Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Eksamen i norsk hovedmål 2013Skriv ut Utskrift
Del A og B (oppgave 2).
Bokmål - Analyse/tolkningForfatter: Anonym



Del A

“Shit happens” er en plakat fra Natur og Ungdom, der bildet er tatt av Wim Lassche.

 

Budskapet i teksten kan sies å være at vi må ta vare på den vakre naturen vår, der målet er å rekruttere så mange som mulig i kampen mot forurensing. I dette tilfellet er det organisasjonen Natur og Ungdom, som prøver å fortelle oss at vi ikke kan la Førdefjorden bli brukt som avfallsplass. Overskrifta “Shit happens”, er skrevet på engelsk, og uttrykket blir ofte brukt av den yngre generasjonen. Dette vekker interesse hos folk ned i tenåringsalder, samtidig som man stadfester organisasjonens ungdommelige preg. De oppdelte bokstavene symboliserer også det forurensende avfallet, som kan ødelegge den vakre naturen vi ser på bildet. Man får dermed en oppfatning av at de ikke hører hjemme på bildet.

 

Bildet i seg selv fungerer som et blikkfang. Mye på grunn av den typiske norske naturen med blomstereng, fjorder og fjell. Den sterke lystoninga midt i bildet, bidrar også til å fremheve fjorden, som i dette tilfellet er det avfallstruede elementet.

 

Den nederste teksta er skrevet hvit på svart bakgrunn. Dette gjør at teksta raskt fanger oppmerksomheten, samtidig som de svarte stripene skjærer gjennom den skjønne blomsterenga på en ubehagelig måte. Disse kontrastene forteller oss at også områdene rundt fjorden vil ødelegges av avfallstømminga. Teksta forteller blant annet om mengden avfall som vil dumpes i fjorden. “Dei vil dumpe gruveavfall i fjorden tilsvarande eit lastebillass i minuttet, kvar dag i 50 år.” Denne setninga gjør at folk enkelt kan danne seg et bilde av hvor mye det er snakk om, og appellerer derfor til en stor del av befolkningen. Til slutt i teksta presenteres organisasjonens nettsider i gult, slik at folk enklere kan merke seg adressen.

 

Del B

 

Oppgave 2

 

Sammenligning av Et dukkehjem og Garman & Worse

Et dukkehjem ble utgitt i 1879, og er skrevet av Henrik Ibsen. Garman & Worse ble utgitt 1880, og er skrevet av Alexander Kielland. Begge tekstene er språklig modernisert, og er en del av den kritisk-realistiske perioden.

 

Utdraget fra Et dukkehjem finner sted rett før Nora forlater sin ektemann. Hele teksten er en dialog mellom Nora og Helmer. Dialogen er en alvorlig samtale mellom Nora og Helmer, der Nora forteller sin ektemann at hun har mye å si til ham. Helmer opptrer uforstående gjennom hele samtalen, mens Nora påpeker at det er nettopp dette som er poenget. Hun forteller videre at gjennom hele sitt liv, har hun blitt behandlet som en dukke. Først av sin far, deretter av sin ektemann. Handlingen er et samtidsdrama, og er uttrykk for sentrale temaer som ufrihet i ekteskapet og kjønnsrollemønster. Disse temaene var svært aktuelle i realismen, hvor man ofte tok opp borgernes problemer innen familie og ekteskap.

 

Selv om tekstutdraget er en rein dialog, får vi allikevel noen opplysninger satt i parentes, hvor forfatteren forteller om hvordan de opptrer. Et eksempel på dette er: “Ryster på hodet.” Disse refererende opplysningene bidrar til at leseren enklere kan danne seg et bilde av situasjonen.

 

Helt i fra begynnelsen får vi et inntrykk av hva teksten dreier seg om. Tittelen Et dukkehjem er meget relevant for teksten, og gjør at leseren raskt forstår temaet og handlingen. Videre får vi en kort beskrivelse av situasjonen før vi blir tatt rett inn i samtalen. Dette er en in medias res-åpning, og er et fellestrekk for begge tekstutdragene. Noen utpreget spenningskurve er det ikke, da det allerede i første setning er gjort klart at Nora skal forlate sin ektemann. Vi kan allikevel tyde at temperaturen stiger i samtalen, etter som ektemannen begynner å skjønne tegninga. “Nora, hvor du er urimelig og utakknemlig! Har du ikke vært lykkelig her?” På dette tidspunktet kan det tyde på at ektemannen er gått over i en forholdsvis sint tilstand, og temperaturen kan sies å være på sitt høyeste. Dette fører til at leseren kan leve seg inn i mannens fortvilelse, samtidig som man forstår Noras ukomfortable tilværelse. Selve slutten kan sies å være lukket, da vi vet at Nora forlater ektemannen.

 

I teksten får vi kun høre om Nora og Helmer, der Helmer tiltales Thorvald av Nora. Vi får vite at Nora ikledd hverdagskjolen sin, og kan ut i fra dialogen og de korte opplysningene lese at hun opptrer rolig, men bestemt. Følgende sitat er et eksempel på dette: “(ryster på hodet). Dere har aldri elsket meg. Dere har bare syntes det var fornøyelig å være forelsket i meg.” Vi får også vite at de sitter på hver sin ende av et bord, uten at det er av stor betydning for leseren. Som nevnt tidligere, blir Helmer etter hvert ganske sint, etter som han forstår at Nora vil forlate ham. Vi kan derfor tyde at han er en nokså lett irritert person. Disse skildringene er allikevel ganske ubetydelige for leseren, da selve innholdet i samtalen er av større betydning.

 

Språklige virkemidler i dette utdraget er ikke mange, men vi finner allikevel noen som er med på å underbygge temaet og tittelen. Nora sammenligner seg selv med ei dukke, slik hun har blitt behandlet av både sin far og ektemann gjennom hele livet. Hun har alltid følt et underliggende krav om å mene det samme som sine menn, og mener dette er grunnen til at det ikke er blitt noe av henne. Dette bidrar til å fremme temaet om kjønnsrollemønsteret ufrie ekteskapet, hvor kvinnene må bukke under for mennene. Språket er modernisert, men det er tydelig at det er riksmål fra 1800-tallet. Eksempler på dette er nu, taler, meget, øvet og efter. Vi får dermed inntrykk av at de befinner seg i et bysamfunn, hvor kvinnens rolle var nokså ubetydelig. Setningene varierer mellom korte og lange, hvilket bidrar til god flyt og variasjon.

 

I utdraget av Garman & Worse leser vi om to begravelser som finner sted på samme dag i samme by. De to som skal begraves er Marianne og konsul Garman. Konsulen var av høy klasse, og ble transportert til kirkegården i en første klasses kupé. Marianne derimot, ble båret av noen unge sjømenn, og følget hennes var folk av lavere klasse. Broren til Marianne hadde prøvd å hindre at hun skulle begraves på samme dag som konsulen, men til ingen nytte. De måtte derfor vente til konsul Garmans begravelse var ferdig. Temaet i denne teksten er til forskjell fra Et dukkehjem, et uttrykk for de ekstreme klasseforskjellene. Dette er også typisk for realismen. Spesielt den kritiske.

 

I motsetning til Et dukkehjem er det fortelleren som dominerer denne teksten. Det er altså en autoral forteller som omtaler personene i andre og tredjeperson. Dette fører til at teksten ikke har noen enkelt hovedperson, og er det vi kaller en kollektivroman. Derfor er det familiene og miljøet rundt som er i leserens fokus. Fortellerens forsøk på objektivitet og nøytralitet er tydelig, da vi skjønner at fortellerens meninger og følelser ikke kommer til syne. Dette er også kjennetegn på den realistiske skrivemåten. Synsvinkelen er refererende, da forfatteren nøkternt observerer hendelser og personer utenfra. Allikevel er den ikke like refererende som tidligere, da vi nå får en mer scenisk framstilling av situasjonen. Det gjør leseren på egen hånd må danne seg et bilde av situasjonen, basert på miljøskildringer og hendelser.

 

Som typisk for den realistiske litteraturen, begynner også denne teksten in medias res. Vi blir altså ført rett inn i handlingen. I motsetning til det første tekstutdraget, er ikke teksten kronologisk fortalt, men har brutt kronologi. I første del av teksten leser vi om likvognene, hvor konsul Garman fraktes i 1. klasse med englehoder og sølvsirater. Vi leser om den store folkemengden som har møtt opp for følge likvognenes ferd til kirkegården. I det andre avsnittet leser vi om Mariannes gravfølge, og deres ferd til kirkegården. De måtte vente i byen til konsul Garman var ferdig i kirken, da det var pyntet på veien til kirkegården for konsul Garman. Denne handlingen foregår altså før det første avsnittet. Denne komposisjonen gjør det i begynnelsen litt vanskelig for leseren, men bidrar til å gjøre leseren oppmerksom på de ekstreme klasseforskjellene, ved at Mariannes gravfølge må sette ned kisten på en steintrapp og vente. I tillegg tar flere trøyen av seg, da det er svært varmt. Vi kan med dette forstå hvilke trange kår de levde under. Slike skildringer er også med på å fremme klasseskillet forfatteren ønsker å aktualisere. Utdraget inneholder slik jeg forstår det, ingen spenningskurve, og er derfor av ingen betydning for leseren.

 

I likhet med Et dukkehjem får vi heller ikke her noen spesielle personskildringer, men på grunn av miljøskildringene og den sceniske framstillingen av de ulike gravferdene, skjønner vi at antrekket og utseendet til de involverte er meget forskjellig. “Da kisten – dekket med blomster og hvite silkebånd…” Eksemplet viser gravfølgets overdådighet og bidrar til å forsterke klasseforskjellene.

 

Språket er derimot forholdsvis likt bokmål i denne teksten. Det er også få språklige virkemidler med noen betydning.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish