Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Språklige virkemidlerSkriv ut Utskrift
Analyse og sammenligning av Hamsuns "Victoria" og "Sult", Fosnes Hansens "Løvekvinnen" og "Falketårnet" og Elkeles' "Perfekt kjemi".
Bokmål - SæremneForfatter: Anonym
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

Innholdsfortegnelse

Innledning og språklige virkemidler

Knut Hamsun ”Victoria”

Knut Hamsun ”Sult”

Knut Hamsun sammenligning

Erik Fosnes Hansen ”Løvekvinnen”

Erik Fosnes Hansen ”Falketårnet”

Erik Fosnes Hansen sammenligning

Simone Elkeles ”Perfekt Kjemi”

Sammenligning av forfattere og boksjanger

Kilder

 

Jeg har valgt å skrive om språklige virkemidler. Jeg har først skrevet om hva som kan menes med noen av de språklige virkemidlene. Utdragene, og bøkene som har vært i bruk er ”Victoria” og ”Sult” av Knut Hamsun. ”Løvekvinnen” og ”Falketårnet” av Erik Fosnes Hansen.

 

Jeg har analysert boka ”Perfekt kjemi” av Simone Elkeles, for så å sammenligne ungdomsbøker mot bøker som er skrevet på 1800-tallet, og bøker som er skrevet i nåtiden.

 

Jeg har også sammenlignet forfatternes bøker mot hverandre.

 

Sammenligning: Den enkleste formen for språklig virkemiddel. Man sammenligner noe med noe annet. Da bruker man sammenligningsord som kan være som, lik, enn. For eksempel: du er som en blomst.

 

Metafor: En sammenligning der man ikke bruker sammenligningsord for eksempel som, lik eller liksom. Ved å bruke dette virkemiddelet får du sagt mye, uten å bruke mye ord. For eksempel: du er en blomst (kutter ut ordet ”som”, slik som i man gjør i vanlig sammenligning).

 

Besjeling: Når en bruker virkemiddelet besjeling, får konkrete ting som dyr, naturen og ting menneskelige egenskaper eller evner. Dette er en type for metafor. For eksempel: blodet roper fra årene mine eller stjernene blunker.

 

Gjentakelse: Gjentakelser er med på å understreke det som er viktig i en tekst. Dette kan være store eller små deler av teksten for eksempel handlinger, ord og uttrykk.

 

Kontraster: Substantivet kontrast betyr motsetning eller motstykke, og blir ofte brukt for å tydeliggjøre, understreke eller forsterke noe i teksten. For eksempel: rike mot fattige, motsetninger mellom by og land.

 

Symbol: Er en ting eller en handling som representerer noe mer enn seg selv, gjerne noe abstrakt.
Det kan være en farge, et tegn, en person, en handling eller en gjenstand. For eksempel: Et hjerte kan bety kjærlighet.

 

Personifisering: Det er når abstrakte begreper får menneskelige egenskaper. For eksempel: Kjærligheten gjorde meg blind.

 

 

Knut Hamsun:


Victoria: I leseboka ”Fra Saga til CD 10a” er det et utdrag fra boka ”Victoria” av Knut Hamsun. Det litterære temaet som er mest aktuelt for dette utdraget, er ”makt og motmakt”. Dette pga. Victoria har en makt over Johannes fordi hun har en høyere posisjon enn han. Han prøver desperat å få hennes godkjennelse, men samtidig så vil han heller ikke virke desperat. Man merker det spesielt godt når de møtes og snakker om hans dikting. Hun gjør narr av han, føler han, og han merker at hun ser hva det gjør med han - at han blir opprørt over at hun er overlegen overfor han. Diktene hans var egentlig skrevet til henne, men dette vil han nå holde for seg selv. Her ser man at hun vet om makten sin, hun vet at hun kan si og hun gjør som hun vil mot han.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

”Kjærlighet og kjønnsroller” kan også trekkes inn fordi det er nettopp dette boka handler om. Johannes sin kjærlighet til Victoria, en jente han aldri kan få. Hamsun snur på kjønnsrollene, fordi det er kvinnene som får makten, mens mennene får mindre de skulle sagt. Det er selvsagt fordi Victoria har en høyere posisjon, men det er ikke statusen som gjør han forelsket. Hun er viktigere enn han i denne boken, slik var det ikke alltid på den tiden Hamsun levde, at kvinnen var viktigere enn mannen. Kanskje det var noe han ville formidle?

 

Man legger merke til at Johannes er forelsket i Victoria med at han er oppmerksom på småting ved henne. For eksempel øyenfargen og øyenbrynene. Han prøver også å imponere henne, og å få hennes oppmerksomhet.

 

Knut Hamsun er kjent for å bruke lyriske virkemidler som gjentakelser, klang og rytmer. Dette synes jeg kommer fram i utdraget fra romanen ”Victoria”. Beskrivelsene hans av naturen, om hvordan Johannes tok vare på trær og steiner, gjør romanen poetisk.  At små ting som trær og en dam får en setning eller to, gjør at man får et bilde av hvordan det ser ut.

 

Hamsun bruker mye symbol, det ser man ved skildringen ”Fuglene drev med en vill og lidenskapelig musikk, lokket, søkte hverandre, fløy med kvist i nebbet.” Johannes elsker Victoria, og fantaserer kanskje om at de er sammen. At fuglene lokket kan være et symbol på at Victoria var mystisk, og kanskje farlig for Johannes.

 

Et annet eksempel på å bruke symbol som virkemiddel er alle fargene, for eksempel ”Hun stod der og trillet rundt på sin aksel en rød parasoll med gullknappet skaft, og intet annet angikk henne.” Fargen rød forbindes med kjærlighet, og er den fargen som tiltrekker seg mest oppmerksomhet. Men den kan også bety krig og aggresjon, eller rikdom og luksus. Noe som gjør Victoria uoppnåelig for Johannes. Kontrasten her er ”gullknappet skaft”, gull forbindes med guddommelig, og Johannes forgudet Victoria. Gull kan også ses på som naturlig og ren.

 

Piken som faller ut i vannet, og som Johannes redder, har en hvit kjole på seg - noe som kan forbindes med en engel. Og senere takket Johannes Gud for at Victoria hørte jubelropene han fikk for å ha reddet henne.

 

Fortelleren er i tredjeperson, men allvitende, det vil si den går inn i følelsene til personene, men holder seg også innenfor og utenfor handlingen.

 

Når ting går mot Johannes, brukes ofte korte setninger for å få et mer hektisk preg. ”Da møtte han plutselig Ditleif og Victoria. Johannes ble ille ved, de trodde gjerne at han var gått efter dem. Han hadde dessuten en hoven overleppe. Han saktnet sin gang, uviss om han skulle gå videre. Han gikk. Ennu på lang avstand hilste han og bar luen i hånden idet han passerte.”

 

Sult: Boka har jeg-person noe som gjør at Hamsun lett kan skrive om hvordan denne personen føler seg, og hva personen tenker på. Det er gode skildringer av naturen, miljøet og omgivelsene jeg-personen er i, og ikke minst hvordan stemningen er. ”… mørket falt ind og porten skulde lukkes. Jeg var sulten, meget sulten…” At han gjentar sulten, gir leseren et innblikk på hvor desperat jeg-personen virkelig er.

 

Det er mye gjentakelse i denne boka, og jeg tror at noe skyldes at jeg-personen ikke alltid er helt klar, og gjentar også for seg selv. Setningen ”Jeg hadde en halv pennekniv og et nøkkelknippe i lommen, men ikke en øre.” gjentas to ganger på bare en side. Dette fremstiller jeg-personen veldig desperat og kanskje litt fortumlet.

 

Jeg-personen er nok litt psykisk plaget, for han endrer personlighet ofte. Han skifter ofte humør fra å være fryktelig sulten, til å bli lei seg, til å få ideer om ting han kan gjøre, for så å le høyt, og tilslutt til å gråte.

 

Fra det utdraget jeg har lest (andet stykke) blir det ingen litterære temaer som passer godt, etter min mening. Det eneste jeg kan dra frem er ”virkelighet og fantasi”, for jeg-personen er litt gal, eller ekstremt sulten. Dermed lager han et kremmerhus med papirer, og later som om det er penger oppi. Og tilslutt, tror han på det selv, og når konstabelen kommer mot han – kan jeg-personen ikke fatte hvorfor han ikke prøver å ta kremmerhuset.

 

Egentlig så er det bare jeg-personen som har slike fantasier i teksten, og jeg tror at dette utvikler seg kraftig sener i boken. Og da kan det kanskje være vanskelig for leseren å finne utav hva som er jeg-personens fantasi, og hva som skjer i virkeligheten.

 

Hamsun bruker personifisering på sulten til jeg-personen, for å skape en enda mer desperat situasjon. Setninger lik ”Nu hadde sulten begyndt å angripe mig.”, blir brukt for å skape en stemning der sulten er noe som skader deg (bokstavlig talt).

 

Gjentakelser blir også ofte brukt for å gi jeg-personen karakter, slik at leseren forstår hvordan jeg-personen tenker. For eksempel ”Han hostet da han kastet det! Han hostet da han kastet det! Til disse ord føiet jeg nye, gav dem pirrende tillæg, omsatte hele sætningen og spidset den til: Han hostet én gang – khøhø!” Ordet sult blir gjentatt mange ganger, noe som understreker hovedpersonens situasjon.

 

Igjen vil jeg også dra inn virkemiddelet symbol. Etter min mening et tittelen et symbol. Sult kan være så mangt. Og i boka merker jeg også at det ikke bare handler om å være sulten på mat, men å være sulten på suksess, kjærlighet, status og anerkjennelse. Og sult er ikke bare elendighet, men kan også sammenlignes med en fristelse.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Sammenligning ”Victoria” og "Sult":
Knut Hamsun bruker så å si nesten alltid de samme virkemidlene. Men at ”Sult” er i jeg-person og ”Victoria” i tredjeperson, gir et annet perspektiv på situasjonen. Fordi jeg-person gir bare et perspektiv av akkurat den personen, hvordan den personen oppfatter ting, og han vet ikke hvordan andre oppfatter han.
Når Hamsun skriver i tredjeperson får leseren litt mer forståelse av alle parter.

 

Symbol blir mye brukt av Hamsun, men de er godt skjult, og man må prøve å forstå dem. Om jeg ikke hadde analysert boka, hadde jeg aldri forstått at fargen på en parasoll kunne ha noe å si.

 

Gjentakelse blir brukt i begge bøkene, for å få fram en intens følelse. For eksempel ordet ”sult” blir brukt mange ganger, for at leseren får kjenne desperasjonen til jeg-personen.
Og i ”Victoria” er det en kjent setning ”Jeg, jeg elsker, elsker deg bestandig,”, som gjør at setningen får et mye sterkere preg.

 

På en måte vil jeg si at temaene til de to bøkene er forskjellige, pga. ”Victoria” handler om uoppnåelig, eller ulykkelig kjærlighet. Og ”Sult” handler om det psykiske i et menneske.

 

Men allikevel så inneholder bøkene også like deler, som for eksempel begge bøkene handler om menn som streber etter en godkjennelse. Enten det er av samfunnet, eller én person. Begge hovedpersonene føler seg ensomme. Og ikke minst, begge personene fantaserer om en jente som forguder den selv. I ”Victoria” drømmer Johannes om at han er Eders Herlighet og at Victoria elsker han. I ”Sult” møter jeg-personen kvinnen Ylajali, som setter hans fantasi i sving.

 

Konklusjonen min er at bøkene er likt oppbygget, men at handlingen er forskjellig, og det er derfor det er vanskelig å se likheten.

 

 

Erik Fosnes Hansen:


Løvekvinnen: Det virkemiddelet Hansen benytter seg mye av er sammenligning. Utdraget av ”Løvekvinnen” har allerede i første avsnitt, en sammenligning. ”Hendene hennes ligger foran henne, i fanget, på knærne, som to små dyr.”, ved å sammenligne hendene på dyr, gjør at de fremstilles som noe galt, noe som ikke skulle vært der. Dyr kan også være noe du bryr deg om, så egentlig innerst inne så virker hun ikke sur, mer oppgitt. ”Faens fillehender, hvisker hun til dem, mykt.”

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Flere eksempler på at han bruker en del sammenligning er når hovedpersonen beskriver Arvid sitt smil. Først er smilet blått, som skyene. Senere i teksten er smilet grønt, som lyng og mose. Her kommer man også inn på gjentakelse, noe som også preger teksten. Både hvordan hovedpersonen gjentar hvordan hun ser smilet til Arvid, men også setningsoppbyggingen. ”Ha det! Ha det bra!”, hun gjentar ”ha det” og da virker det som om hun fikk mer selvtillit, for hun ville at Arvid skulle høre det. Ord som ”hår” og ”hårstråene” blir ofte nevnt, for at leseren skal forstå hvor ofte hovedpersonen tenker på dette.

 

I utdrager blir skyene ofte nevnt, hvordan de suser over himmelen. Skyene kan være et symbol på å rømme, akkurat det hovedpersonen gjør. Sveve i en fantasiverden, eller være lett og fri, noe som jeg får et inntrykk er noe hun ønsker. Det er også mye skildring av naturen, og det gjorde at tjernet ble mye lettere å se for seg. Det skiftende været får også en stor rolle i dette utdraget. Kanskje det har noe med humøret hennes å gjøre?

 

Tittelen er også veldig spesiell, for det er et typisk metaforord. Hovedpersonen fremstilles som en løvinne, men jeg får et inntrykk av at senere i teksten så er hun en løve både innvendig og utvendig. Hun hadde masse hår, noe som forbindes med et dyr. Men en løve er en som skaper frykt for andre, den som er sterkest, som en kongen i jungelen. Hansen ville kanskje formidle at innvendig tålte hun mye, kjempet seg frem og sloss for det hun ville – slik en løve ville gjort.

 

Romanen er skrevet i tredjeperson, men det er også setninger som kommer fra hovedpersonens hode. Istedenfor setninger som er bygget opp slik ”… sa hun” eller ”hun sa:”, er det direkte setninger fra hodet hennes, og hennes følelser. For eksempel ”Hva er det jeg gjør.” Hun har en diskusjon med seg selv, og da får leseren et mer personlig inntrykk av henne.

 

Det litterære temaet til dette utdraget er ”kjærlighet og kjønnsroller”, for det er en romanse mellom hovedpersonen og Arvid. Men samtidig er hun usikker på seg selv, og om han lurer henne for å være slem, slik som hun er vant til med andre mennesker.

 

Falketårnet: Igjen bruker Hansen mye sammenligning. I det første kapittelet blir leseren kjent med Wolfgang, som er hovedpersonen og falkene hans. Jeg merker at han er glad i falkene, og at mennesker er noe som interesserer han mindre. Han blir sammenlignet med falkene, og da får man en enda større følelse av at hovedpersonen og falkene hører sammen. ”Og hele tiden var øynene hans merkverdig fjerne, men allikevel skarpe på samme tid. – Slik en falks øyne er det.”

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Teksten er skrevet i tredjeperson, slik at leseren får et innblikk fra alle kanter. Og helt i begynnelsen av boka, virker det som om det er noen som forteller. Naturskildringene er nøyaktig skrevet, og setningene inneholder både personifikasjon, sammenligninger og metaforer. Det føles som om naturen lever sitt eget liv. ”… Men frosten hadde liksom trukket liv og farve ut av skogene og markene som strakte seg i alle retninger rundt Falkenborg.”

 

Romanen består av mange beskrivelser, skildringer og hvordan Wolfgang ser på ting og føler seg. Lite tale.

 

Hansen varierer med å bruke lange, utfyllende setninger til korte setninger. Når han bruker korte setninger, føles det som om det er slutt på noe, en slags avslutning. I slutten av første avsnitt: ”Nu trådte kulden ned på jorden. Og med kulden fulgte stillheten. Slik ventet alt på sneen.”

 

Den siste setninger er skrevet helt for seg selv, i en ny linje. Og det skaper en følelse av diktning, og rytme – for det er en fin avslutning på en ny start.

 

Sammenligning av ”Løvekvinnen” og ”Falketårnet”:
Det første jeg ser er tittelen. Begge titlene er direkte, og jeg tror at det menes noe større med navnene enn bare det man ser.

 

Begge romanene har mange sammenligninger. Og det er bra, for da forstår man mer av hva hovedpersonene tenker. Det er lett å finne sammenligningene for Hansen bruker ord som: som og lik og liksom.

 

Naturskildringene er også veldige identiske. I ”Løvekvinnen” får man vite hvordan myren er og hvordan været skifter. Men det er en mer romantisk stemning. Kanskje fordi det er sommer, og varmt i været – eller fordi temaet i bøkene er forskjellige.

 

I ”Falketårnet” derimot, får vi føle kulden når det går mot vinter. Og det er som om vi venter på noe, noe uhyggelig eller overraskende.

 

Man merker lett hva som er temaet, for det blir ofte gjentatt. ”Hår” blir mye gjentatt i ”Løvekvinnen”, for det er det som er problemet i romanen. ”Falker” blir ofte nevnt i ”Falketårnet”, pga. det er hva boka handler om.

 

 

Simone Elkeles:


Perfekt Kjemi: Det som gjør at denne boka skiller seg ut fra de fleste andre ungdomsromaner, er at den er i jeg-person, men for begge hovedpersonene. Hovedpersonene er den elegante og flinke jenta Brittany, og den røffe og kanskje farlige gutten Alex. De får annet hvert sitt kapittel, der man ser hvordan de har det og tenker. Dermed får man et større overblikk i hele boka. Vi vet ting, før den ene hovedpersonen vet noe. Dette kan være bra, for da klarer leseren å forstå mer av boken, men det er ødelegger også spenningen i denne boka. Og i og med at boka ikke har mange skjulte elementer, så hadde det ikke vært nødvendig.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Dette er en typisk ungdomsroman som er ”in” i nå til dags, det litterære temaet er ”kjærlighet og kjønnsroller”, men det er en lengselsfull kjærlighet. Man kan sammenligne det med vampyrbøker. Der vampyrer ønsker så sterkt å være sammen med den normale jenta, men vil også drepe henne. Denne romanen handler om det samme som ”Romeo og Julie”, bare at det er en moderne versjon. To personer kan ikke få pga. ryktet, familie og hvor de bor.

 

Som sagt er dette en typisk ungdomsroman, og har derfor lite naturskildringer, og ”hemmelige tegn”. Det som er mest i fokus er følelsene til de forskjellige personene, og hvordan de konfronterer med seg selv om avgjørelser osv.

 

Boka handler om familieproblemer, valg og kjærlighet, noe som er mer enn nok for ungdom. Noen ganger trenger man ikke naturskildringer og metaforer i en tekst for å gjøre den spennende. Jeg tror at det viktigste for mange ungdommer er at de kan lese noe de kan kjenne seg igjen i. Handlingen er det viktigste, ikke skjulte momenter.

 

Jeg syntes at overskriften er veldig klisjéaktig, det vil si et språklig bilde som har mistet noe av sin originalitet og friskhet ved at det ofte blir gjentatt. Og da mener jeg ikke at det ordet har blitt brukt mye i akkurat den teksten, men vi hører det så ofte gjennom andre ting, at det blir litt klisjé. Å ha en perfekt kjemi, blir på en måte for godt til å være sant, og jeg syntes det er en uoriginal overskrift. Om jeg ikke hadde blitt anbefalt romanen, hadde jeg aldri lånt den på grunn av den useriøse tittelen.

 

 

Sammenligning av forfatterne og bøkene til Knut Hamsun, Erik Fosnes Hansen og Simone Elkeles:
Simone Elkeles bruker mindre skildringer enn Knut Hamsun og Erik Fosnes Hansen. Hun har skriver for andre aldersgrupper enn Hamsun og Hansen, men det litterære temaet er det samme i bøkene ”Victoria” og ”Perfekt Kjemi”. Hos begge er det litterære temaet ”kjærlighet og kjønnsroller”, men bøkene er så forskjellige som det kan bli. For det første, ser vi i begge hovedpersonenes synspunkt i ”Perfekt Kjemi”, noe som jeg syntes ødelegger spenningen. For da vet man hva de hovedpersonene synes om hverandre, og hva de tenker.

 

I ”Victoria” derimot, er det tredjeperson noe som gir et større overblikk, men samtidig røper det ikke alt, på grunn av det er i tankene til Johannes romanen tar utgangspunkt i. I Hamsuns bøker er det mange språklige virkemidler. Men disse er skjult, noe som gjør at leseren må være oppmerksom, og bruke sin egen fantasi til å tyde hva han mener.

 

Hansen bruker også språklige virkemidler, spesielt sammenligning og naturskildringer. Men jeg synes at disse virkemidlene er enklere å få med seg. Det er lettere å se for seg situasjonen, enn med Hamsun sine bøker. Men det er allikevel ikke så åpent som ungdomsromanen. Det at Hamsun bruker mer avanserte virkemidler, tror jeg gjør at bøkene virker som en roman der man får et bedre innblikk til det psykiske i menneske.

 

Det litterære temaet går igjen i alle forfatterne, nemlig ”kjærlighet og kjønnsroller”.

 

Som sagt er det svært stor forskjell mellom Hamsun sine bøker og Elkeles. ”Løvekvinnen” og ”Victoria” har derimot mer likhetstrekk. Dette kan være på grunn av begge romanene er skrevet i tredjeperson, men jeg tror også det er fordi hovedpersonene kan sammenlignes. Johannes og ”Løvekvinnen”, er begge usikre og ønsker å bli godtatt. Sånn sett så prøver også Alex og Brittany i ”Perfekt Kjemi”, å bli godtatt av hverandres venner og familie, fordi de er fra forskjellige strøk.

 

Jeg legger merke til at bøkene til Hamsun og Hansen er mer gjennomført, gjennomtenkt og bedre skrevet enn de fleste ungdomsbøker. Men det er også vanskeligere å lese og å forstå dem. Jeg syntes at Hamsun skriver mindre om hvordan hovedpersonene føler seg ved sin elskede, men bruker mer ord på beskrivelsene av sin utkårede.

 

Jeg tror at ungdom er mye mer opptatt av å tenke på følelsen, enn av beskrivelsen og skildringene. Kanskje ungdom har bedre fantasi til å forstille seg ting, og trenger ikke så mye språklige virkemidler?

 

Jeg syntes selv at bøkene til Hamsun var litt tunge å lese, Hansen sine bøker var enklere og Elkeles sin var nesten for lett. Og selv om jeg klart ser at Hamsun sine bøker er det mest språklig beste fordi det tar menneskesinnet til en annen dimensjon, og selv om det er lettere å se for seg steder ved skildringene til Hansen, klarer jeg bedre å sette meg inn i og bli oppslukt av ”Perfekt Kjemi”. Kanskje fordi jeg er ungdom? Kanskje fordi jeg liker å lese lette tekster? Eller så er jeg redd for å bli helt gal av å lese bøker som faktisk kan gå innpå meg, og få meg til å tenke på andre ting…

Kilder:

http://www.studenttorget.no/index.php?show=5157&expand=3795,5151,3374,5157&artikkelid=571

http://www.norsksidene.no/view.cgi?&link_id=0.9633

http://www.propaganda.net/skoleside/?stil=8792

http://www.daria.no/skole/?tekst=11090

Alle bilder er hentet fra søkemotoren www.google.no


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish