Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Brev fra soldat under 1. verdenskrigSkriv ut Utskrift
Dette er et fiktivt brev fra en soldat under 1. verdenskrig.
Bokmål - AnnetForfatter:



Kjære familie,

Livet er vanskelig. Det som begynte som en krig om stolthet og om nasjonalitet, har nå utviklet seg til et blodbad, der det eneste man kan gjøre er å gjemme seg i skyttergravene å håpe at man fortsatt lever dagen etter.

 

Nå er det gått to måneder siden jeg dro til hjemmefra. Den første uka var vanskeligst. Da døde over 30 soldater av en forferdelig ny oppfinnelse; Giftgass. Jeg husker det som om det var i går: Jeg og 50 andre ferske soldater dro til fronten. Forholdene i fronten var verre enn vi trodde. Det første vi merket var den ekle, nesten utholdelige lukten. Lukten av størknet blod, råtne lik, svette og rotter, blandet seg med lukten av krutt. Det lå døde soldater spred rundt, de en gang så fine uniformene var skitne og halvspiste. Rotter og lopper bodde blant soldatene og hadde bygd bolig i små jordhuler. Mange av soldatene var syke og noen skadet, men det fantes ingen medisiner i de små tunnelene. Selv om forholdene var elendige, slo mange av de nye rekruttene seg til ro med tanken om at krigen forhåpentligvis snart var over slik at de kunne dra hjem til sine familier og kjære. Jeg prøve å gjøre som de andre, men tankene mine vandret hele tiden til alt det grusomme som skjedde rundt meg. Jeg la meg ned for å sove etter den lange første dagen ved fronten, den første dagen av mange. Før jeg sovnet så jeg himmelen eksplodere i gult, oransje og rødt idet fienden prøve å bombe oss.

 

Jeg våknet av høye skrik. Jeg spratt opp og så fort at noe var galt. Hele himmelen over fronten var dekket av en gul tåkesky som nærmet seg faretruende. ”Giftgass, giftgass” skrek en mann som plutselig tok seg til halsen og falt om. Jeg reagerte uten å tenke, grep tak i en gassmaske på bakken, og dro den hurtig på. Jeg var trygg, men kameratene mine var ikke like heldige. Da den gule skyggen omfavnet dem, begynte de først å hoste og så hyperventilere før de etter en kort stund falt til bakken, gispende etter luft. De vred seg som mark, desperate etter å leve og få se sine kjære igjen. En etter en døde de, kroppene ble slappere og øynene mistet sin gnist.

 

Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Ingen hadde forbredt meg på dette og alt jeg kunne tenkte på var hvordan jeg hadde sett livet ebbe ut av disse forsvarsløse menneskene. Det var i dette øyeblikket jeg forstod at krigen var meningsløs.

 

Etter denne opplevelsen var jeg desperat etter å komme meg vekk. Jeg ville bort fra krigen og lidelsen. Alle drømmer og forventninger jeg hadde hatt om krigen, var vekk. Jeg hadde trodd at krigen var en krig om stolthet, der vi skulle kjempe mann mot mann, og vi skulle vinne overlegent. Istedenfor ligger vi redde og sultne i jordtuneller. Alle mine ønsker om å tjene landet var forsvunnet. Jeg la en plan om å rømme, men når jeg fikk høre om straffen for desertering kom jeg på bedre tanker.

 

Tiden i skyttergravene går sakte. Dagene er varme og lange, nettene er kalde og føles enda lengre. Dårlig vær og gjørme er jeg nå blitt vant til, noen ganger vasser vi i vann og gjørme opp til midjen. Vi får dårlig med mat og ser alle ut som magre ulver, alltid på jakt etter nye bytter. Jeg bruker det meste av tiden min til å ordne utstyret og skrive feltdagbok, men jeg tenker også en del. Jeg tenker på hvordan verden har blitt. Verden har forandret seg fra en moderne tid der menneskene var blitt mer siviliserte, til en verden der landområder og blod måler ens verdi. Alle er i krig, og ingen vil inngå kompromiss for å oppnå fred. Soldater, både unge og gamle, dreper for det de mener er rett, men egentlig er de bare med på å ødelegge verden og samfunnet enda mer. Livet føles håpløst. Forstår ingen at dette er en krig som ingen kan vinne, men som alle taper mer og mer for hvert menneskeliv som går tapt? Døden virker mer fristende enn å fortsette å krige om noe håpløst, uoppnåelig. Men jeg er fast bestemt til å leve og få møte dere igjen, eller jeg var i alle fall det.

 

Dere har sikkert skjønt at dette ikke et vanlig brev, men et avskjedsbrev. For fire dager siden kjente jeg en forferdelig smerte, og det føltes ut som om jeg brant opp innenifra. Smerten var umulig å stoppe, og kameratene mine ved fronten bar meg til legen som konstaterte at jeg hadde skyttergravsfeber. En veldig farlig utbredt sykdom blant soldatene ved fronten. Han sa også at jeg bare hadde få dager igjen å leve.

 

Akkurat nå ligger jeg på sykehuset i en feltseng. Jeg har veldig høy feber og klarer så vidt å holde meg våken, men tanken på dere der hjemme gjør at jeg klamrer meg til livet. Når jeg satt i skyttergraven, og hørte kuler og bomber fly over hodet, så stivnet blod på døde menn, luktet krutt og sur svette, følte lopper og lus klø på huden, så kunne jeg ikke komme på en grunn til hvorfor jeg måtte være der og ikke hjemme hos dere. Jeg håper at dere vil huske meg som den jeg var, ikke bare som en soldat som døde under krigen. Husk at jeg aldri kommer til å glemme dere og at vi kommer til å møtes en dag når tiden er inne. I himmelen.

 

Kjærlig hilsen Felix.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish