Himmelen var skyfri, og solen kom opp over tretoppene, men det var drepende kaldt i luften og vinden herjet. Det var en tidlig september morgen for å være nøyaktig, tåken lå tykt mellom grantrærne. Bladene hadde begynt og dale ned fra trærne som var et tydelig tegn på av vinteren var på vei. Vegar, Petter og jeg tok oss en tur til den gamle motstands hytta som lå inne i Røstedalen.

Jeg kunne se skimtet av en bekjent skapning komme ut av landskapet. Det var en jakthytte fra krigens tid. Jeg hadde fått vite om den fra min far som var en viktig motstand person mot nazistene under andre verdenskrig. Her bodde de under krigen og utførte sine sabotasje angrep mot tyskerne.

Den brunmalte trehytten skilte seg ut fra den frodige naturen. Vi gikk gjennom den tett bevokste skogen, fra der vi sto nå, var en liten, nesten gjennomgrodd sti som slynget seg ned mot hytta. På sørsiden av hytta, stod det et båt skur i skråningen ned mot vannet. En gammel og slitt ro båt lå like nede i vannkanten.

Vi gikk inn den gamle tre døra som knirket på grunn av manglende smøring. Vi la fra oss de store sekkene og slang de på senga som ga fra seg en knirkende lyd. Det hadde vært en lang tur og vi var alle slitne. Vi bestemte oss for å skaffe noe mat. Vi hadde egentlig ikke tatt med noe mat hjemme fra så vi måtte skaffe vår egen mat.

Vi skulle sjekke ut fiskelykken og tok med oss fiskestengene ned til tjernet. Det skulle visstnok være bra med fisk her hadde jeg hørt fra min far. Den slitte robåten var fortsatt brukelig og det trengtes bare å fjerne sjø gresset.

Vi rodde ut til midten av tjernet og Vegar tok opp den glitrende fiskestanga, laget av karbon. Han tok i og av sted fløy den glinsende kroken som svevde gjennom luften, nesten ut av synet p.g.a. tåken. Etter en time med fisking, hadde vi fått to ørreter og fire abborer. Nok til en middag til oss alle tre.

Det var blitt mørkt og vi begynte å ro inn mot land. Petter skrudde på den lille lommelykten, som ga fra seg et svakt lys. Vi tuslet opp mot hytta. Da vi hadde kommet halvveis hørte jeg en grein som knakk bak oss. Jeg frøs til, jeg klarte ikke å røre meg. Det er sikkert bare et dyr sa Petter. Vi bestemte oss for å løpe den korte veien til hytta. Jeg følte at noe pustet meg i nakken. Som om det sto noe bak meg, men samme hvor fort jeg løp, klarte jeg ikke å bli kvitt det. Selv om vi sikkert bare løp 200 meter var jeg helt utkjørt da vi kom til hytta.

Jeg tok tak i dørhåndtaket og dro til. Døra åpnet og ga fra seg en knirkende lyd slik som den hadde gjort tidligere. Petter og jeg kom inn døra, men kunne ikke finne Vegar. Vi ropte og ropte, men ingen svarte. Det var da jeg kom på at faren min hadde fortalt meg om et spøkelse som gjem søkte område rundt hytta. Det var en tysker som var blitt drept av motstandsmennene under krigen. Kunne han ha noe med Vegars forsvinning ?

Vi satt og ventet på hytta i tilfelle Vegar skulle dukke opp igjen. Etter en halv time hørte jeg noe utenfor. Det hørtes ut som en hund som skrapte klørne sine mot døra. Jeg gikk fram til døren og kikket, gjennom det lille nøkkel hullet. Det var bekmørkt og jeg skrudde på den lille lykten for å kunne se noe. Det var Vegar! Jeg tok tak i døra og dro til. Klærne han hadde på seg var revet i fillebiter og han blødde kraftig fra magen. Jeg tok opp førstehjelskrinet av den brune tur sekken og åpnet den. Jeg tok ut bandasjen og begynte å legge på bandasje. Etter en stund stoppet blødningene.

Hva skjedde? Spurte Petter nysgjerrig. Midt i skogen kunne jeg se de lysegrønne øynene. De skilte seg ut i den bekmørke skogen. De boret seg gjennom hodet mitt. Jeg kunne ikke slutte å tenke på det.

Jeg sovnet, men våknet brått av en lyd utenfor hytta. Det va da jeg hørte det høylytte skriket utenfor. Det kom nede fra vannkanten. Petter og jeg listet oss ut døra for å ikke vekke Vegar som sov som en stein. På veien ned mot vannet følte jeg at noe ikke var riktig. Det var da jeg skjønte hvor vi var på vei. Jeg stivnet til, og ville snu, men av en eller grunn klarte jeg ikke å snu meg. Samme hvor mye jeg anstrengte meg.

Det var da vi kom over det, ulykkesstedet. Der vi hadde hørt lyden av en grein knekke. På bakken lå en blodig pinne og biter av Vegars klær. Det mystiske var at jeg ikke kunne se spor etter noe annet. Var han ikke blitt overfalt av noe? Kunne det han fortalte oss stemme? Jeg begynte å ane at noe ikke stemte helt overens. Da vi kom tilbake til hytta var Vegar borte. Det eneste som lå igjen, var den blodige bandasjen.