser og noelunde form, lukten alle de vidunderlige duftene som omfavnet meg denne natten. Alt virket så unormalt klart, som en krystall i måneskinn, eller en stein rett under vann overflaten. Månen skinte som tusen soler der den var på himmelen, full og stor, gigantisk rettere sakt. Så stor hadde den visst ikke vært på denne grønne åsen i denne delen av verden på over 1000 år, gikk det rykter om. Alt virket så idyllisk, på denne fantastiske natten, alt fra det grønne gresset, til de vakre og duftende blomstene, den blå himmelen til den store månen og stjernene. Det virket som om fred var alt som omsluttet meg her jeg sto alene for meg selv midt på natten. Etter en lang stund med indre ro og observering av omgivelsene gikk jeg bortover mot den klare innsjøen som bare var et par 20 – 30 meter fra der jeg sto på dette vidunderlige øyeblikket.

Et øyeblikk senere var jeg allerede i gang å gå, uten å legge merke til at føttene mine beveget seg. Alle sekundene fløt inn i hverandre som en vakker sang som ble spilt i forksjellige melodier og forskjellig rytme til enhver tid. Noen ganger så fort at man ikke merket at det hadde gått et øeblikk siden man tenkte tanken sist. Den fredfulle stillheten omslukte verden som en vekkerklokkes ringing i vakum. Og det myke gresset mot mine bare føtter fikk det til å virke enda mer fredfullt og enda mer idyllisk enn sekundet før.

Innen 45 og et halvt sekund var jeg kommet bort til det klare vannet. Det så iskaldt og varmt ut på samme tid, med en klarhet som overgikk det meste. Jeg hadde aldri sett noe så fortryllende og så klart noengang i mitt våkne liv. Det var sånn at jeg fikk lyst til å hoppe uti når jeg så det. Ja, hvorfor ikke, tenkte jeg og begynte å ta av meg klærene. En mild bris kilte kroppen min etter at jeg hadde tatt av meg t-kjorten. Det er varmt, minst 24 grader, tenkte jeg. Og jeg hoppet uti. Idet jeg hoppet, gikk tiden sakte, som en snegl som ålte seg bortover bakken og over noen blader og kansje en og annen kvist innimellom. Jeg trodde jeg skulle bryte vannoverflaten idet jeg traff det, men det skjedde ikke. Jeg fikk meg heller et skrubbsår, og landet på noe som lignet glass. Det kunne jo ikke være is, det er jo varmt ute? Tenkte jeg idet jeg reiste meg opp på den glass aktige overflaten. Jeg så ned, og observerte bakken, trakket litt hardt på den, for å se om jeg kunne kjenne med foten hvilket stoff det var laget av.

Plutselig brast underlaget under meg, og jeg falt nedi det iskalde, varme og klare vannet i løpet av et øyeblikk med et brak, plask og vann i kronologisk rekkefølge. Jeg svømte oppover i en enorm fart, og gispet etter luft idet jeg brøt overflaten. Nå var alt glasset vekke. det var rart, tenkte jeg i et øyeblikk, men i neste var alt svart, og jeg fikk ikke tenkt ferdig tanken. I neste øyeblikk var jeg i en varm ørken midt på dagen langt vekke fra der jeg begynte, akkurat som når man blunket. Når man lukket øyet, ble alt svart, men alt kom tilbake igjen i løpet av mindre enn et sekund, bortsett fra at nå var jeg på et annet sted til en annen tid. Jeg hadde på en eller annen måte fått på meg klærne igjen. Jeg er tørst, var den første tanken som kom i hodet mitt da jeg så utover det brennhete terenget, jeg må finne meg noe å drikke, sa jeg til meg selv i det sekundet jeg gikk bortover den varme sanden som var under bena mine. Dette stedet var unormalt klart og, jeg trodde det var noe gale med øynene å ørene mine. Jeg gnidde dem, for så å se at alt var mye klarere. Hva skjedde der?, tenkte jeg. Jaja, jeg får fortsette, jeg er fortsatt tørst, tenkte jeg og det lot til at jeg ikke brydde meg om øynene mine for øyeblikket.

Follow me, and I’ll show you the truth of truths, the Alfa and Omega, the answer of all answers, lød en dyp og skummel røst ut over hele landskapet, som om den var livslei og gammel, men ung og livlig på samme tid. Men etter den var forsvunnet, hørte jeg ikke mer av den, og jeg gikk videre i det sandfylte landskapet. Idet jeg toppet en haug, så jeg en liten bekk ved siden av grønt landskap på begge sider, og et og annet tre plasert på helt tilfeldige steder. Jeg løp nedover, følte lykken og adrenalinet komme. Jeg kom ned til elvebredden, tråkket på det kjølige gresset i skyggen av et tre, bøyde meg ned og tok en slurk. Det var varmt i munnen min, men randt iskaldt nedover halsen. Det var en underlig følelse å kjenne noe som var så varmt, bli så kaldt før det hadde gått et sekund. Jeg bøyde meg ned, og tok enda en slurk. Og enda en, og enda en. Da jeg ikke var tørst lenger, fant jeg ut at jeg hadde lyst på noe å spise, men lot følelsen være, siden det var som om jeg ble mett da jeg tenkte tanken.

Dunk dunk dunk, lød det noen få meter vekke, noen banket på en dør som sto midt i ingensteder, uten noen vegger på noen av sidene, bare en dør som sto der. Jeg gikk bort til døren, og undersøkte den. Det var en eikedør med svarte lister som så litt gammeldags ut. Folkene som har laget denne må ha hatt god kunnskap om arkitektur og historiske dører gjennom tidene, tenkte jeg da jeg hadde studert den ferdig. Dørhåndtaket var i en matt gullfarge som hadde en unormal  utstråling som fylte min interesse. Jeg er sikker på at døren ikke var her da jeg kom, tenkte jeg, før bankingen kom igjen, og brøt stillheten og konsentrasjonen min. Jeg løftet hånden min for å banke tilbake. Da hånden min traff døren, gikk den rett igjennom. Følelsen av å ha hånden min gjennom en dør skemte meg, men fascinerte meg på en og samme tid, og jeg trakk hånden min fort tilbake, like fort som hånden min gikk inn i døren. Dette unormale fenomenet fikk meg til å undre. Var jeg bare et spøkelse i intet som har forvillet seg lenger ut i ødemarken enn noen noen gang kunne tenke seg? Eller var jeg bare et tomt skall av et menneske på ville veier her jeg sto? Eller var jeg rett og slett en tanke i hodet til en vilkårlig person som hadde blitt bevisst og gjorde som den ville inne i den fantastiske menneskehjernen? Svaret på spørsmålene mine fikk jeg nok aldri.

Etter en stund med undring – noe som virket som et kvarter, men som ikke var mer en et par øyeblikk sløst vekk på intet – bestemte jeg meg for å prøve å åpne døren. Jeg tok i dørhåndtaket. Etter min forundring, gikk dette, jeg trodde jeg skulle komme gjennom igjen, så jeg åpnet døren av all kraft i hele over kroppen, og for gjennom dørkarmen som var av svarte furu lister, og endte på den andre siden. Mengder av lys samlet seg i øynene mine og blendet meg i noen sekunder, veien jeg gikk inn i døren var på skygge siden, og de øyeblikkene jeg hadde vært der hadde visst gjort øynene mine vandt til det svake lyset. Mange lukter og lyder kom til meg som et stort pang. Virvlende lyd som overdøvet alt jeg hadde hørt i hele mitt liv sprengte nesten trommehinnene mine. Et mylder av lukter slo meg i nesen å. Så mye lyd og lukter var det jo ikke her for et øyeblikk siden? Tenkte meg mens jeg ventet i spenning på at synet mitt sakte men sikkert kom tilbake igjen. Alt var fortsatt litt ute av fokus, men jeg kunne skimte farger gjennom de blenende øynene mine.

Et skrekkslagent syn slo meg. Alt var jo grønt, og ikke all sanden som var her for et eller to sekunder siden! Hvor er jeg?! Tenkte jeg for meg selv, og gned meg i øynene. Bare denne fordømte uklarheten kunne forsvinne! Kommanderte jeg i den lange og underlige tankerekken jeg hadde.

Da skjedde det noe underlig. Alt ble jo klart! Hva skjer med meg? Tenkte jeg, men den tanken forsvant fort da jeg så hvor jeg var. Grønne planter, høye og tykke trær omfavnet terenget som i en oase av farger av hele regnbuens spekter, ikke bare de grønne bladene, men de rosen røde blomstene, den krystallklare blåe himmelen, den gule, varme tropiske solen, og alle dyrene i alle farger som satt som en spiss på horisonten. Jeg så ikke helt klart hvilke dyr det var, men det var dyr i farger og former jeg aldri hadde sett før. Jeg fikk ikke studert dem, siden de var så langt vekke, så jeg tenkte jeg måtte være i en helt annen del av verden enn der jeg hadde vært før.

Hvorfor skjer det så mye underlig på en dag som denne? Alt jeg ville var å observere den store månen fra gressengen jeg var på tidligere! Tenkte jeg, mens jeg så meg rundt og så på alt som var her. Også her virket alt idyllisk, som om freden hadde omslukt denne delen av verden, uten at menneskets vrede hadde forfalt på den. Tenk at hele verden kunne sett noelunde sånn ut hvis det ikke hadde vært for evolusjonen som hadde ført menneskene inn i denne mørke tidsalderen som ødelegger jorden, tenkte jeg før atter en gang stillheten ble ødelagt. Denne gangen var det et kraftig brøl som ristet landskapet, og som fikk alle knoklene i kroppen min til å vibrere. Brølet virket som om det var flere mil vekke, men alikavell ødela det nesten hørselen min.

Jeg så meg forskrekket rundt, snudde meg helt, og så at døren jeg hadde komt inn for bare en liten stund siden var vekke, og det gjorde meg enda mer skrekkslagen. Jeg så bort mot noen busker, det beveget seg i bladene, og jeg brydde meg ikke lenger om brølet. Tenk om det er et vildt dyr som skal spise meg! Tenkte jeg rett før en flokk dyrelignende vesen hoppet ut av busken. Jeg satte i et skrik. Disse dyrene var ikke dyr i det hele tatt – de var dinosaurer! Kjøttetende dinosaurer på to bein som jaktet i flokk, med store skarpe klør, farlige knivskarpe hoggtender, lange haler, korte armer og lange hoder som strakte seg minst 30 – 40 centimeter. De hadde en grønn aktig gråfarge i mange nyanser, som sikret dem god kamuflasje i det tykke buskaset som var rundt om kring her. Har jeg forvillet meg inn i en annen verden? Hvorfor er det dinosaurer her? De har jo vært utdødd i flere milioner år? Tenkte jeg der jeg sto som sveist fast i bakken, helt satt ut av det skremmende synet. De skumle gule øynene deres satt som spikret i meg, og det gjorde meg enda mer redd. Et brøl fra dinosaurene som skar seg gjennom ørene mine brøt stillheten, og jeg fikk et adrenalin kick som ikke kunne måle med følelsen jeg hadde fått av noe før, og jeg snudde meg å begynte å løpe for livet som om døden var i hælene mine, og: det var den jo.

Etter et par meter begynte føttene mine å løpe saktere, uansett hvor mye jeg prøvde å stoppe det. Det var som om bakken var laget av sirup, og det var vanskelig å løpe. Snart var jeg som spikret i bakken, jeg klarte ingenting, og dinosaurene nærmet seg meg med et dyrisk blikk, siklende og gapende for å gripe tak i meg og rive meg i filler i løpet av sekunder.

Vel, nå er det over, tenkte jeg, og begynte å be til gud. Allah, buddha, jahwe, jesus, hvem som helst, hvis det er noen der oppe, redd meg nå!, tenkte jeg da en dinosaur bet etter bena mine; antagelig for å knekke dem, slik at jeg ikke kunne løpe mer, men akkurat da hoppet jeg opp i luften, og dyret klarte ikke å bite meg. En annen glefset etter bena mine da de var i luften, men jeg var fortsatt på vei oppover, så den traff meg ikke. Jeg lente meg framover i en ren refleks, som om jeg skulle ta en saltomortale, men jeg stoppet da jeg lå å fløt i luften. Jeg falt ikke ned! Takk Gud, eller hvem nå enn som reddet meg!, tenkte jeg, og begynte å lene meg fremover, og brukte en muskel jeg ikke visste at jeg hadde; jeg beveget meg. Ikke ned, ikke rundt, men bort over de skrekkslagne dinosaurene som hadde funnet et annet bytte da de skjønte at jeg var uoppnåelig.

Men så begynte jeg ubevisst, men med noe kjent ved det, og fly oppover som et fly som tok av, og jeg akselererte raskt. Snart var jeg over alle trær og alle busker og dinosaurer som strakte seg opp i været, og jeg begynte å fly bortover igjen, i en enorm hastighet. Dette var et rart fenomen, jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å oppleve å fly. Jeg så ned der jeg fløy, flere 100 meter over bakken, og observerte alle levende dyr og planter jeg fløy over.

Nå fløy jeg over en stor skog, en skog som var så enorm at jeg antagelig måtte opp flere 1000 meter i luften før jeg så hele på en gang. Den var stor, og sikkert hjemmet til flere dyre arter som måtte bo der. Jeg akselererte igjen, og fløy over skogen på under et minutt, enda så stor den var. Jeg fortsatte å akselerere, intil jeg hørte et stort pang som sprengte ørene mine. Jeg skrek i smerte, og det begynte å renne en varm væske ned fra ørene mine. Det var blod. Jeg måtte ha flydd så fort at jeg brøt lydveggen, tenkte jeg, jeg hadde jo opplevd det for noen år siden da vi hadde en ferie i utlandet, og vi måtte reise med fly, bare at denne gangen, var jeg ikke inni et stort alluminiums fly som beskyttet ørene mine mot det store smellet, men fløy rett gjennom det.

Til tross for smertene og den høye farten jeg allerede hadde, fortsatte jeg å akselerere. Fløy fortere å fotrete, helt til jeg kom til en mørk side av et fjell. Det var mørkt hele veien foran meg. Hadde jeg overgått lysets hastighet?, tenkte jeg da jeg skuet ut over natten som kom meg i møte. Nå måtte vel akselereringen stoppe, jeg har jo overgått lysets hastighet, ingenting går jo fortere enn det, tenkte jeg, og hadde allerede tilbakelakt flere 1000 meter før tanken var ferdig. Men nei. Jeg fortsatte å akselerere, og kom ut over en stor sjø. Dette må være atlanterhavet, tenkte jeg, men jeg hadde jo komt til en annen del av hverden, eller kansje en annen verden, så det kunne ikke være det.

Jeg begynte å fly oppover, og etter mindre enn et sekund, var jeg allerede oppe i verdens rommet. Så stoppet jeg brått opp, og så ned. Det var nok mer enn 134 344 786 mil ned til jorden, tenkte jeg. Jeg så bare en liten ball som svevde i intet, og lå svøpt i solskinn. det er kaldt i verdensrommet, tenkte jeg, og så ned. Jeg var forundret over at jeg kunne puste, vanligvis kan man jo ikke puste her, det er består jo av vakum. Alt Var mørkt og kaldt, og stjernene skinte mot meg. Her Var det milioner på milioner stjerner uansett hvor man vendte hodet.

Plutselig begynte jeg å falle. Jeg falt nedover mot jorden, fortere og fortere. Snart begynner jeg å brenne, tenkte jeg, det er jo det som skjer med ting som faller i stor hastighet og flyr gjennom atmosfæren. Jeg kom ned til atmosfæren, og jeg var forberedt på å begynne å brenne. Men jeg gjorde det ikke. Det forundret meg ikke lenger, jeg var vandt til overaskelser nå. Jeg for nedover i en enorm hastighet, og traff vannoverflaten som var under meg. Det sprutet en sprut mange meter over meg, og trykkforskjellen presset meg sammen.

Nå var jeg minst 20 meter under vannoverflaten. Og jeg stoppet. Jeg kom til å drukne, jeg nådde aldri å svømme opp til overflaten nå. Men det skjedde ikke det heller, jeg kunne puste under vann akkurat som med i verdensrommet. En fisk svømte bort til meg, og jeg studerte den når den kom nærmere. Så hver eneste detalj, fra det store blanke øyet, til den flekkete og skjellete kroppen, til den benete og skinn aktige hale finnen og alt i mellom. Så hver eneste detalj. Den kom nermere, med en bølgete, sakte bevegelse, og kom borti meg. Jeg kjente det slimete hodet dens, som et lite dunk i pannen min. I neste øyeblikk, uten å vite ordet av det, begynte jeg å brenne! Hæ?! Nå skjønner jeg ikke bæret! Det går jo ikke ann å brenne under vann?! Det strider jo mot fysikkens lover!, tenkte jeg, og prøvde å slukke brannen og viftet med armene. Men i neste sekund ble alt svart, og jeg brant ikke lenger.

Det som skjedde sist gang alt ble svart skjedde ikke denne gangen, jeg kom ikke til et annet sted til en annen tid. Alt ble lyst istedenfor, og det jeg observerte fra dette lyse stedet, var absolutt ingenting. Noen lyder innimellom kom i neste øyeblikk, akkurat da jeg trodde jeg var helt alene og ikke hadde noen steder å gå, eller gjøre og at jeg til slutt hadde blitt gal. Og så kom det noen skikkelser innenfor min synsvinkel, men de gikk rett forbi uten å legge merke til meg. Plutselig kom en dyp, mørk og skummel røst – den samme som tidligere i ørkenen, jeg kjente igjen trekk fra den livsglade og livsleie tonen den hadde på samme tid – og sa noen ord jeg ikke klarte å oppfatte. Så sa den det samme igjen, bare en anelse høyere denne gangen. Enda kunne jeg ikke opfatte noe, men så, en tredje gang kom røsten, og sa:” I am Alfa and Omega, the beginning and the ending, which is, and which was, and which is to come, the Almighty, and I shall give you the answer of all answers.” Jeg skjønte med en gang hvem som snakket med meg. Det vat Gud. I det jeg skulle svare, forsvant den i intet, og jeg sto atter mutters alene.

Alt sprengte i et virvarr av lyd, lys og lukter, og alt forran meg ble til et eneste stort svart hull. ”for your sins, you shall be for eternity in hell, suffer a painful death, and forever be in pain and suffer by the dark lord, Satan.” sa den ubehagelige røsten igjen, og jeg begynte å brenne igjen, men denne gangen, var det smertefullt, og jeg skrek av smerte. Klærne mine smeltet på kroppen min, og samtidig kom jeg nermere og nermere det svarte hullet. En stor rød skikkelse, med gule utstikkende øyne, store svarte horn, skarpe tenner, spiss nese og geite skjegg skimtet jeg fremme i det sorte hullet.

Et skrikende hyl fylte ørene mine. Er dette slutten?, tenkte jeg, jeg kommer til å dø. Den sterke lyden kom igjen, og skremte meg, men denne gangen høyere, og tydeligere. Det var ikke et skrik, men mer en lyd jeg ikke kunne sette fingeren på. Og det stoppet. Jeg svevet fortsatt bortover mot det sorte hullet, men virkeligheten virket litt mer uklar nå. Er det sånn det er å dø?, tenkte jeg, men så kom lyden igjen. En sterk piping. Jeg lukket øynene. Kan ikke den lyden bare slutte, og la meg dø i fred?!, skrek jeg inni hodet mitt. Og der sluttet pipingen. Jeg åpnet øynene. Et skrekkslagent syn så meg nå. Det var mørkt. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så glad av å se noe så kjent og kjært. Kan dette stemme?, tenkte jeg, der jeg lå i sengen min og stirret i taket.

Slutt