Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Analyse av I et speil i en gåteSkriv ut Utskrift
Analyse av boka I et speil i en gåte.
Bokmål - Analyse/tolkningForfatter: Anonym



Jostein Gaarder (1952-) er en av vår tids mest kjente og oversatte forfattere for barn og ungdom. Bare bøkene ”Sofies Verden” og ”Kabalmysteriet” er hittil solgt i 21 millioner eksemplarer, og den førstnevnte er oversatt til over 20 språk. (www.josteingaarder.net). Detter er tall som sier oss at her er det snakk om en forfatter som har en utrolig evne til å treffe mange forskjellige mennesker uavhengig av bakgrunn. Jeg skal nå, igjennom min tolkning av hans bok ”I et speil, i en gåte” fra 1993, forsøke å få fram noe av grunnen til at så mange mennesker verden over trykker Jostein Gaarders bøker til sine hjerter.

 

”I et speil, i en gåte” er en barne- og ungdomsbok, men temaet, så vel som Gaarders fortellerkunst, appellerer også til voksne.  Boka handler om en liten kreftrammet jentes sengeleie og død, og vi følger jenta fra jul og til tidlig vår året etter. Jenta heter Cecilie, og hennes mor, far, lillebror Lasse og mormor er også til stede gjennom hele historien, men mest av alt er det engelen Ariel som sammen med Cecilie driver fortellingen framover.

Temaet i boka kan være døden, men det kan også være kjærlighet, og da både kjærlighet mennesker imellom, og kjærlighet mellom mennesker og Gud. Som vanlig er for Gaarder, trekkes filosofi inn som et undertema. Spørsmål som ”hva skjer etter døden?”, ”hva er meningen med livet?”  og ”hvorfor er livet/Gud urettferdig?” er innlysende gjengangere. Men selv om dette er dype, filosofiske spørsmål, uten klare fasitsvar, klarer Gaarder mesterlig å svare på en gåtefull og samtidig nær måte. Eksempelvis forklarer han at verden er urettferdig på denne måten: ”For det er noe i himmelrommet som ikke stemmer. Det er noe som har gått galt med hele den store tegningen.” (Ariel til Cecilie, Gaarder 1993:132). Det er tydelig at Cecilies altfor korte liv er en av de tingene som har gått galt ved tegningen til Gud.

 

Stemland (1993) hevder at Gaarder menneskeliggjør sin teologi på flere plan, uten å rokke ved det store mysterium. Det synes jeg er en god beskrivelse av Gaarder som forfatter. Han tar for seg store og dristige temaer, og klarer å utdype disse tilfredsstillende.

 

            Cecilie er en nysgjerrig og livsglad jente.  Hun tenker mye over sin tilværelse og vil ikke innse før sent i historien at hun er dødssyk. ”Hun ville ha ski til jul, dermed basta! –Det er ikke helt sikkert at du kan stå på ski i vinter, Cecilie. (…) –Jeg kan iallfall ikke stå på ski så lenge jeg ikke har noen ski å stå på.” (Gaarder 1993:10). Det er Ariel som hjelper Cecilie på den tøffe veien til å erkjenne at hun snart skal dø, og han det gjør han ved å vise henne døden som noe vakkert og enestående.

Mormor er en sentral person i Cecilies liv. Cecilie synes hun sier så mye fornuftig, og hun får Cecilie til å føle seg bedre bare med sitt nærvær. ”Kanskje blir vi triste når vi ser noe vakkert, fordi vi vet at det ikke skal vare bestandig. (…) Cecilie stirret opp på henne. Mormor var det klokeste menneske i hele verden.” (ibid.:15).

 

I løpet av boka kommer Gaarder opp med en hel himmellære. En av de mange røde trådene i denne læren er at det er barna som er Guds rike nærmest. Denne tanken finner vi igjen i Det Nye Testamentet; Markus 10, 14-15: ”(…) La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det.” I samtalene med Cecilie kommer Ariel stadig tilbake til dette. ”Det er voksendommen som bare en et stadium på veien til at det skal bli født flere barn. (…) Barna ble skapt først, hvis ikke, ville det ikke blitt noen voksne.” (Gaarder 1993:27).

 

Ariel forklarer senere i historien at da Adam og Eva ble drevet ut av paradiset, var det barndommens paradis det var snakk om. Han understreker at Cecilie ikke må miste kontakten med barnet inni seg, for ” Det har ikke mormor gjort.” (ibid.:33). Og med dette får Gaarder gitt oss alle en påminnelse om at det er mulig å beholde kontakten med barnet i oss, selv i voksen alder.  ”Men inni den gamle kroppen hennes bor det en liten Eva som en gang var helt ny i verden.” (Ariel om mormor, ibid.: 33).

Fordi forfatteren benytter en autoral allvitende synsvinkel, får vi som lesere ta del i Cecilies tanker rundt det å være syk og det å være menneske. Man kan se det som at det er samtalene mellom engelen Ariel og Cecilie som driver handlingen framover, ikke Cecilies tankerekker. Men så kan man heller ikke vite om Ariel er en del av Cecilies fantasi, og om deres samtaler i bunn og grunn er Cecilie i samtale med seg selv og sine tanker.

 

Ariel er veldig nysgjerrig på hvordan det er å være menneske av kjøtt og blod. Cecilie på sin side har aldri sett en engel før og har mange spørsmål hun og. De to blir kjent med hverandre fra hver sin side av speilet. ”Det er fordi du ser alt sammen i et speil. Da er det nesten ikke til å unngå at du bare ser deg selv.” (Ariel til Cecilie, Gaarder 1993:35). Dette er Gaarders måte å forklare hvorfor vi mennesker ikke kan forstå den himmelske herlighet fullt ut. ”Men dere forstår bare stykkevis. Dere ser alt i et speil, i en gåte…”. (Ariel til Cecilie, Gaarder 1993:29). Vi tolker altså alt på bakgrunn av det vi kjenner, og har ikke mulighet til å tenke oss hvordan de himmelske hemmeligheter kan henge sammen.

Det henspeiles til stadighet gjennom historien på bokas tittel som er hentet fra Paulus’ brev til korinterne i Det Nye Testamentet. Dette er med på å knytte handlingen opp mot noe stort og ubegripelig. Mot slutten av historien sier Ariel til Cecilie, men like mye til leseren: ”Nå har du fått gløtte igjennom glasset til den andre siden. Jeg kan ikke pusse hele speilet rent. Da ville du kanskje sett enda mer, men da ville du ikke lenger se deg selv.” (ibid.:132). Når Cecilie dør kommer hun på den andre siden av speilet; til Gud.

 

Ariel er hos Cecilie fordi hun snart skal dø. At denne julen er annerledes fra årene før, symboliseres ved at den gamle julestjernen er borte. Den nye stjernen kan sees som et symbol på at familien nå går en ny tid i møte. Den gamle julestjernen er også med på å gi historien et mystisk preg. Cecilie vet hvor den befinner seg selv om hun bare har vært sengeliggende. Eller har hun virkelig vært ute på tur med engelen og funnet den? Her finner vi den eneste konkrete pekeren gjennom hele historien på at Ariel faktisk er ekte.

 

Samtalene mellom Cecilie og Ariel går ut på å undre seg. Ariel undrer seg blant annet over menneskers magiske drakt (huden), og om hvordan det er mulig å kjenne ting. Engler mangler denne evnen: ”Å kjenne på en snøball er for oss det samme som å kjenne på en tanke.” (ibid.:59). Cecilie prøver å svare så godt hun kan, men er egentlig mer nysgjerrig på å få vite om englenes verden, enn på å svare for sin egen.

 

I filosofien er den viktigste drivkraften menneskets evne til å undre seg, og dette er også drivkraften i Gaarders roman. Selv om Gaarder gir mange gode og tilfredstillende svar underveis i historien, stiller han likevel svarene åpne for personlig tolkning. Jeg kunne ikke stoppe å undre meg verken mens jeg leste eller etter jeg var ferdig. Det er så mange store spørsmål som dukker opp i Cecilies samtaler med Ariel, som alle krever store svar. ”I et speil, i en gåte” tar blant annet for seg to klassiske, store filosofiske problemstillinger: Antropologien (spørsmålet om hva mennesket er) og kosmologien (spørsmålet om hvordan kosmos er ordnet). Det sier seg selv at disse problemstillingene ikke kan besvares i en omvending.

 

Gaarder understreker den menneskelige evnen til å undre seg flere steder. ”Det må være enda mer mystisk å synes at det er rart å være det man er. Jeg tror ikke det finnes noen stein som synes det er rart å være stein.(…) Men enkelte mennesker synes altså at det er rart å være menneske. (…) Det blir omtrent som om en brønn var i stand til å dukke ned i sitt eget forunderlige dyp.” (ibid.:40).

Det er flere frampek gjennom historien mot at Cecilie skal dø. Det merkes på familien hennes når de prater med henne. De prøver å få henne fra å legge for store framtidsplaner. Samtidig finnes det mer konkrete frampek som her, ganske tidlig historien: ”Hvert eneste sekund er det noen mennesker som forsvinner også. Lang, lang rekke, Cecilie ut av rekka gå…” (ibid.:22). Disse frampekene  er med på å gjøre historien mer spennende. Skal virkelig hovedpersonen dø? var et av spørsmålene de fikk meg til å stille underveis.

 

”I et speil, i en gåte” er, synes jeg, en vakker historie om vennskap og om død. Døden blir ikke framstilt som noe skremmende, heller som noe fint. Historien er nær og spennende, og med Gaarders finurlige dryss av humor innimellom, er det en av de beste barne- og ungdomsbøkene jeg har lest.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish