Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
"Elgkalven" av Sara JohnsenSkriv ut Utskrift

Norsk novelleanalyse av "Elgkalven", en novelle skrevet av Sara Johnsen.

Oppgaven er skrevet på 3vgs.

Bokmål - Analyse/tolkningForfatter: Anonym



Sara Johnsen er en prisbelønnet forfatter og filmskaper. I 2004 gav hun ut «Han vet om noe hun kan prøve» som er en samling fortellinger. Dette var debuten til Sara som skjønnlitterær forfatter. Fortellingene i ”Han vet om noe hun kan prøve” henger sammen, men kan også leses separat. «Elgkalven» er en av fortellingene.  I denne fortellingen får noen kamerater i 9-10års alderen både livet og døden på veldig nært hold. Det skjer når jeg-personen  sammen med to kamerater prøver å redde en elgkalv opp av en hengemyr. De klarer det nesten, men før kalven har kommet seg ordentlig opp av myra dukker morfaren til en av guttene opp. Han skyter både elgkalven og elgmora som står og venter på kalven i utkanten av myra.

 

Synsvinkelen er tillagt en jeg-person. De som leser hele boka får vite at det dreier seg om ei jente på 9-10 år. Men de som bare leser fortellingen om elgkalven som har gått seg fast i myra får ikke vite at det er ei jente som forteller, og heller ikke akkurat hvor gammel hun er.  Men vi skjønner at det dreier seg om et barn mellom 9 og 12 år et sted.  Jeg-personen har to gutter som kamerater og spiller dessuten fotball i det fortellingen starter. Da er det mest naturlig å tenke at det dreier seg om en gutt.  Det blir heller ikke på noe sted senere fortalt noe som peker i retning av at jeg-personen er ei jente. Men hun er altså en slags ”guttejente” i hele boka, det vil si ei jente som trives godt i gutters selskap.  

 

Alle personene i fortellingen blir beskrevet gjennom det de gjør når elgkalven har satt seg fast i myra, men jeg-personen er også fortelleren av historien. Fortellingene i boka blir dermed en barndomsskildring der hovedpersonen selv er med i historien hun forteller. Hun kan beskrive sine egne tanker og følelser i situasjonen.  De andre personene blir sett gjennom jeg-personens øyne. Det er snakk om en personal synsvinkel, men fortelleren er ikke allvitende. Det vil si at hun ikke har tilgang til de andre personenes tanker og følelser, men bare sine egne.  De andre personene i historien er jeg-personens kamerater Henrik og Kai, samt Henriks morfar. Gjennom forholdet de har til elgkalven blir det fortalt noe om hvem disse personene er.

 

De første setningene av fortellingen risser opp både hvem som er med i historien og hva den handler om. Det blir gjort veldig enkelt og elegant. I første setning får vi vite at elgkalven ligger i myra. I andre setningen setning presenteres så Henrik, i tredje setning jeg-personen, i fjerde setning Kai og i femte setning Henriks morfar, med informasjonen om at han har fått fellingstillatelse. I løpet av de fem første setningene har vi altså fått vite både hvem personene i historien er, og om den dødelige situasjonen som elgkalven har kommet i. Igjennom den videre handlingen blir alle personene beskrevet gjennom det forholdet de har både til elgkalven og til hverandre.

 

Det står ikke mye om hvordan kameratene ser ut i det ytre. Men morfaren til Henrik, som skyter elgkalven, blir beskrevet med et usympatisk ytre kjennetegn, nemlig ”gule øyne”. Det får en til å tenke på et rovdyr, eller i hvert fall på en person som dreper uten noen medlidenhet . Onkelen har også snus i ”kjeften”. Kjeft er det dyr, ikke mennesker som har.  Det at mennesker blir som dyr og dyr blir som mennesker går igjen i fortellingen.  De andre personene blir også sammenlignet med dyr, for eksempel står det at ”Henrik bevegde seg som en tiger langs kanten av myra!”. Men når Henrik beveger seg som en tiger er det for å redde elgkalven. Det ville ikke en virkelig tiger ha gjort, men Henrik er en god tiger. Henrik kan også gjøre seg til en hund og bjeffe ”akkurat som ei bikkje”. Det gjør han for å skremme bort elgmora sånn at de skal få reddet kalven. Så Henrik er en god hund også.

 

Henrik, Kai og jeg-personen klarer å redde elgkalven opp av myra fordi de samarbeider og stoler på hverandre. I stedet for å krangle om hvem som skal være sjef eller noe så finner de sammen gjennom å bry seg med elgkalvens lidelser. De blir på en måte enda bedre venner gjennom å dele alt de vet og alt de har, av klær for eksempel. Dermed klarer de å dra elgkalven opp på land. Jeg-personen, Henrik og Kai derimot lover hverandre på slutten av historien at ”Vi skal alltid hjelpe hverandre”. For morfaren til Kai  er det stikk motsatt, han er  helt alene, men det er han som har makta . Han har ei svær rifle og spør ikke noen om hva han skal gjøre etter at han har fått fellingstillatelsen. Det som skjer med elgkalven gjør egentlig morfaren enda mer alene. Alle hater han.  Jeg-personen håper at elgen vil ”kverker” morfaren , mens Henrik sier at ”Når jeg blir stor skal jeg kverke både morfar og onkel”.

 

Jeg-personen fremstår for oss som levende med følelser og tanker og en sterk fysisk opplevelse av alt som skjer.  I gjennom hovedpersonen kjenner vi igjen mange av våre egne fysiske og psykiske opplevelser, for eksempel  at det er typisk å få vann i skoene ute i myra: ”Den ene fotballskoen ble igjen i myra. Sokken var fylt med myrvann”. Eller hvordan det er å ta på en levende elgkalv:  ”Jeg kjente på ørene, de var myke og varme” . Gjennom at vi får tilgang ikke bare til jeg-personens handlinger men også til hennes tanker og følelser blir det hennes opplevelse av det som skjer som vi tror på og identifiserer oss med. Da blir det blir kanskje lettere for oss å mislike morfaren enn det ville vært dersom fortelleren ikke selv deltok i historien med helt andre ønsker enn morfaren. 

 

Jeg-personen er 9 år, og den måten tingene blir fremstilt på gjenspeiler den kunnskapen som det er naturlig for en niåring å ha. De tre kameratene opplever noe som forandrer dem gjennom at de erfarer at de voksnes verden ikke er sånn laget at elgkalver får leve dersom de blir reddet opp av en dødelig myr. Men dette vet alle som er voksne og derfor ville ikke det som skjer med elgkalven gjort like mye inntrykk på tre voksne,  for eksempel. De ville sikkert ikke brydd seg så mye.

 

Det er et sentralt virkemiddel i fortellingen å la menneskene og dyra speile hverandre. Når Henrik bjeffer som en hund elle beveger seg som en tiger så er han som et dyr. Han snakker han dyras språk, det vil si han forstår dem og de forstår han. Morfaren forstår derimot hverken dyra eller guttene . Når han står over elgkalven med geværet og guttene sier ”Den er vår, vi har redda’n”, så velger han å skyte!  Morfaren gir blanke i elgkalven, han snakker ikke kameratenes språk, han forstår ikke følelsene deres.

 

Akkurat som personene i fortellingen blir sammenligner med dyr, så blir elgkalven sammenlignet med et menneske. Den får mange menneskelige trekk, den er som en baby som har kommet bort fra moren sin, og den ser ”klumsete og søt ut”. Kameratene vil alle ha den som bestevenn, og Kai spør de andre: ”Vi kan ha den hjemme hos meg?”.

 

Myra blir også levendegjort eller besjelet, for det står i teksten at myra  ”slukte ting”. Navnet ”Svartmyra” virker også litt uhyggelig.  Når guttene drar opp elgkalven står det at  myra  ”kom med et slags stønn” når den til slutt ”gav slipp på” elgkalven. Det er dessuten knyttet noen fantastiske historier til myra og alt den har slukt gjennom årene. Gjennom den litt humoristiske oppramsingen av ”uønskede babyer, uheldige bærplukkere og selvmordere” skjønner vi at den som forteller  historien har blitt så pass stor at disse historiene kanskje ikke tas helt på alvor lenger. Men guttene opplever på en måte at myra lever og at den vil sluke elgkalven.

 

Hvem har egentlig retten på sin side i denne fortellingen? Selv om morfaren er ond så har han på en måte retten på sin side. Samfunn gir jo fellingstillatelser på både elger og elgkalver. Likevel er morfaren mye slemmere enn han hadde behøvd å være. Han kunne ha levd seg mer inn i guttenes følelser, og i hvert fall spart dem for synet av drapet på elgkalven og elgen. På den andre har han rett til å drepe fordi han er jeger. Så samfunnet har gitt onkelen rett, mens guttene ikke får komme til orde eller leve ut sine ønsker. Disse ønskene er heller ikke helt realistiske: ”Vi kan ha den hjemme hos meg?”.  De lover å alltid hjelpe hverandre, men etter at de har gjort det  så setter de seg  til å vente på slakteren. Slakteren er også på samfunnets siden, mot elgkalven og guttene. Den hjelpen de vil gi hverandre er den samme som de prøvde å gi elgkalven, men etter hvert som de selv blir voksne vil de kanskje gradvis godta at elger og elgkalver blir skutt rett ned uten videre inne i skogen. For er ikke det å vokse opp det samme som å få slaktet forestillingene om at elgkalver som ser ut som ”forstørrede kosedyr”? Voksne har ikke kosedyr. Dessuten er elgkalven egentlig ikke noe ”forstørret kosedyr”, men den er forsvarsløs og liten og fremkaller medfølelsen.  Forfatteren skildrer dette veldig fint når hun skriver at ”Jeg kjente på ørene, de var varme og myke”.  De legger seg til og med inn i elgmora når hun er slaktet. De blir som elgkalven var, men samtidig blir sammenhengen brutt. Elgmora er død, blodig og lukter vondt. Det går ikke an å identifisere seg fullt og helt med en elgkalv, så kameratene kommer seg ut av magen igjen  og føler seg kvalme.  

 

Elger blir skutt og så slaktet under jakten hver eneste høst. Det er noen hele samfunnet har akseptert, ikke bare onde mennesker som morfaren til Henrik. Når den siste setningen lyder «Vi satte oss på låvebrua og vente på slakteren” så forteller det at kameratene snart vil være voksne. Da vil de kanskje ikke synes like synd på elgkalver, men spise steik og andre elgprodukter med god samvittighet

 

Jeg kjente meg veldig igjen i denne historien og tror på en måte jeg var mer glad i dyr da jeg var liten enn jeg er nå. Jeg mener at Sara forteller om den kjærligheten til dyr som bare barn kan føle, før de blir voksne og lærer seg at det først og fremt er slakteren som får regjere over dyra her i verden. I hvert fall over de ville dyra.

  

 




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish