Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Mors hemmelighet

Mors hemmelighet

Stilen handler om ei jente som oppdager at moren hennes skjuler noe stort, og prøver å finne ut hva det kan være. Det viser seg å være noe hun aldri kunne tenkt seg...

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
14.03.2011
Tema
Familie


Jeg gikk sakte bortover den smale grusvegen. Det var mørkt. Rundt meg dalte det blader i alle farger, og det luktet vissent løv og katteavføring. På begge sider var det høye grantrær som tårnet langt opp i skyene. De hvite tøyskoene mine trakk til seg mold og søle, og jeg var kald på tærne og på leggene. Det korte skjørtet blafret i den iskalde vinden. Små regndråper traff de nakne armene mine, og jeg hutret. Det var jammen kaldt for å være september.

 

Plutselig brøt en skarp lyd skogens stillhet, og jeg kvapp til. Mobilen min. Jeg fisket den opp fra veska og sjekket displayet. Tanya.

- Hei, sa jeg.

- Nå? sa hun. - Hva synes du? Bra jeg fikk deg med, eller? Så ut som du koste deg, det skal være sikkert.

- Jada, sa jeg. - Festen var grei den.

- Grei? Sa Tanya. Hun hadde visst forventet mer enn det.

- OK, den var faktisk kjempekul. Er bare litt bekymra for å komme hjem. Den varte litt lenge.


 

Jeg hadde lovet mamma å være hjemme klokka tolv, men festen hjemme hos Sofia hadde vart litt lenger enn det.

- Den varte vel ikke lenge, sa Tanya som hadde vært på en trillion fester, enda vi var på samme alder. - Det er bare du som har strenge foreldre. De vet jo ingenting. Tenk at de trodde ungdomsfester sluttet kokka tolv.

 

Jeg likte ikke at hun rakket ned på foreldrene mine. Ja, de var strenge, de var overbeskyttende, men jeg var glad i dem. Men Tanya var så selvsikker. Jeg kunne ikke rette på henne, eller si henne imot. Vennskapet vårt kunne være over på ett minutt.

- Ja... mumlet jeg.

- Men vet du, Mona, jeg må legge på jeg, skal hjelpe Sofia å rydde opp dette rotet. Det er faktisk noen som har knust ei rute i et skap. Vi snakkes på mandag, da. KLIKK.

 

Og det var det. Tanya var en person som var... tja, hva kan man kalle henne? Hun var bare Tanya. Hun hadde masse sminke og brukte minimalt med klær. Hun var pen og hadde gode karakterer. Når hun holdt foredrag, eller bare snakket i klassen, satt alle trollbundet av hennes enorme selvtilfredshet og kontroll. Hun så ut som hun eide verden. Nei, hun så ut som hun hadde hele universet i sin hånd og hadde god kontroll på alt. Hun hadde alltid en god kommentar på lager, og fikk velge mellom de fleste gutter. Ja, jeg måtte innrømme det, jeg var misunnelig. Tanya hadde alt.

 

Skogen begynte å åpne seg, og gatelykter og husmøner kom til syne. Jeg trasket målbevisst i retning av det fargerike rekkehuset vårt, selv om magen min sa klart ifra om hvor mye jeg grudde meg til å gå inn den røde døra. Jeg listet meg opp trappa, men i det siste trappetrinnet stoppet jeg og trakk pusten. Så strakte jeg frem den nuppete hånden min og trykte ned håndtaket. Det var låst. Yess. Kanskje de har lagt seg. Jeg vendte hodet og kikket utover gata vår. Ingen ute, og alle hus var mørke. Så bøyde jeg meg ned og løftet opp den gamle, grønne dørmatta og tok frem nøkkelen. Jeg puttet den inn i nøkkelhullet, vred om og åpnet døra. Inne var det bekmørkt, og jeg skvatt til da jeg plutselig så meg selv i det store speilet over kommoden i gangen. Jeg skyndte meg å skru på lyset, og grøsset da jeg så meg selv i belysning. Jeg så absolutt ikke frisk ut. En svart blanding av maskara, øyenskygge og eyeliner rant fra øynene mine og langt nedpå kinnene. Det fikk meg til å se blek og trøtt ut. Og til tross for hva klokka var, følte jeg meg ganske opplagt. Men det var kanskje en god idé å legge seg så fort som mulig så ingen våknet og sto opp, så kunne jeg kanskje utsette skyllebøtta litt.

 

Jeg listet meg ned trappa, og idet jeg gikk forbi døra inn til soverommet til mamma og pappa, kikket jeg inn. Mørket gjorde det vanskelig å se noe, men da øynene mine vendte seg til det, var det lett å se at ikke alt var som det skulle. For inne på rommet sto det en pent oppredd seng. Plutselig følte jeg meg ensom, forlatt og en smule redd. Hvor kunne de være? Jeg tok frem mobilen min og prøvde å ringe nummeret til pappa. Det virket som en evighet før en damestemme sa: Mobilabonnenten kan ikke nåes for øyeblikket. Prøv igjen senere. Jeg gikk inn på rommet mitt og satte meg på senga. Dyna under håndflatene mine var myk. Øyelokkene kjentes tunge, og jeg la meg ned på sida. Han kommer til å ringe meg tilbake snart...

 

Jeg våknet av regnet som trommet mot ruta. Jeg gned meg i øynene og kikket rundt i rommet. Det var lyst. Hvor lenge hadde jeg sovet? Klokka måtte være minst to. Jeg slengte de tunge beina over sengekanten og puttet føttene ned i de rosa tøflene jeg fikk til jul året før. Så reiste jeg meg, og da jeg så hva jeg hadde på meg, mintes jeg dagen i forvegen.

- Hallo? ropte jeg ut i gangen.

- Hallo, svarte pappa fra etasjen over, og jeg pustet lettet ut.

 

Jeg fikk på meg andre klær og slepte beina opp trappa. Pappa satt som vanlig ved kjøkkenbordet og leste morgenavisa, mens mamma sto ved kjøkkenbenken og vasket opp kopper. Jeg skulte mistenksomt på dem.

- Hvor var dere i natt? Begge to skvatt til av spørsmålet, og svarte litt for fort.

- Vi, vi var ute. Vi var ute på fest vi også.

 

Det var løgn. Mamma hadde aldri vært flink til å lyge. Det var dessuten en svært dårlig planlagt løgn. Foreldrene mine på fest er en alt for usannsynlig tanke. Så lenge jeg hadde vært medlem av denne familien hadde mamma aldri vært ute av døra etter midnatt. Pappa kunne av og til være ute på en pub for å se engelsk fotball, men var alltid hjemme senest klokka ett. De burde visst bedre enn å komme med slike påstander. Men jeg lot det være for nå. De skulle nok få komme med en bedre forklaring senere.

 

I de neste timene oppførte de seg for det meste normalt, og jeg klarte å tenke på andre ting. Jeg var utslitt etter gårsdagen og lå for det meste på sofaen og så på TV. Jeg ble også ferdig med ganske masse lekser. Jeg var halvvegs i drømmeland da jeg hørte romstering i gangen, og jeg satte meg opp.

- Hvor skal dere? spurte jeg.

- Å, vi skal bare ut og besøke tante Gunn vi, sa pappa. Mamma rødmet og så ned i gulvet.

 

Sikkert. De skulle ikke til tante Gunn i hvertfall. Hva var det de skjulte for meg? Hva var det jeg ikke fikk vite?

 

Da de hadde vært borte i en halv time ringte jeg tante Gunn fra mobiltelefonen min. Hun svarte etter tre ring.

- Hei, hvem er det?

- Hei, det er meg. Mona.

- Å, hei Mona. Hvorfor ringer du helt hit? Det er dyrt å ringe hit vet du, sa hun.

- Helt hit? Hva mener du? Jeg var forvirret.

- Du har vel ikke så dårlig hukommelse, Mona, du er i din beste alder. Jeg er i Sveits.

Hva? Sveits? Når jeg tenker meg om så... ja! Hun ringte meg før festen og fortalte at hun satt på Gardermoen og ventet på flyet.

- Jeg må legge på jeg, tante, hadde glemt at du var i Sveits. Og det er jo dyrt å ringe til Sveits. KLIKK.

 

Jasså... tante Gunn var i Sveits, ja. Hvor var da foreldrene mine? Fantasien min ble satt i gang. Kanskje de drev med narkotikasmugling. Ja, det måtte det være. Nå skulle de nok møte noen på grensen, og... Nei. Ikke foreldrene mine. Kanskje de skulle hjelpe til med å skjule et mord. Jeg lo stille for meg selv. Nei, det kunne det nok ikke vær. Men jeg skulle nok klare å finne ut av det.

 

Da mamma og pappa kom hjem i elleve-tiden om kvelden, var de stille. Jeg mener, de var unormalt stille. Det hadde aldri vært noe særlig futt i foreldrene mine. Men i dag var de unormalt stille. Da de satte seg ned foran TV-en med meg, prøvde jeg å holde pokerfjes.

- Hvordan var det med tante Gunn? spurte jeg med en liten undertone som jeg håpte de ikke oppfattet.


- Det var bra med henne, sa pappa.

- Vi fikk kaffe og kaker, la mamma stille til. Hun så litt brydd ut. Da sprakk jeg.

- Tante Gunn er i Sveits, buste jeg ut med.

De så forskrekket på hverandre. Før de rakk å si noe, sa jeg:

- Hva er det dere skjuler for meg? Jeg vil vite det, nå!

 

Mamma vendte de brune øynene sine fort bort på pappa. Han nikket. Så vendte hun seg mot meg, og begynte å snakke.

- Du har en bror, sa hun.

 

En time senere satt jeg i den samme sofaen, overveldet over det jeg akkurat hadde hørt.

 

Mamma hadde fortalt at for tjue år siden fødte hun en sønn. Hun var da bare femten år. Hun ville ikke ha noe barn, hun følte seg som et barn selv. Før fødselen sa hun ingenting til foreldrene sine før de merket graviditeten på henne. På humøret, og selvfølgelig etterhvert på den voksende magen. Så snart barnet var født gav hun det vekk, og fikk aldri se det siden. I natt hadde foreldrene mine vært og snakket med fosterforeldrene til Simon, som han heter. De dro om kvelden, men det varte ganske mye lenger enn planlagt. Mamma hadde svært dårlig samvittighet for å gi vekk barnet sitt på den måten. Det har sikkert ikke vært lett for han å vokse opp og ikke vite hvem foreldrene hans var. Og nå nettopp hadde de møtt han inne i Oslo. Det var veldig rart å tenke på. Han hadde vært høy og blond. Litt som meg. Han hadde vært svært imøtekommende, men bitter over det mor hadde gjort.  Og det var ikke mange timer til jeg skulle treffe storebroren min for aller første gang...

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil