Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
En annen type flyskrekkSkriv ut Utskrift

Et kåseri om "noe som irriterer meg grenseløst".

Karakter: 6 (10. klasse, bokmål)

Bokmål - KåseriForfatter:



Jeg har flyskrekk. Ikke vanlig flyskrekk da, sånn som innebærer blant annet at man friker ut fullstendig ved tanken på å nærme seg ti tusen fot opp i himmelen, hyler hysterisk ved den minste antydning til uro i flyet(selv når man fremdeles befinner seg på bakkenivå, med motoren skrudd av), og må drikke minimum en flaske med Jim Beam for i det hele tatt å klare å stige om bord.

 

Nei, jeg lider ikke av den slags flyskrekk, over hodet ikke(Jeg synes faktisk turbulens er morsomt, sånn berg og dalbaneaktig!)

 

Jeg er redd for alt som følger med det å ta en flytur. Da spesielt charterreiser!

 

Altså, forestill deg følgende situasjon: Der står du, etter nok et halvår med konstant snøstorm, endelig på flyplassen med en altfor full koffert og to ukers solfylt hygge på ferieperla Kreta i vente. Som nordmenn flest er du bleik som snø, og har etter konsultasjon med din kjære mor pakket med alt av sommerklær som du klarte å kare til deg fra salgsstativet på Hennes & Mauritz dagen før. I tillegg fikk du presset med deg 20 forskjellige flasker solkrem som dekker i hvert fall faktor 10-50.

 

Torturen tar første sats allerede når du skal sjekke inn bagasjen, og oppdager med skrekk DEEEEN køa. Rekken av mennesker i Hawaii-skjorter med slitte bagger fra sent på åttitallet kveiler seg rundt hele terminalen med en lengde lik den kinesiske mur, og alle er såpass egoistiske at de krever nykomlingene helt BAKERST i køa! Fornærmet og nærmest på gråten av mangelen på empati trasker du langs den to mil lange raden, og plasserer deg motvillig som sistemann.

 

Der blir du stående i en evighet, mens køen så vidt snegler framover. Etter å ha stått så lenge rett opp og ned skjelver du nærmest i det endelige øyeblikket du får lempet den sørens kofferten opp på samlebåndet. Likevel er du fremdeles optimistisk i det du skal stille deg i monsterkø nummer to, nemlig den alt annet enn korte rekka fram mot sikkerhetskontrollen.

 

Etter uttallige bommerter på tidligere turer er du ganske så sikker på at hele deg inneholder null metall(i hvert fall nå som du har fått fjerna de skinnende klossene fra fortenna en gang for alle), og har allerede sjekket både to og tre ganger at intet flytende materiale finnes i veska di. Med andre ord, så er du veldig overbevist på at det skal ganske mye til for at ramma skal pipe. Men neida! I det du passerer rammen hører du til din store skrekk et skingrende ”PIIIIIIIIIIIP!”, og en smellfeit, svett og grinete sikkerhetsvakt med balltreet parat i hendene mumler noe om tilfeldig sjekk. Det er ikke til å begripe at du; en søt, uskyldig liten femtenåring på vei til Kreta på familiereise må bli sikkerhetsklarert, mens tungvekteren foran deg med skinnjakke og arr over halve fjeset, han som ser ut som en kaldblodig torpedo tatt rett ut av en av ”Gudfaren”-filmene, valser uforstyrret gjennom portalen! Du skyter armene ut i lufta som om du er en eller annen Jesus og brekker deg innvendig mens et par klamme, skitne, motbydelige hender farer over kroppen din. Du må til og med ta av deg skoene for at tjukkasen skal kunne se etter om du ikke har et atomvåpen ned i de gråe ballerinaskoene i størrelse 39. Når fleskberget endelig tar til vettet og erklærer deg ubevæpnet, geiper du barnslig og vender nesa mot flyplassenes mekka; nemlig Tax-Free!

 

Med en stappa vogn fylt med omtrent fire kilo Toblerone, flere dusin poser Skittles og et drøyt tonn M&M’s står du klar i kassa til å betale, og leter etter lommeboka i den alt for store veska. Så oppdager du katastrofen: du har lagt lommeboka i kofferten! Og lommene dine eier inneholder ikke engang et rødt øre. I sorg over alle de tapte gullskattene og ikke minst utrolig ydmyket over den nylige situasjonen, blir du bare pent nødt til å sette alle de herlige, latterlig billige godsakene tilbake på hyllene, og trasker deprimert mot den desidert lengste, men forhåpentligvis siste køen: ombordstigningen på flyet.

 

Etter å ha fått godkjent det på kanten til utgåtte passet (akkurat en måneds gyldighet igjen!) med det gravstygge bildet av deg hos en over gjennomsnittet gretten kontrollør, kan du endelig senke skuldrene en gang for alle og kun konsentrere deg om å finne plassen din, plugge Fall Out Boy inn i ørene på full guffe og slappe av de fem timene det tar før du er på gresk jord. Siden det ekstremt grådige flyselskapet krever et uanstendig antall hundrelapper for at kundene skal få sitte sammen med sine medreisende, er plassene deres strødd utover flyet som om de har kastet terninger over hvert setenummer(de gjør det garantert bare for å være kjipe!). Du bryter ut i en lang strøm av noen ikke-så-anstendige gloser inn i deg i det du merker hvem som du må sitte i mellom: to stykk vaskeekte kjerringer i sekstiårene! ”Toppers! Akkurat det jeg trenger nå!”, tenker du oppgitt mens du prøver å hinte høflig til gamla som sitter ytterst om at hun må flytte seg litt for at du kan få sette deg. Men neida! Det kamferdropssuttende kvinnfolket har overhodet ingen planer om å lee på seg, så du er nødt til å bruke all din kraft på å klemme deg så flat som en pannekake for å nå fram til setet ditt. Med halvveis sammenklemte innvoller deiser du endelig ned i stolen, helt kake etter anstrengelsen det tok å finne plassen.

 

Når flyet skal til å lette, sitter du klar med tyggisen i kjeften og Ipoden parat, og med det lille av optimisme du har igjen ser du fram mot total avslapping de neste timene. Selvfølgelig viser det seg at det er plent umulig, siden dine to kjære setekamerater slafser grønn Extra inn i ørene på deg, mens de jabber konsekvent i mellom seg (rettere sagt over deg) om ”hvordan ungdommen ter seg så skrekkelig nå til dags!”

 

Jaja, tenker du. I det minste har du lunsjen å se fram til!

 

Forventningene dine blir fullstendig knust når en surmulende, oversminket flyvertinne klasker ned en liten foliepakke på brettet foran deg. Lukta i seg selv er motbydelig nok, og det er så vidt du tør å fjerne lokket. En pøl med gulbrun gugge som visstnok skal ligne potetmos, to svartbrente pølser og en mengde ihjelkokt brokkoli fyller synet ditt, og du kjenner restene fra ditt siste måltid på norsk jord kommer i retur gjennom spiserøret. Aldeles glimrende!! Ikke bare er du fattig og uten mulighet til å kjøpe deg snop, men de flyansatte forsøker i tillegg å få deg matforgiftet. På toppen av det hele begynner det lille spedbarnet foran deg å skrike av alle sine lungers kraft, og tar neimen ikke til vettet å slutter før flykapteinen erklærer flyet for landet!

 

Etter å ha blitt tatt ut til tilfeldig sjekk nummer to på denne reisen, blitt nærmest antastet av en anorektisk greker og fått meddelt at bagasjen din ”dessverre ble igjen på Gardemoen, er alt du greier å tenke på nettopp hvor lite du gleder deg til hjemturen, og at neste gang blir det ingen annen ferie enn til hytta i Arendal med den sikkerhetskontrollfrie, lille røde porschen som reisemiddel!




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish