Ordene la seg fort til rette i tankene. De svevde rundt uten mål og mening. Noen større og sterkere enn andre, men alle like smertefulle. Ordene fant seg til rette langt, langt bak i hjernen. Begravd og bevart, som om de skulle ligge der til evig tid. Ordene var som gårsdagens pepperoni pizza. Først tygget man på den unormalt lenge. Så fløt den ned gjennom ganen og derfra til tarmene. Maten krøyp ned til magesekken hvor den fordøyes. Tilslutt må den ut. Ut av systemet. I det sekundet ordene kommer ut, forvandles de. Begrepene og påstandene blir til steiner. Store, rullende steiner på vei ned fra toppene. De river opp grus og jord på sin vei til bunnen. Blomstene ligger nå knust under steinens vrede.

Endre tar alt til seg. Trekker det inn som røyken fra sin tantes sigarett. Dypt ned i lungene, og så ut. Akkurat som tante sa. Han husker hvert eneste ord, setning og talefeil de hadde. Endre blir til en kråke. Noen sa en gang til Endre at alle kråker er fugler, men ikke alle fugler er kråker. Endre syntes det var en fantastisk beskrivelse på situasjonen hans. Vingene slår og kråka svever høyt i sky. Bekymringsfri og fredfull flyr den. Men nå er steinene tilbake. Denne gang som små, skarpe missiler skapt for å gjennomtrenge panser. Betongen her er følelsesløs. Fjæra treffer vann og malingen renner av.

På gutterommet står bordlampen på. Den lyser opp alle plakatene av de forskjellige rockebandene, filmstjernene og heltene. Kontorstolen med et slitt lær sete er plassert midt i rommet. Gulvteppet har tørket inn av gammelt støv. Papiret ligger spredd ut på gulvet i små baller. Hver og en er forskjellige, men likevel så like. Endre så ut gjennom det skitne glasset. Tåken lå tett om de mørklagte bygningene. Nattefrosten hadde lagt seg på bilrutene og rim farget gresstuppene. November var kommet med kuldegradene på slep.

Endre så de tre komme. Klokken var kvart på elleve. Presise som alltid. Gangen til de tre var fast og bestemt, de gikk rett mot vinduet til det røde, slitne huset. En av dem stoppet opp bare for å plukke opp et nytt missil. Prosjektilet kom flyvende mot Endre men stoppet et par centimeter foran den røde potetnesen. Glasset slo sprekker men ikke noe alvorlige saker. De ropte og skrek på pingla. Ropte på sveklingen. Pysa rørte ikke en muskel i fjeset, men bena ville bare få det overstått. Alle fire møttes i bakgården. Gatelyset lyste opp rasende og bestemte fjes, alle med voks i håret.

Endre ble fort nummen. Slagene var ømme og betydningsløse. Kråken gjenoppsto, og han fløy vekk. Sinnet, tankene og Endre fløy til horisonten men kroppen ble liggende etter. Blå og rød som den var ble den ofret til de tre gribbene. Asfalten slo han i ansiktet. Alt føltes plutselig så ekte. Endre kunne ikke lenger sveve bort til himmelen, han måtte bli i sitt eget private helvete. Øynene scannet etter noe å hvile blikket på. Det eneste merkverdige var den økende dammen med rød veske som fløt nedover mot kumlokket hvor det skulle renne ned til ingen steder. Bort fra denne verden, bort fra helvete. Så ble det svart. Endre drømte seg bort til en verden hvor kråkene flyr i fred, og asfalten er myk som en madrass. Dit hvor kråkene flyr når de hviler, hvor både kråker og gribber er venner.

Drømmene ble byttet ut med virkeligheten, og asfalten ble fort byttet ut med en madrass. Puten består ikke lenger av betong, men av dun. Dun som en gang satt på en liten spirrevipp. En liten gåsunge som tar sine første steg, bare for å bli slaktet. Bare sånn at Endre kan føle seg beskyttet og varm en kald vinternatt. Alarmen ulte i bakgrunnen. Regnet tordnet utenfor veggene. Prøvde å trenge seg inn. Regn er forunderlig. Først samles de opp i himmelen der hvor alle har fred. Skyer dannes og de bestemmer seg for å invadere oss dødelige her nede i helvete. De skytes ned bare for å samles her nede også, hvor de venter til noen tar dem med opp til himmelen igjen. En evig regndans.

Endre hadde også sin egen regndans. Den var av et litt annet kaliber. Øynene våknet sakte, og han gnidde søvnen ut av dem. Ullsokkene fra bestemor og genseren fra Cubus. Må ikke glemme buksa fra pappa. Det holder nok en dag til. Endre subbet ned til stua. Ingen der som vanlig. Han sjekket gjesterommet av gammel vane, men det er ingen der naturligvis. Den lille kroppen entrer kjøkkenet i håp om proteiner. Gårsdagens pizza står igjen. Et lite sukk høres i det trange rommet, før han gir seg til å spise.