Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > På vei

På vei

Et barn blir kidnappet av en fremmed mann.

Karakter: 4+ (norsktentamen, 8. klasse)

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
14.02.2013


Naomi stirrer på seg selv i speilet på prøverommet med alle de dyre merkeklærene i armene. Plutselig oppdager hun et lite og hvitt håndtak i veggen. Det er en dør! Hun åpner den lydløst og titter forsiktig inn. Det er et stort og åpent lagerrom, med hylle på hylle fulle av dyre klær med noen dumme, ubrukelige merker på, akkurat som de hun har i hendene. Det lukter sterkt av nye, ubrukte klær, og lukten slår mot henne. Hun rynker på nesen. Litt lenger inn på lageret skimter hun et svakt grønt lys. En nødutgang! Tør hun å stikke av? Hun rygger og lukker døren varsomt, mens hun tenker som det knaker. Hun studerer speilbildet sitt. Det er noe galt med henne. Hver gang hun står foran speilet ser hun noe annet. Hun vet ikke hvordan hun ser ut eller hvordan hun så ut når hun var liten tenker hun argt. Hun lever i et mareritt som hun ikke klarer å våkne fra, og alt er Mannen sin feil.

 

Det var han som hadde tatt hånden hennes og sagt at hun skulle få den dukken hun hadde ønsket seg i flere måneder hvis hun ble med han. Da det skjedde, var moren fullt opptatt med å bestille noen togbilletter til Oslo for å besøke den eldre broren til Naomi og den pene kona hans Tine som var høygravid. Dermed fikk ikke moren med seg at hennes elskede seksårige datter, ble bortført rett ved. Mannen hadde dratt henne inn på et tog på motsatt side, som akuratt skulle til å kjøre. Naomi satt på fanget til det hun da trodde var en snill mann og vinket til sin mor mens toget tutet og kjørte av sted.


 

Da de hadde kommet inn i den første tunnelen ga mannen henne noen fruktpastiller, og etter det husker hun ikke noe før hun våknet neste dag. Hun tror i hvert fall det var neste dag, men når hun tenker over det nå kan det ha gått mye lengre tid en det, hun kan ha vært bevisstløs i flere dager før hun hadde våknet opp i huset hans med et helt annet speilbilde enn før.

 

Mannen var alltid ganske snill med henne. Han kjøpte fine klær til henne, tok henne med på stranden og til fornøyelsesparker. Men de flyttet mye, og hver gang fikk huntil sin forferdelse et nytt speilbilde. De har bodd i Spania, Indonesia, Thailand, Portugal, Brasil og Argentina i løpet av de ti årene som har gått siden hun ble bortført. Nå bor de her i Juan-Les-Pins rett utenfor Antibes i den sørlige delen av Frankrike. Det er veldig fint her og mannen eier et veldig fint og staselig hus rett ved stranden, med en nydelig utsikt over sjøen og de mange turistene med barn som kommer hit på badeferie i sommerhalvåret.  Hun pleier å sitte i vinduet å se på at barna leker sammen ned på stranden. Hun fikk aldri leke med andre barn da hun var yngre tenker hun ergelig. Noen ganger da hun var veldig langt nede følelsesmessig, pakket hun alt hun eide, og sto på stranden med kofferten for å bli i ett med havet. Men mannen stoppet henne alltid da hun var klar til å gi slipp på livet. Hun ble alltid like skuffet da hun våknet opp i sengen sin dagen etter. Mannen har tatt fra henne noe av det beste i livet, innser hun bedrøvet. Moren, venner og frihet. Hun vil hjem.

 

Naomi åpner døren kjapt uten å lage en lyd og går varsomt mot nødutgangen. Hun aner ikke hva mannen kommer til å gjøre når han finner ut at hun er borte eller hvortid han kommer til å oppdage det. Dette må gå fort ellers er alt forgjeves. Hun har mye og tape, men enda mer å vinne. Hun tar i håndtaket, og finner med lettelse ut at døren ikke er låst. Hun tar et skritt ut. Utgangen fører til den store parkeringsplassen, det sterke lyset blender henne med en gang, men hun blir fort vant til det. Hvis han følger etter henne kan han umulig finne henne mellom alle disse bilene.

 

Hun løper i retning av nærmeste bussholdeplass. Når hun når fram står det allerede en buss der, så hun slipper å vente. Hun klapper lett på bukselommene og heldigvis ligger det igjen litt småpenger fra forrige handletur i lommene. Hun sukker lettet, og gir bussjåføren det hun har. Nå har hun så vidt råd til en hamburger på MacDonald`s. Hvordan skal hun komme seg til Norge? Hun kan kanskje dra til Cannes, og prøve å tigge til seg nok penger til en flybillett til  Norge. Men det kan være hun er meldt savnet, og at hun derfor bare trenger å kontakte det franske politiet. Kanskje spiser hun en ordentlig norsk middag  med moren hjemme i Norge om to uker. Nå er hun i hvert fall på vei.

 

Hun tar imot billetten og setter seg på ett av de ledige setene ved siden av en blond gutt på rundt ti år med store smilehull. Han snakker norsk med et voksent par i trettiårene som sitter rett foran dem. Kvinnen, som sikkert er moren hans er utrolig vakker, med langt mørkt brunt hår og smaragdgrønne øyne. Mannen holder seg veldig godt, og det er et eller annet hun ikke klarer å sette fingeren på ved dem begge. De merker blikket hennes og mannen gransker henne nøye mens han smiler. Det er noe kjent med det smilet, som om hun har sett det før. Han snur seg bort og hvisker noe lavt i kvinnens øre. Så rekker han fram hånden og sier: -Hei, jeg heter Matheo Ekeberg Nilsen, og dette er min kone Tine og min sønn Magnus. Han smiler til henne og forventer at hun skal rekke fram hånden og fortelle hva hun heter hun også. –Jeg heter Naomi, sier hun litt forvirret tilbake. Matheo og Tine, hvor har hun hørt det før? Tankene surret rundt i hodet. Matheo, Tine og Magnus på ti med østlandsdialekt.  Naomi hadde en svigerinne som het Tine som var høygravid og bodde i Oslo for ti år siden. Og Naomi hadde en bror som het Matheo som var tjuefem år for ti år siden. Naomi smiler og vet at alt er riktig. For alt passer sammen, og ingen familier er helt like. Dette må være broren hennes og familien hans!

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil