Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Språkhistorisk oversiktSkriv ut Utskrift
Flott språkhistorisk oversikt til eksamensbruk.
Bokmål - AnnetForfatter:



I 1814 ble den om lag 400-årige unionen med Danmark oppløst, og Norge fikk sin egen grunnlov. I unionstida hadde der gamle norske språket gått i oppløsning, og dansk hadde overtatt som skriftspråk.

 

Dansk talemål var norm for embetsmenn og overklasse. De snakket riktignok dansk med norsk tonefall, men hadde ry på seg for ”å snakke bedre dansk enn danskene”. For dem var de norske dialektene simple avarter av dansk.

 

Situasjonen var likevel den at over 95 % av den norske befolkningen snakket en eller annen dialekt. Det gikk derfor ikke lang tid før spørsmålet om et eget norsk skriftspråk ble et aktuelt diskusjonstema. Og det viste seg snart at dette var et hett tema. Noen ville holde på det danske ”kulturspråket”. Andre ville fornorske dansken litt. Og atter andre ville bryte tvert med dansk og lage et helt nytt og rent norsk skriftspråk. Dermed var grunnlaget for den norske språkdebatten lagt.

 

1. To språkpolitiske linjer

I 1830-årene kom språkstriden i Norge mer og mer til å stå mellom dem som gradvis ville fornorske dansken, og dem som ville skape et nytt, norsk skriftspråk basert på en eller flere av dialektene våre.

 

Henrik Wergeland var en sentral og aktiv deltaker på ”fornorskningssiden”.

 

Han tok i bruk norske ord som fjøs og gut i stedet for de danske Kostald og Dreng.

 

Eventyrsamlerne Asbjørnsen og Moe fulgte Wergeland. Andre, som den kjente historikeren Peter Andreas Munch, ville lage et norsk skriftspråk med utgangspunkt i en dialekt.

 

De mest sentrale representantene for de to språkpolitiske linjene på 1800-tallet var imidlertid Ivar Aasen og Knud Knudsen.

 

Ivar Aasen
I fire år reiste Ivar Aasen (1813-1896) fra Ørsta på Sunnmøre rundt i landet og samlet inn ord og grammatikkformer fra dialektene. Hensikten var å bruke det innsamlede materialet til å utvikle et norsk skriftspråk som skulle være mest mulig samlende og ligge så nær opp til gammelnorsk som mulig. Arbeidet resulterte i en grammatikk (1848) og en ordbok (1850).

 

I 1853 kom Prøver af Landsmaalet i Norge, der Aasen la fram teksteksempler på det nye språket som han kalte landsmål, et mål for hele landet (fra 1929 heter det nynorsk). Ivar Aasen var også en dyktig lyriker og tok snart landsmålet i bruk i diktningen sin.

 

Knud Knudsen
Knud Knudsen (1812-1895) fra Tvedestrand var talsmann for den språklige linja. Han ville litt etter litt fornorske dansken og ønsket også at skriftspråket best mulig skulle avspeile talemålet. Men hvilket talemål? Knudsen mente at den dannede dagligtalen, det talemålet som folk med utdanning snakket, skulle være utgangspunktet. Han gikk også inn for å bytte ut en rekke fremmedord med ”ekte”, norske ord.

 

Ideen om den dannede dagligtalen stod klart i motsetning til Ivar Aasens program. Selv om begge ville bruke talemålet som utgangspunkt for et nytt norsk skriftspråk, var Knudsens ståsted talemålet til overklassen i Norge, mens Aasen ville knytte språket til dialektene blant vanlige folk i bygdene.

 

Noen av Knudsens ideer og forslag ble gjennomført alt fra 1860-årene. Men det endelige gjennombruddet for hans språkpolitikk kom med en språkreform i 1907. Det offisielle navnet på det dansk-norske skriftspråket ble da riksmål (fra 1929 heter det bokmål).

 

Både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson ble påvirket av Knudsens ideer. Andre forfattere fulgte Aasen, for eksempel Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg.

2. Språkutviklingen i vårt århundre

De første tiårene i vårt århundre var en framgangsrik tid for landsmålet. I 1908 brukte over 1200 av 6000 skolekretser landsmål som opplæringsspråk.

 

I 1907 ble det bestemt at alle elever skulle skrive to stiler til examen artium, en på landsmål og en på riksmål.

 

Landsmålsaviser kom ut daglig i Oslo og Bergen, og et eget landsmålsteater ble opprettet i Oslo i 1912, Det Norske Teatret.

 

Men framgangen stoppet opp i slutten av 1930-årene, og nynorsk, som det heter fra 1929, tapte terreng. Hvorfor skjedde det?

 

Det foregikk en såkalt strukturendring i Norge. Industrialiseringen skjøt fart, og folk flyttet i stort antall fra landsbygda og inn til byene. Det ble færre til å holde dialektene og nynorsken levende på landsbygda. Og for dem som flyttet til byer og tettsteder, ble det vanskelig å opprettholde dialektene. Ivar Aasens Norge i 1850-årene var et jordbruksland, mens landet i 1920- og 1930-årene i noen grad hadde utviklet seg til et industrisamfunn med tyngdepunktet av folk i og rundt byene, og da særlig i Oslo.

 

Tre viktige rettskrivningsreformer

Et viktig moment i språkdebatten i slutten av forrige århundre var at talemålet var så forskjellig fra skriftspråket. Folk sa bror, båt og kastet eller kasta, men måtte skrive broder, baad og kastede. Særlig for skoleelevene skapte dette problemer. I løpet av vårt århundre har man forsøkt å løse noen av disse problemene gjennom en rekke rettskrivningsreformer.

 

Reformen av 1907 markerte et klart brudd med dansk-norsken eller ”det almindelige Skrift- og Bogsproget” som noen kalte det. Det mest synlige resultatet var at harde konsonanter (p, t, k for b, d, g) ble innført: tabe ble til tape, gade ble til gate, og kage til kake.

 

Knud Knudsens tanker om en gradvis fornorskning ble knesatt, og riksmål ble den vanlige betegnelsen for den fornorskede dansken som reformen førte til.

 

Reformen av 1917 videreførte arbeidet med å føre det dansknorske riksmålet nærmere norsk talemål. Landsmålet gjennomgikk også en forandring ved at man i større grad tok hensyn til østlandske dialektformer. Men hovedpunktet i reformen var tanken om at riksmål og landsmål en gang i framtida skulle forenes.

 

Tilnærmingstanken ble for første gang lansert. Av den grunn ble flere valgfrie former innført. Eksempler fra riksmål: solen eller sola; landsmål: soli eller sola.

 

Reformen av 1917 møtte motstand. Særlig syntes konservative i begge leirer at de valgfrie formene var for radikale.

 

Reformen av 1938 var svært omfattende. Tanken bak den var blant annet å forenkle rettskrivningen, men det motsatte skjedde. Flere valgfrie former ble innført for å oppnå tilnærming mellom bokmål og nynorsk.

 

Men det som irriterte konservative språkfolk mest, særlig på bokmålssiden, var de mange obligatoriske radikale formene som ble innført for å føre tilnærmingen enda flere skritt videre. For eksempel skulle det fra nå stå bein, lauv, sola og dyra i bokmålslærebøkene. Sola og dyra ble også obligatoriske former i nynorsklærebøkene, men elevene fikk lov til å fortsette med de eldre formene soli og dyri. Disse stos i klammer i ordbøkene, og begrepet klammeformer var blitt til.

 

Oslo skolestyre vedtok i 1939 at skolene skulle ta i bruk de radikale tilnærmingsformene så langt som mulig. Og siden Oslo hadde det største elevmarkedet, ble vedtaket en rettesnor for lærebokforlagene. De begynte å gi ut bøker fulle av tilnærmingsformer. Misnøyen vokste blant flere og flere. Men så brøt krigen ut, og språkdebatten kom naturlig nok i bakgrunnen noen år.

 

Språkstriden i 1950-årene

Foreldrene til mange skolebarn i de største byene, særlig på vestkanten i Oslo, ville ikke finne seg i a-formene, diftongene og annet ”uspråk” som lærebøkene ble fylt med. de ville ha dukken, selv, frem, nu, kuen i stedet for dokka, sjøl, fram, nå, kua.

 

Det hele utviklet seg til den mest dramatiske språkstriden vi har hatt i Norge. En landsomfattende underskriftsaksjon ble satt i gang, og engasjerte foreldre klarte å samle inn hele 400 000 underskrifter mot samnorsken i lærebøkene. Foreldreaksjonen mot samnorsk ble startet i 1951 i Oslo og spredde seg snart til andre deler av landet.

 

I 1952 ble Norsk språknemnd nedsatt. Nemndas oppgave var å fortsette arbeidet med å fremme tilnærming mellom bokmål og nynorsk. Motstanderne av samnorsken, særlig riksmålsfolket, raste. I 1954 arrangerte en gruppe foreldre i Oslo en noe spesiell aksjon. De begynte å rette ABC-bøkene til barna sine. Enkelte ord ble strøket ut og rettet med penn og blekk. Dette skapte vanskeligheter i skolestua blant sjuåringene. Noen leste høna og kua, mens andre leste hønen og kuen.

 

De sterke reaksjonene mot myndighetenes språkpolitikk resulterte i en kursendring.

 

Norsk språknemnd utarbeidet Ny læreboknormal 1959. Den fastsatte hvilke former som skulle brukes i lærebøker. Flere av tilnærmingsformene i bokmålet ble tatt bort. Nynorsk fikk flere samformer med bokmålet (høyre eller høre). Men læreboknormalen skapte ingen språkfred. Motstanderne av tilnærmingsformene og samnorsken stod fortsatt på barrikadene.

 

Språkfred

For å dempe språkstriden tok regjeringen i 1963 initiativ til å sette ned en komite som skulle ta opp språksituasjonen i Norge til bred drøfting. Vogtkomiteen (etter lederen, professor Hans Vogt) la i 1966 blant annet fram to forslag som alle parter i språkstriden kunne samles om: Tilnærmingstanken mellom bokmål og nynorsk legges på is, og et råd opprettes for å følge utviklingen av det skriftlige og muntlige språket i Norge.

 

Norsk språkråd, som ble opprettet i 1972, skal gi Stortinget råd i språkspørsmål og komme med forslag til endringer.

 

I 1981 kom det en reform som bare gjaldt bokmålet: En hel del konservative former ble igjen tillatt. Elever i skolen kan nå skrive enten furua eller furuen, senga eller sengen, geita eller geiten, trolla eller trollene og barna eller barnene. Og former som frem og fram og bjerk og bjørk er nå sidestilt. I 1980- og 1990-årene har debatten rundt språket i Norge stilnet.

 

Nynorskens stilling i dag

Alt i 1885 sidestilte Stortinget landsmålet med riksmålet som ”Skole- og officielt Sprog” i Norge. Det betyr imidlertid ikke at vi har to språk i landet, men to former av et og samme språk. Det er derfor direkte feil, slik en ofte hører i dag, å snakke om ”norsk og nynorsk”.

 

Bokmålet har hatt den dominerende stillingen hele tida. Nynorsk hadde en forholdsvis sterk framgang helt til slutten av mellomkrigstida, men tilbakegangen har vært klar i løpet av de siste førti årene. En liten økning i antall grunnskoleelever med nynorsk som hovedmål, har riktignok skjedd de siste årene. Prosentdelen av nynorskelever er størst i fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal.

 

Arveord og lånord
Dersom vi skal undersøke norske ord historisk, kan vi dele dem i to store grupper:

 

Arveord er de opprinnelige ordene fra tida før og under den norrøne eller gammelnorske språkperioden (700-1350). Ca. 30-40% av de ordene vi til daglig bruker, er gamle, norske arveord. De har sine røtter i bondesamfunnet og betegner virksomheter forbundet med jorda og naturen, redskaper og dyr og lignende. Eksempler på arveord er: arm, øye, sør, nord, hest, okse, åker, gård, mor, far, ull, melk, stjerner, sol og så videre. Ofte kan det være vanskelig å vite hva som er arveord, og hva som er innlånte ord, men vi kan slå opp i en spesialordbok, en såkalt etymologisk ordbok for å finne det ut.

 

Lånord er ord som er kommet inn i norsk fra andre språk. De kan igjen deles i tre undergrupper: gamle lånord, fremmedord, nye ord. De gamle lånordene er kommet inn i norsk fra andre språk i løpet av mange hundre år. De har blitt fornorsket, og ingen kan merke i dag at de egentlig kommer utenfra. Ingen av ordene krig, angst, kjøkken, skrue, verksted, redskap og snekker høres fremmede ut, men de er altså lånord. Fremmedordene kan virke fremmedartede på oss fordi de ikke alltid har tilpasset seg det norske lydsystemet fullt ut. Muskuløs, ide’, logikk, meny, ekspedere og montasje ser og høres fremmede ut. Men det kan være vanskelig å trekke en klar grense mellom de gamle lånordene og fremmedordene. Noen har regnet ut at fremmedordene utgjør ca. 15% av teksten i norske aviser. Nye ord har vi også lånt fra utenlandske språk, særlig fra engelsk og amerikansk. Lånene har skjedd i dette århundret og spesielt etter den 2. verdenskrig. Områder som sport, klær, reklame, underholdning og mat oversvømmes av nye ord, og noen av dem blir moteord. Se bare på eksempler som come back, beat, rock, marketing, hamburger, design, T-shirt, icing, corner. Mange av de nye ordene har slått rot i språket vårt.

 

Tre store bølger av lånord
Den første bølgen av lånord kom for ca. tusen år siden med innføringen av kristendommen og brakte med seg lånord fra gresk og latin. Men stadig gir den ”ettervirkninger” fordi nye ord innen for eksempel teknikk og vitenskap bygger videre på denne bølgen.

 

Eksempler fra gresk kan være: alfabet, bibliotek, biskop, skole, leksikon, fysikk, metall, teknikk, teater, poet, hormon.

 

Eksempler fra latin: rektor, kloster, student, skrive, repetere, stipend, mur, tegl, mynt, vin.

 

Den andre bølgen kom i senmiddelalderen (fra ca. 1300-1500) og førte med seg en strøm av lånord innen handel, byliv, håndverk, klær og matvarer. Tyskerne (hanseatene) dominerte all handel i Nord-Europa på den tida.

 

Her er noen eksempler fra tysk: borger, bøddel, betale, rente, toll, verksted, mester, skredder, skomaker, kjøpmann, brød, verktøy.

 

Den tredje bølgen begynte på 1800-tallet da England var en stormakt i verden og drev fram den industrielle revolusjon. Senere i dette århundret ble USA den politiske og økonomiske stormakten og førte dermed an i den språklige påvirkningen. Denne tredje bølgen av lånord, som fortsatt eksisterer, har ført til en flom av engelske ord i språket vårt.

 

Eksempler fra engelsk: boikott, jobb, streik, service, tunnel, snobb, manager, intervju, reporter, biff, lunsj, fotball, hockey.

 

Eksempler fra amerikansk: layout, hit, show, deodorant, spray, boots, jeans, pop corn, eye liner, tripping, shorts.

 

Ved siden av disse hovedbølgene har ”småbølger” fra andre språk også truffet landet vårt. På 1700-tallet tok overklassen i Norge i bruk en del franske lånord: kusine, mamma, pappa, frisyre, toalett, parykk, dessert, arme, general, kåseri, møbel.

 

Nedenfor følger en liste med noen av ordene vi har lånt fra andre språk:

Arabisk: alkohol, albatross, almanakk, magasin, admiral, tariff, sukker, hasard, siffer, kaffe, madrass, razzia.

Tyrkisk: sofa, kiosk, turban Italiensk: kvartett, tenor, netto, firma, faktura

Finsk: sisu, sauna

Svensk: kompis, kjendis, grovis, til tusen, dags for, spaning, å ha tur.

 

Ved siden av engelsk-amerikansk lånord, som virkelig utgjør hovedbølgen i dag, kommer det en flom av svenske lånord. Det begynte først i østlandsområdet på grunn av at man der tidlig tok inn svensk fjernsyn. Men nå har kabelfjernsyn rundt i landet gjort flommen stadig kraftigere.

 

Whiplash eller nakkesleng?

Ordene i overskriften til dette avsnittet blir brukt om nakkeskader vi kan få hvis vi er innblandet i en bilulykke. Men hvilket ord skal vi bruke? Det engelske eller det norske? Norsk språkråd tilrår at vi skal bruke det norske ordet, men det er alle vi som snakker om bilkjøring og sikkerhet, som avgjør hvilket av de to ordene som skal vinne fram. Skal vi ukritisk bruke alle mulige engelske eller amerikanske ord som flommer over oss, eller skal vi i sterkere grad forsøke å finne og å bruke norske avløserord? I dette tilfellet er vel egentlig nakkesleng enklere og greiere både å skrive og uttale.

 

Islendingene er svært redde for ord fra andre land og oversetter eller tilpasser dem straks. I 1960-årene gikk det en tegneserie i den største avisa på Island om popgruppa The Beatles. Islendingene oversatte navnet på gruppa til Bitininn. Noen kan mene at det er å gå vel langt, men det viser også en imponerende vilje til å bevare sitt lille språksamfunn og sin identitet.

 

Vi synes det er greit og rett når televisjon blir fjernsyn, når blowout blir utblåsing, når skateboard blir rullebrett, når corner blir hjørnespark, og når T-shirt blir T-skjorte.

 

Kanskje vi bør lære litt av islendingene og vise litt stolthet over vår egen kultur og identitet gjennom litt større språkbevissthet?

 

Lydetterlignende ord

Noen mener at menneskene lærte seg å snakke ved å etterligne lydene de hørte rundt seg. Vi vet i hvert fall at disse ordene er svært gamle arveord. Suse, visle, bruse, sildre, plaske, murre, brumme, klinge og kakle gjengir lydene vi hører, og vi bruker dem daglig. Slike lydetterlignende ord kan være forskjellige fra land til land. I Norge sier grisen for eksempel nøff nøff, mens den i USA sier oink oink.

 

Men i de siste tiårene har vi fått en flom av en ny type lydetterlignende ord. Vi finner dem i tegneseriene, og vi kan velge eksempler i fleng: swisch, boing, bang, tjoff, swosch, gurgle, smock, thud, iiihhh, wurf, wrrooff, grrowl, gulp. Ja, vi kan gjerne si ”gulp” til dette, for det er mengder av slike ord i alle mulige tegneserier, og det viser igjen den sterke engelsk-amerikanske innflytelsen på mange språklige områder.

Finner vi norske lånord i andre språk?

Norge er en liten nasjon med begrenset evne til å utøve språklig påvirkning. Men noen bidrag har vi gitt til den felleseuropeiske kulturen. Ordene ski og fjord har vi levert til andre språk som engelsk, tysk, fransk, italiensk og spansk. Troll er et annet norsk lånord i flere språk. Svenskene har lånt ordene heleri, omstigning og opphavsrett av oss. Og hvaltypen narhval går igjen i flere språk. Etter den andre verdenskrigen ble quisling et vanlig ord for forræder i mange språk.

 

Går vi tilbake 1200 år i tida, finner vi ut at norsk språk ”eksporterte” flere ord enn i dag. Norske vikinger var særlig aktive på De britiske øyene i årene fra 750 til 1050. Ved siden av å plyndre og drepe drev de også fredeligere former for kommunikasjon. De handlet med britene, og i Skottland, Irland og på øyene i vest slo de seg ned og levde og virket sammen med den opprinnelige lokalbefolkningen.

 

De engelske ordene law, husband, sister, ill, window, knife, root, rotten, tight, hit, take og mange flere er kommet fra norsk eller nordisk. De personlige pronomene they, their og them har også engelskmennene fra oss. I steds- og personnavn i de samme områdene finner vi tydelig norskspråklig opphav. La oss ta ett eksempel: Midt mellom England og Irland ligger en liten øy som heter Man. På øya finnes i dag et hundretall stedsnavn som stammer fra vikingtida. Høres ikke Dalby, Jurby, Langness, Laxey, Snaefell, (det høyeste fjellet på Man) og Trollaby norsk ut?




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish