Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Auschwitz

Auschwitz

Dagbok fra klasseturen i Polen og Berlin.

Karakter: 5 (10. klasse)

Sjanger
Annet
Språkform
Bokmål
Lastet opp
09.12.2010


Vi visste at denne dagen ville komme. Vi skulle besøke Auschwitz I og II, og jeg grudde meg noe helt forferdelig. Bussjåføren startet allerede på bussen med noen dårlige vitser, mens han fortalte litt historie rundt Auschwitz. Andre elever begynte å mase på meg, og ville vite om jeg var jøde eller ikke, men jeg valgte å bare ignorere det. Jeg fulgte gruppen inn dit lærerne hadde sagt at vi skulle gå. To tyske personer delte ut headset og høyttaler, slik at vi kunne høre hva guiden sa, selv om vi stod hundre meter unna. Menneskene presset seg inn i det første rommet, og før vi fikk sagt ”hæ?” var alle plassene tatt. Et stort lerret lyste opp foran oss, og vi skulle nå få se en film fra andre verdenskrig. Forventningsfulle og tause satt vi mens filmen rullet. Men da vi gikk ut fra kinosalen hadde vi faktisk flere spørsmål, enn det vi hadde da vi gikk inn. Var det ikke nå vi skulle få svarene på alt vi lurte på? Nei, det var nå vi skulle begynne å gruble på hvorfor dette hadde skjedd. Og hvorfor det hadde skjedd mot jøder, sigøynere, homser og fargede? Hvorfor greide ingen å stoppe det? Hvordan kunne flere millioner liv gå tapt?


 

<bilde>

 

Guiden viste oss rundt, og vi fikk blant annet se flere kilo med hår, hundrevis av kofferter og en haug med briller. Noen begynte å gråte da de så en blond flette stikkende frem mellom alt håret. Den kunne faktisk ha tilhørt en av oss. Tenk at de drepte tusenvis av barn! En tåre rant, og vi måtte trøste hverandre. Det var mange som trengte et lommetørkle eller to. Og det hjalp ikke akkurat på stemningen da vi fikk se små, rosa og blå barneklær. Solen forsvant fort, og store, grå og tunge skyer kom fram. For en forferdelig verden vi lever i. Da Gud ga oss et liv, var det ikke meningen å bruke det på drepe andre! Ingvild og Helene leste et fint dikt som het ”De beste” av Nordahl Grieg. Triste og sårbare holdt vi ett minutts stillhet for å tenke på det forferdelige som hadde skjedd. Noen holdt tankene inne i seg selv, mens andre bare måtte slippe følelsene ut.

 

Rundt oss kunne vi se steder der mennesker engang hadde dødd. Fallemmene der de stod da de ble hengt, skrek etter hjelp. De hadde ikke skyld i dette, det var mannen som stod bak! Det føltes som det ene minuttet varte i flere timer. Alle tenkte og tenkte, men ingen ville få svar. Store og fargerike blomsterbuketter lå på den grå og kjedelige grusbakken, til minne om de som hadde mistet livet. Senere gikk vi ned i en mørk kjeller, hvor det ble spilt en jødisk sang. Teksten gikk veldig fort, men den kan ha vært på hebraisk. Rommet var veldig lite, i hvert fall med tanke på at over seksti mennesker skulle inn dit. De som ikke hadde grått enda, gjorde det nå. Det er den første gangen jeg har sett klassekamerater gråte, uten å bry seg om det kanskje så litt merkelig ut, eller om andre personer glante på dem mens de gråt. Tusen tårer trillet. Men kunne det egentlig hjelpe at vi gråt? Ville noen bry seg? Kom det til å gjøre slutt på kvinneundertrykkelsen, eller til å endre det faktum at ord som ”neger” og ”jøde” blir brukt som skjellsord? Det virker ikke som mennesker noen gang lærer. Skal ikke alle mennesker være like mye verdt, uansett om man er mørk, tror på en ulik religion eller har en spesiell sykdom? Hva feiler det oss? Hvorfor hadde Hitler noe i mot jøder? Hva hadde de gjort galt?

 

<bilde>

 

Guiden fortalte en del om campene, og hva forskjellen var mellom de to. Den ene campen, altså Auschwitz I, var ikke bygget bare for jøder, men også for andre mennesker. Det var omtrent tretti murhus, som kunne inneholde flere hundre fanger. Senere hadde det blitt laget gasskammer der også. Auschwitz II, som også ble kalt Birkenau, var laget kun for jøder. Vi kunne se sporene som førte tog på opptil hundre mennesker hver, rett til gasskammeret. Det var her familier ble skilt. Ble de bedt om å gå til venstre, gikk de direkte til gasskammeret. Ble de bedt om å gå til høyre, var de nødt for å arbeide før de ble gasset. Husene som menneskene bodde i her var trehus, uten varme. De som var syke og kvinner som skulle føde, ble plassert i ett og samme hus.

 

<bilde>

 

Både Auschwitz I og II hadde elendige toaletter, som ble kalt ”felles bad”. Rundt begge campene var det elektriske gjerder, slik at ingen kunne rømme. Hvor mange mennesker som faktisk ble drept er utenkelig. Det er vanskelig å forestille seg hvordan de hadde det da, men det var nok ganske forferdelig. Før vi dro, la vi en blomst på det norske minnesmerket, og holdt ett minutts stillhet også her. Vi slepte beina etter oss, på vei til tårnet vi nå skulle opp i. Bare å høre på hvordan folk hadde det her, var skrekkelig nok i seg selv. Det var som om vi hadde løpt maraton, og kun hadde de siste kilometerne igjen. Svette og andpustne slepte vi oss opp til toppen av tårnet, hvor man kunne se utsikten over Birkenau, og hvordan alt var planlagt. En norsk dame fortalte nå hele historien på nytt for dem som ikke hadde forstått noe av engelsken. Stille og rolig gikk vi ned fra tårnet og tilbake til bussen, som skulle frakte oss hjem. Hjem langt i fra dette, hjem til vår tid.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil