Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Annerledes

Annerledes

Et vendepunkt i livet for mer enn en person.

Skrevet i 10. klasse.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
19.11.2011


Han var annerledes. Annerledes fra alle de andre. Han ville langt, langt vekk. Vekk fra alt det vonde. Vekk fra utestengelsen, mobbingen og alt det vonde han hadde bært på i så mange år. Ingen kom til å savne han, ingen kom til å merke at han var borte engang. Han betydde ingenting, for noen. Alle hatet han, for han var annerledes, mente alle.

 

Han hadde dager som var fine, men også dager som var grusomme. Noen dager følte han seg faktisk ganske «pen», men da kom noen med en stygg kommentar. Så enten så var det å føle seg pen, men bli kalt stygg, eller så var det å føle seg stygg.

Vegard våknet opp til soloppgang. Solen skinte gjennom den iskalde soveromsruten. Vegard kledde av seg dyna og tok på den grønne ullgenseren som han hadde fått til jul. Han gikk ned den gamle tre trappa som knirket for hvert steg han tok.

 

Inne på kjøkkenet satt mor og stekte vafler. Øynene hennes var store, det så ut som de var fylt med tårer. I det Vegard skulle til å spørre om alt stod bra til, skrek hun, ‘’far er død.’’


 

Vegard kunne kjenne øyenbrynene gli sammen til en trist grimase.
‘’Hva er det du sier!?’’, hulket Vegard.
Moren til Vegard fortalte, at faren hadde mistet livet i en grusom bilulykke. Vegard klarte ikke å snakke, alt kom bare så plutselig.

Et år senere.

 

På vei til skolen måtte Vegard gå gjennom skogen, siden de bodde et lite stykke unna byen. Vegard syntes det var fint å gå i skogen, og siden han hadde begynt i 8. klasse, gjorde det bare bedre å tenke på at han var ferdig med barneskolen.

 

Det beste han likte med å gå i skogen var at ingen kommenterte hvor stygg jakken hans var, eller hvor rar han var. I skogen kunne han være seg selv, tenke på alt annet fra de «normale» personene på skolen.

 

Granbarlukten fulgte Vegard hele veien til skolen. Utenfor skolen spilte de normale elevene fotball, og resten stod i gjenger og snakket sammen, mens Vegard var helt alene. For hvert steg Vegard tok, kunne han kjenne snøen under skoene. Han så også at alle så på han og snudde seg deretter for å snakke stygt. Vegard var blitt vant med at han var «annerledes». Han trengte ikke å bekymre seg for vennene sine, siden han ikke hadde noen. Skoleklokken ringte med den høye og skurrende lyden, det var time.

Vegard hadde satt seg ned på plassen sin, bakerst i det kalde klasserommet. Lærerinnen Hanne var alltid for sent til time, så man kunne slappe av enda 10 minutter.
‘’Hvorfor er du så rar?’’ spurte Erlend.
Erlend var den største bøllen på hele skolen. Ingen turte å si imot Erlend, fordi han var størst og definitivt best i fotball.

 

Vegard kikket ned i pulten og svarte ikke på spørsmålet.

 

Erlend spurte igjen med en høyere stemme, ‘’hva feiler det deg?’’

 

Dette var noe Vegard opplevde hver dag, men denne gangen ble det nok. Vegard reiste seg opp, satte stolen opp på pulten med ett smell.

Han gikk ut av klasserommet og hadde kurs rett hjem.

 

Da Vegard hadde nådd skogen, ble han raskt bedre. Hodet med alle disse tunge tankene slapp bare så utrolig lett når han var i den uforstyrrede skogen. Vegard tok opp iPod’en sin fra jakkelomma og satte på yndlingssangen sin, You Are Perfect. Dette var desidert den beste sangen som var laget noensinne, mente Vegard.

 

Musikken var høy, og han nynnet med. Endelig hjemme, tenkte Vegard.

 

Det å komme hjem, det å være hjemme alene likte han svært godt. Han kunne varme seg en pizza, ta seg et glass med brus å bare være seg selv. Vegard visste godt at han ikke skulle spise pizza eller drikke brus i hverdagene, men etter en tøff dag som dette, syntes han at han fortjente det. Etter en stund gikk Vegard opp på rommet sitt for å slappe av.

Som vanlig knirket og knaket det i trappa når han gikk opp. Vegard satte seg i sengen og blikket rettet mot et bilde. Bildet var av Vegard sin far.

 

Tårene rant stille nedover kinnet hans. Noen av tårene mistet grepet om det varme, trygge kinnet og traff det gamle, men likevel søte dynetrekket. I dag var det et år siden han døde, tiden hadde gått så fort. Vegard hadde ikke fortalt til noen på skolen at faren hans var død. Det var da ingen som hadde noe med det, heller ingen som kom til å bry seg. Vegard hadde jo tross alt ingen venner som han kunne si det til, så hvorfor engang fortelle om farens død?

Neste morgen våknet Vegard opp til en snøfylt dag. Vegard hadde et bredt smil om munnen da han traslet ned til yttergangen. Denne dagen var annerledes, akkurat som Vegard. Vegard likte annerledes dager, det var liksom så godt å komme vekk fra skolepultene. I dag skulle de å se film på kino, men Vegard måtte skynde seg siden han allerede var 14 minutter for sent ute. Han tok på seg de nye vinterskoene som mor hadde kjøpt til han, heller ikke de skoene blir godtatt, tenke Vegard. Et snøflak dalte mykt ned i ansiktet til Vegard, og han gikk til skolen.

På skolen skulle de ta buss, for kinoen lå ikke rett ved siden av skolen. Buss ja.., tenkte Vegard, hvem vil sitte med meg? Bussen kom til skoleplassen og elevene dyttet hverandre for å komme først inn. Alle de «kule» elevene skulle sitte bakerst i bussen. Vegard satte seg fremst ved siden av en gutt. Gutten hadde med seg rullestol inn i bussen, hvem er det som sitter i rullestol?, tenkte han.

 

Vegard tittet forsiktig opp for å se hvem det var. Bare den gutten kunne se mot Vegard ville han sett hvem det var… Gutten hadde en svart hettejakke tredd over hodet, det var som om han ikke ville vise seg.
Vegard hostet for å få oppmerksomhet, og gutten i den svarte hettejakken snudde seg mot han.

Erlend, det var Erlend! Ja, men Erlend sitter da vell ikke i rullestol, tenkte Vegard forbauset.

 

Da de hadde kommet frem til kinoen, gikk Vegard inn for å slippe den kalde lufta som var ute. Kinoen var stor, hadde flassete grå maling med svarte vinduskarmer.. Etter at Vegard hadde satt seg ned på en stol, så han ut gjennom de frosne vinduene. Erlend satt ute i rullestolen, helt alene.

 

Lærerinnen Hanne kom bort til Vegard å satte seg.
‘’Stakkars Erlend’’, sa hun med en forsiktig stemme.
‘’Hva har hendt med han?’’, spurte Vegard.
Hanne fortalte Erlend var med i en bilulykke, og han hadde skadet seg stygt. Han hadde blitt lam fra livet og ned.

 

Vegard syntes ikke synd på han en gang. Det at Erlend hadde overlevd en bilulykke, men ikke faren hans, det gjorde vondt.

 

Erlend satt der ute helt alene i kulden, men ingen av vennene hans var der?

 

Litt frekt å sitte her uten å hjelpe han inn, tenkte Vegard. Erlend rettet blikket mot Vegard, og snudde seg kjapt. Vegard reiste seg og gikk ut til den ensomme, kalde gutten. Ensom og alene ja, det er vell noe han ikke er så kjent med, tenkte Vegard.
‘’Hvorfor sitter du her?’’, spurte Vegard.
‘’Hvor ellers skal jeg være?’’
‘’Ikke vet jeg, men du kan jo komme inn likevel’’

 

Erlend så på Vegard med et forbauset blikk.
Hvorfor er Vegard så snill med meg, jeg har ikke fortjent det?, tenkte Erlend.
‘’Vil du være vennen min?’’ sa en liten pipestemme som kom fra Erlend.
Vegard svarte ikke. ‘’Alle vennene mine vil ikke være venn med meg lengre, fordi jeg er annerledes, men skjønner godt at du ikke vil..’’ rakk Erlend å si før Vegard svarte, ‘’Ja, det vil jeg.’’
Vegard kommer ikke til å glemme de øynene som Erlend fikk da han svarte «ja» på spørsmålet fra han.

Etter en nokså lang, men innholdsrik dag kom Vegard hjem til sin mor som stod med middagen klar. Lukten fra lasagnen fylte neseborene til Vegard.

 

Moren spurte om Vegard hadde hatt en fin dag, uansett om hun viste at han ikke hadde hatt det noe særlig.. Vegard fikk seg ikke til å fortelle at han hadde fått sin første venn, noe som han ville vente med.

 

Etter et herlig måltid, så ble det kveld etter hvert. Vegard la seg i sengen å tenkte dette hadde blitt et vendepunkt i livet hans og ikke minst til Erlend. Som Vegard viste, trodde aldri Erlend at han ville bli venn med han, men med et så godt og varmt hjerte som Vegard har, så skulle det litt til for å ha sakt «nei». Noe som gjorde godt da Vegard bredde dyna godt over seg.

Mor kom inn for å lese et lite eventyr til Vegard, før han sovnet. Det var så godt at mor satt ved siden av han og fortalte historier med den trygge stemmen sin. Vegard snudde seg mot moren sin rett før han sovnet og sa, ‘’mamma, jeg har fått min første venn, og han er akkurat som meg, annerledes.’’


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil