Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Herman SachnowitzSkriv ut Utskrift
Foredrag om norsk jøde som overlevde Auschwitz. Basert på boken "Det angår også deg".
Bokmål - AnnetForfatter:



Herman Sachnowiz ble født i Stokke i Vestfold i 1922. Han hadde fire brødre og tre søstre. Moren deres døde da barna ennå var små.

 

26. oktober 1942 - den norske Krystallnatten - ble Herman, faren og de fire brødrene Samuel, Martin, Elias og Frank og søsteren Marie, arrestert og sendt til Stettin i Tyskland med slaveskipet “Donau”. Da fangene skulle om bord i skipet i Oslo, gikk flyalarmen for at ingen norske sivilister skulle få se hva som foregikk.

Det var mer enn 600 fanger om bord i denne første transporten, og da de ankom Stettin, ble de flyttet over i et tog som skulle videre til Polen.

 

Etter to dager ankom de Auschwitz. Her ble faren skilt fra sønnene sine, og fikk sannsynligvis ikke leve mange dagene. Han var for gammel til å kunne gjøre nytte for seg.

Herman og brødrene hans ble plassert i Birkenau som var en avdeling av Auschwitz-leirene. Her måtte de fylle ut skjemaer med personopplysninger, og Herman og brødrene hans ble enige om å skrive “musiker”. Dette skulle vise seg å få stor betydning for Herman senere.

 

Etter hvert ble Herman satt i arbeid i Buna-leiren. Fangene måtte opp grytidlig hver morgen, og i løpet av dagen fikk de ikke annet enn 200 gram brød om morgenen, og litt tynn suppe midt på dagen og noen ganger om kvelden. Ellers tygde fangene på absolutt alt som kunne døyve sultfølelsen.

Arbeidsdagene var uendelig lange, og de måtte gå den lange veien fra leiren og til fabrikkene hvor de arbeidet. Mange fanger døde underveis, men de som fortsatt var levende måtte pent bære med seg sine døde kamerater. Var det 100 mann i en arbeidskommando når de dro ut om morgenen, skulle det være 100 som vendte tilbake om kvelden, likegyldig om de var levende eller ikke. (s. 55 - snømåking)

 

I januar 1943 ble Herman, Frank og Martin skilt fra de to andre brødrene, Samuel og Elias. De så Elias et par ganger, men Samuel var sporløst forsvunnet. Bare to måneder senere forsvant også Martin, og Herman og den yngste broren Frank, som bare var 17 år, var alene. De holdt alltid sammen, slik faren hadde bedt dem om, og prøvde å holde liv i hverandre, men forholdene i leiren var elendige, og de kunne ikke unngå å bli syke. Herman fikk dobbeltsidig lungebetennelse og måtte til slutt på sykestua selv om det å havne der som regel betydde den visse død. Alle syke ble sendt i gasskammeret. Men Herman hadde venner blant pleierene, og klarte seg. Frank var det verre med, han hadde fått dysenteri og var nærmest halvdød da Herman til slutt traff ham igjen. Med hjelp fra en annen fange klarte Herman å “orge” medisiner (dvs. få tak i medisiner), og Frank ble litt bedre, men han ble aldri frisk.

 

Herman forteller at på denne tiden var det bare noen få hundre levende igjen av de om lag 100 000 som hadde vært i leiren da han kom dit. Tyskernes store problem på denne tiden var at de ikke klarte å få unna de syke og svake fangene slik at det kunne bli plass til friske og sterke fanger som var i stand til å arbeide. De fleste endte i gasskamrene, men mange døde også av sult, tørst og kulde, eller av det overmenneskelige slitet. Mange tok også livet av seg, og hver morgen kunne man se flere lik henge i de elektriske gjerdene. Det ble også drevet en del eksperimenter på sykehusene, blant annet hvor lenge et menneske kan overleve i isvann og hvor lenge man kan overleve med punkterte lunger...

 

I mars dette året fikk Herman og Frank også høre fra noen nylig ankomne fanger at søstrene deres, Rita og Frida, også hadde blitt sendt til Auschwitz. Senere fikk Herman høre at de hadde blitt sent rett i gasskammeret, noe som var vanlig for kvinner, barn og eldre. (s. 79 - latrinen)

 

Utover i april 1943 ble Frank stadig dårligere. Dysenterien ble verre, og i tillegg hadde han et stygt sår i foten som verket og spredde seg. Bena hans hovnet stygt opp, og til slutt ble han sendt vekk. Herman så ham aldri mer, og han mistet nesten viljen til å overleve nå da han ikke lenger hadde broren å ta vare på.

26. august 1943 ble en merkedag i Hermans liv. Da bestemte leirledelsen seg for å opprette et orkester, og Herman ble anbefalt (spilte trompet). Dette orkesteret spilte bl.a. ved henrettelser, og ellers for å underholde leirsjefene. Musikken fikk liv i Herman igjen, og han fikk igjen viljen og håpet om å komme tilbake til Norge for å fortelle om opplevelsene sine.

 

Våren 1944 ble Herman overført til en gartnerkommando. Her ble det dyrket grønnsaker til leirsjefene, og i løpet av den tiden han var her, klarte Herman og stjele nok mat til at han ble litt sterkere.

Sommeren samme år ble han plutselig alvorlig syk, og denne gangen var han sikker på at han kom til å dø. Ingen trodde han kom til å overleve, men vennene hans hjalp ham likevel med mat og medisiner, og på mirakuløst vis ble han etter hvert frisk igjen.

 

Utover på høsten 1944 ble bombingen hyppigere (det var de allierte som bombet), og det gikk rykter i leiren om at Tyskland var på vikende front.

16.-17. januar 1945 opplevde de en helt sinnssyk bombing fra de allierte, og de russiske troppene nærmet seg stadig. Tyskerne bestemte at fangene skulle evakueres, og dermed started den store dødsmarsjen. Alle de 100 000 fangene i Buna-leiren ble tvunget ut på veien. Det var snø og iskaldt, og de hadde dårlige klær. Mange hadde ikke engang sko, og disse var de første som falt døde om i snøen. Det første døgnet gikk de 80 km nesten uten mat og med bare noen få pauser. Herman fikk en pose sukker av en døende medfange, og det var sannsynligvis med på å redde livet hans (energi). (s. 182 - “Ikke sov”)

 

19. januar ankom de en evakuert leir som het Gliwice, og her fant de mat. Så ble de delt i tre grupper, og Hermans gruppe ble sendt til jernbanestasjonen. Herman var så uheldig å havne i en åpen vogn sammen med voldtektsmenn og mordere. I 20 kuldegrader kjørte de gjennom Polen, Tsjekkoslovakia, Østerrike og endte til slutt i Tyskland. Denne reisen tok 10 dager, og da de omsider ankom den nye leiren (Dora) var det bare noen få tusen igjen av de 100 000 som hadde blitt evakuert fra Buna. (øverst side 187 - togreisen)

 

I Dora-leiren klarte Herman å få tak i et ekstra sett klær som han hadde utenpå de andre klærne sine, men dette ble oppdaget. Som straff ville vaktene ta støvlene hans, men Herman klarte å gjemme seg, og dagen etter ordnet noen venner av ham med overføring til en annen leir - Nordhausen. Her var sanitærforholdene helt grusomme, det krydde av rotter og lopper. Herman ble satt til å bære lik til lastebilene som skulle til krematoriene.

 

I mars 1945 meldte Herman seg til en bombekommando. Deres oppgave var å ta opp og sikre ueksploderte bomber. Dette var et forferdelig risikabelt arbeid, og de fleste overlevde ikke særlig lenge, men Herman meldte seg likevel fordi de ble lovt dobbel matporsjon. Til Hermans store skuffelse havnet han bare tilbake i Dora-leiren som han hadde flyktet fra. Han traff imidlertid noen venner som sørget for å få ham over i leir-orkesteret, og dermed var livet hans reddet nok en gang.

 

1. april 1945 ble også Dora evakuert, og denne gangen ble Herman overført til Bergen-Belsen (leiren hvor Anne Frank døde). Her var det ikke noe gasskammer, men de grusomme forholdene var effektive nok. Det var umulig å få likene fort nok unna, så det lå lik overalt. Folk lå og sov på nylig døde eller allerede råtnende lik.

 

14. april hørte de skudd i nærheten, og det gikk rykter blant fangene om at de allierte nærmet seg. Det oppsto en nærmest hysterisk stemning i leiren, alle fikk nytt håp. Dagen etter dukket det opp nøytrale ungarske soldater, og siden kom det også engelske og amerikanske soldater.

Klokken tre 15. april fikk de beskjed om at Hitlers rike hadde brutt sammen, og at de var fri. Herman fikk være med noen av de britiske soldatene på besøk hos borgermesteren i byen, og for første gang på to og et halvt år fikk han skikkelig mat.

28. april begynte han på hjemreisen. (s. 229-230 - hjemreisen)




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish