Særemne om den norske forfatteren Kjell Askildsen.
Karakter: 6 (VK2)
Jeg har valgt å bruke særemnet mitt til å studere Kjell Askildsens forfatterskap. Jeg var lenge i tvil om hvilken forfatter jeg skulle velge, og det var en tilfeldighet som førte til valget. Jeg hadde så vidt hørt om Askildsen, bare lest en av hans noveller, når jeg hørte om han i norsktimen. Han hørtes interessant ut, så jeg dro på biblioteket for å finne noen av hans bøker.
Etter å ha lest hans debutsamling ”Heretter følger jeg deg helt hjem” var jeg ikke lenger i tvil – jeg ble fascinert av hans skrivemåte, og tematikken gjorde inntrykk.
Jeg har lest mange av hans bøker, men har valgt å fordype meg spesielt i to utgivelser: Romanen ”Davids bror” fra 1957 og novellesamlingen ”Hundene i Tessaloniki” fra 1996. Disse bøkene representerer en tidlig og en sen utgivelse, og ut fra det vil jeg prøve å vise en utvikling i forfatterskapet. I tillegg har jeg gått inn på hans stil og tematikk generelt, for å vise den gjennomførte stilen.
Kjell Askildsen skriver uavhengig av sted og tid, og hans tematikk er like aktuell i dag som den var for eksempel ved debuten i 1953. Hans måte å skildre hverdagen og mellommenneskelige problemer og situasjoner er naturlig og virkelig – man lever seg inn i tekstene og inntrykkene sitter igjen lenge etterpå. Å studere og tolke hans bøker er et evighetsarbeide, man blir aldri helt ferdig…
Biografi
Kjell Askildsen ble født i Mandal i 1929. Han er først og fremst kjent som novellist, men har også skrevet flere romaner.
Han begynte tidlig å skrive, og 24 år gammel utgav han i 1953 sin debutbok – Novellesamlingen ”Heretter følger jeg deg helt hjem”. Boken fikk strålende kritikker i Oslo-pressen, men den skapte bølger i hjembyen. Reaksjonene skyldtes de åpenhjertige seksuelle skildringene, og beskrivelsene av ung kjærlighet. Som en følge av dette ble boken fjernet fra byens bibliotek, og det ble skrevet mange krasse leserinnlegg i lokalavisen… Forfatteren har selv fortalt at hans egen far, som var lensmann og pietist, brente boken.
Oppfølgerromanen ”Herr Leonard Leonard” kom i 1955, og handlingen var her stikk motsatt av handlingen i ”Heretter følger jeg deg helt hjem”, hvor vi møtte unge kontaktsøkende mennesker. Hovedpersonen i den nye romanen vegret seg for enhver form for kontakt. I 1957 skrev han romanen ”Davids bror”, som omhandler en ung gutts møte med døden, og gryende erotiske følelser.
Ni år senere, i 1966, kom boken mange mener var Askildsens gjennombrudd, ”Kulisser”. I romanen omtales virkeligheten som en scene der kulissene er av avgjørende betydning for personens forståelse av seg selv – her tar han et kraftig opprør med sin oppvekst. ”Omgivelser” ble utgitt i 1969, og er en kortroman. Den omhandler fire mennesker og en fremmed gjest. Her bruker han en synsvinkel som bytter fortløpende fra person til person, og han får fram en kikkereffekt. Omgivelser ble forresten filmatisert i 1973, og filmen fikk tittelen ”Maria Marusjka”.
70-tallsromanene ”Kjære Oluf” fra 1974 og ”Hverdag” fra 1976 er skrevet i marxistisk stil, og handler om klassekampen i arbeiderklassen.
På 80-tallet gikk han tilbake til novellesjangeren, og novellesamlingen ”Ingenting for ingenting” ble gitt ut i 1982, og allerede året etter kom samlingen ”Thomas F’s siste nedtegneleser til allmennheten” – en utgivelse han ble tildelt Kritikerprisen for. Han fikk Riksmålsprisen for ”En plutselig frigjørende tanke” fra 1987, som inneholdt et utvalg av hans tidligere noveller samt en ny.
”Et stort øde landskap” kom i 1991, og han ble æret med både Kritikerprisen og den høythengende Aschehougprisen for denne samlingen. I tillegg ble han innstilt til Nordisk råds litteraturpris samme år, og i 1995 fik han Doblougprisen. Hans neste utgivelse ”Hundene i Tessaloniki” fra 1996 blir sett på som en direkte videreføring av ”Et stort øde landskap” – begge omhandler fremmedgjorte ektefeller og sære einstøinger. Han fikk æresprisen under Brageutdelingen i 1996 for ”Hundene i Tessaloniki”, samt Oktoberprisen i 1997. Hans foreløpig siste utgivelser er ”Samlede noveller” fra 1999, som inneholder en ny novelle, ”Martin Hansens utflukt”, i tillegg til et utvalg av tidligere tekster.
Det var med novellesamlingen ”En plutselig frigjørende tanke” at publikum for alvor ble oppmerksom på Kjell Askildsens forfatterskap. Han fikk strålende kritikker fra hele Norden. Han var tidligere kjent som forfatternes forfatter, nå ble han lest av langt flere. Han er nå oversatt til en rekke språk, og anses som en av de mest anerkjente forfatterne i Norden i dag. I tillegg til filmatisering av ”Omgivelser” har han også blitt sett opp på Nasjonalteateret. O.A. Tandberg samlet 15 av Askildsens noveller i stykket ”Et deilig sted” i 1999.
Analyse av ”Davids bror”
Romanen handler om tenåringen Frans som følger sin bror Davids ferd mot døden av leukemi.
Sentralt i historien står Davids opposisjon mot foreldrenes religiøse hykleri, det snevre småbymiljøet, og samtidig er den en pubertetsskildring – vi følger Frans på veien til å bli voksen.
Boken er delt inn i sju kapitler, og vi følger utviklingen fra den dagen David kommer hjem, og til han dør.
Bekreftelsen på at David skal dø kommer allerede i tredje kapittel, men vi får tidlig frampek på at noe er galt: ”- Men en ting vil jeg si, og det er at før jeg dør – jeg skal love at det ikke blir lenge til …” (s. 27)
Historien starter med en innledende fortellerstemme som beretter om beliggenhet og navn på stedet – som en presentasjon av handlingens kulisser. I de første avsnittene er det en autoral forteller, som gir en følelse av å lese eventyr: ”Syd for den lille byen som er skueplass for de begivenheter som her skal omtales, ligger det et lite skogbevokst fjell.” Denne åpningen er spesiell, særlig for Askildsen, da hans tekster ofte helt mangler både begynnelse og slutt…
Handlingen har et kronologisk forløp, og de få tilbakeblikkene vi får kommer i form av at personene forteller om minner. Et eksempel på dette får vi i kapittel 5, når David forteller Frans årsaken til at han forsvant. ”Vi var meget fattige, men vi hadde hverandre, og det betød alt.” (s. 94)
Fortellingen er en delvis scenisk framstilling: Handling er skrevet i presens, med mye direkte tale. Vi får riktignok noen tankereferater, men boken har ingen forfatterkommentarer – noe som er typisk Askildsen.
Boken holder et jevnt spenningsnivå. Siden den knytter seg til flere temaer, er det vanskelig å peke på ett bestemt vendepunkt.
Man kan nevne episoden da David åpner seg for Frans og forteller at han skal dø, på begynnelsen av kapittel 3. Denne episoden vekker en følelse av hjelpeløshet hos Frans, som følger han i hele teksten.
Et annet vendepunkt får vi når Frans møter Sonja for første gang – gleden de begge føler over å møte en likesinnet, en som ikke er som alle andre, er åpenbar.
Til sist kommer Frans’ opprør mot foreldrenes pietisme i siste kapittel. Moren ber Frans prøve å omvende David, før det er for sent. Frans nekter å be David om noe som helst, og det er første gang han står imot foreldrene.
På den siste siden skildres Davids bortgang. Vi får høre om Frans’ reaksjon, og at det han husker best er farens omsorg for han – han sitter hos ham og stryker ham over håret helt til han sovner.
Synsvinkelen ligger hos Frans i størsteparten av historien, men det finnes noen unntak. Den personale synsvinkelen veksler litt i boka, vi får bla. innblikk i Davids tanker på slutten av tredje kapittel – hvor han fortviler over å ha lesset sine bekymringer over på Frans.
Naturskildringer finner vi like lite av i ”Davids bror” som i resten av Askildsens tekster. Han unnlater skildringer for å ”ikke binde opp leseren og ta friheten fra ham, men heller aktivt trekke ham med i skapelsen av litteraturen.”[1], som Askildsen selv forklarer.
Det samme gjelder personskildringene. Forfatteren utelater dem konsekvent, og lar leseren danne seg sitt eget bilde av personene.
Det er ”Davids bror” Frans som er hovedpersonen. Dette kommer tydelig fram i og med at mesteparten av historien sees fra han ståsted.
Mange av de sentrale temaene omfatter hele familien Klevenberg, mens pubertetsskildringene berører bare Frans. Hans møte med Svarte Margot og Sonja viser tydelig hans gryende erotiske følelser.
David står også sentralt, og hans sykdomsforløp gir rammefortellingen til romanen. Hans opprør mot foreldrenes strenge forhold til religionene preger store deler av handlingen, og han blir et slags forbilde for Frans – som på slutten selv gjør opprør mot pietismen.
Romanen berør en rekke temaer, men det mest framtredende er holdningen til religion. Som i så mange av Askildsens tekster møter vi et opprør mot tidligere generasjoners strenge pietistiske livssyn. Tidlig i historien får vi et innblikk i Davids sinne overfor dette, og vi følger Frans’ utvikling til også å gjøre opprør.
I de fleste av Askildsens verk er det et oppgjør mot det strenge kristne miljøet – her er det framstilt i tilknytning til et far/sønn forhold. Davids sykdom forsterker pietismekritikken, og spørsmålet om livet har en mening eller ikke vektlegges. Vi får aldri noe svar på dette spørsmålet – det er det opp til hver enkelt leser å avgjøre (vi får likevel noen hint om forfatterens syn…)
Sentralt i historien er Frans’s forhold til sin fem år eldre bror David, og vi får oppleve hvordan det utvikles et nært vennskap mellom de to. Den varmen og forståelsen David gir han er av stor betydning for Frans’ utvikling i løpet av tiden vi følger dem – en solid støtte i kampen for å komme over i de voksnes rekker, samtidig som han stilles ansikt til ansikt med døden.
Frans opplever en følelse av befrielse når David kommer hjem. Endelig er det noen som forstår han, og gradvis klarer han å frigjøre seg fra den strenge moralen til foreldrene. Ut ifra Davids handlinger og tanker kommer hatet mot småborgeligheten i foreldrenes levemåte fram, et tema som Askildsen ofte drar inn i sine tekster. Hans egen erfaring med småborgerlighet og pietisme fra barndommen av, setter tydelig preg på romanen. David har tidligere gjort opprør, og han kommer stadig med stikk mot foreldrene i løpet av historien.
Vi merker en gradvis forandring hos Frans – fra starten er han lydig; han ber og leser i nytestamentet, mens på slutten gjør han også opprør – og nekter å la den hykleriske holdningen til moren ta overhånd.
Novellen tar også opp et annet tema som er kjent i Askildsens noveller – ung kjærlighet. Tidlig i boken får vi innblikk i Frans’ gryende erotiske følelser, og også på dette området følger vi hans vei til å bli voksen: Fra han møter Svarte Margot og til det viktige møtet med Sonja – som blir hans første seksuelle opplevelse.
Askildsen er sparsom med personskildringer, den eneste som får en liten skildring er nettopp Sonja. Dette gjøres for å vise at Frans legger merke til detaljer ved henne, og for å understreke hennes rolle i hans utvikling.
Med Frans og Sonja kommer også tvillingmotivet frem: De to er like på mange måter; begge er sjenerte og usikre, og dette fører til at forholdet mellom dem blir så åpent.
” --- Endelig, endelig hadde han møtt en som gjorde det lett for ham. Hun var minst like forlegen som jeg var, tenkte han, og da behøver ikke jeg å være det lenger, jeg skal nok klare ikke å rødme eller slå øynene ned.” (s. 82)
Den seksuelle debuten deres er veldig lik forløpet i tittelnovellen i Askildsens debutsamling ”Heretter følger jeg deg helt hjem”. Han fanger opp atmosfæren som omgir de første kjærlighetsmøtene: Vi får skildret de befriende følelsene de to unge føler, og gleden etterpå – over å ha ”endelig kommet over i det forjettede land”.
Bokens rammefortelling er den døende David. Romanen tar for seg den traumatiske opplevelsen det kan være for en familie å miste et nært familiemedlem. Vi får skildringer av tanker og følelser rundt det å miste en av sine nærmeste, og fortvilelsen er lett å merke.
Frans føler seg maktesløs, som for eksempel på side 60, når han får vite at David skal dø: ”Det føltes som en kjempemessig bølge av følelser brakk inni ham, som når en brottsjø når stranden eller splintres mot et skjær og blir til et frådende kok. Og da bølgen gikk til ro, følte han til å begynne med ingen ting. Så vokste det en avmakt i ham, og han tenkte – aldri siden glemte han denne klare tanken -: jeg kan ikke hjelpe ham.”. Askildsen er veldig sparsommelig med sin bildebruk, men i dette avsnittet har han mange kraftige bilder – han må bruke det for å få fram budskapet, for å understreke den følelsen Frans kjenner etter Davids betroelse.
Dette, og lignende uttrykk skaper en gjenkjennelse hos alle som har opplevd noe liknende – å ville trøste og hjelpe, men å ikke ha muligheten til å gjøre det. Vi får flere innblikk i Frans’ tanker om dette, og det gjør inntrykk…
På slutten ser vi også at moren fortsatt ikke forstår Davids avsky mot deres kristne holdning, og mens han ligger for døden vil hun prøve å omvende han – så han ikke skal gå fortapt. Når David ikke vil høre av henne, ber hun Frans overtale ham : ”Kan du ikke be han… fortell hvor meget det betyr for meg at han taler med presten”. Hvorpå Frans svarer, med en følelse av protest stige i seg ”- Jeg forstår ikke at han går fortapt! Og jeg vil ikke be ham om å snakke med presten! Jeg vil ikke be ham om noen ting!”
”Davids bror” er skrevet tidlig i Askildsens forfatterskap. Til tross for dette er den preget av en knapp, konsis, fyndig og kortfattet stil – som går igjen i alle hans verk. Å analysere en roman hvor hver eneste setning, for ikke å si hvert eneste ord, er av betydning, er litt av en utfordring. Jeg leste boken flere ganger, og leser jeg den igjen, finner jeg nok enda flere punkter…
Boken virker holdningsskapende (som vi ser på den innvirkningen David har på Frans) – men den er ingen forkynnelse. Det er ingen manende forfatterkommentarer, forfatteren gir leseren lage sin individuelle tolkning og betydning i teksten.
Analyse av ”Hundene i Tessaloniki” – Et deilig sted
De seks tekstene er relativt like med hensyn til tematikk og stil, men settingen varierer. Den ensomme mannen er ledemotivet i tekstene: Vi får skildret hverdagssituasjoner knyttet til familieforhold og uløselige problemer mellom far og sønn, bror og søster, brødre imellom, mor og sønn og mellom ektefeller. I alle tekstene får vi høre om klamme og mistrøstige parforhold – de stagnerte ekteskapene er med samtlige noveller…
For å understreke den kjedsommelige tompraten og mangelen på kommunikasjon mellom personene vi møter, skriver Kjell Askildsen i en enda mer nøkternt stil enn tidligere. De ordknappe, uinteressante samtalene viser hvor fastkjørte forholdene mellom menneskene er; de tier hverandre til døde.
Bilde som tittelen avspeiler viser godt til handlingen: Et minne om synet av to hunder som ikke kommer løs fra hverandre etter å ha paret seg. Vi ser ulike eksempler på den ufriheten som oppstår i forholdet når noe har gått tapt, noe som før var der. Spenningen og kjærligheten er borte, igjen er bare fortvilelse og frustrasjon.
I de fastlåste ekteskapene ser vi at ektefellene kjenner hverandre inn og ut – de lengter etter noe annet: Det kan være konas søster, brorens kone, søsterens venninne, og et par av novellene handler om kjærlighet mellom søster og bror.
Relasjonene mellom menneskene i tekstene er kompliserte og vanskelige: Vi møter menn i havarerte ekteskap, menn som begjærer brorens kone eller konas søster osv. Dette begjæret, som kan virke bisart, er kanskje noe de føler bare for å terge eller irritere broren eller kona?
I alle tekstene blir vi vitne til den drepende tausheten mellom menneskene som omhandles. Alle personene er ordknappe, og stemningen som kommer fram i de tause historiene er frustrerende. Med de knappe replikkene og den minimale handlingen viser Askildsen fram avgrunnen mellom menneskene. Det blir en lummer stemning, og for å understreke denne stemningen får vi stadig høre at det er uvær i vente, at det er lummert eller at det er meldt regn.
Uansett hvor irriterte de er på hverandre kommer det aldri fram til store konfrontasjoner. Man kunne jo tro at en utblåsning ville lette trykket, og som leser sitter jeg og håper på at det skal komme en krangel. Men parene i tekstene forsøker å holde på sine trygge fasader, og unngår de store konfrontasjonene. De nøyer seg med å forverre stemningen med å terge og irritere hverandre. ”Jeg var litt opprørt.” heter det i tittelnovellen, og i ”Gresshoppen” får vi følgende tafatte ordveksling: ”Jeg er klar over det, sa han, og det var det eneste tilløp til aggresjon han fikk gitt uttrykk for.” (s. 39).
Det er tydelig at de fleste av parene for lengst burde ha gått fra hverandre. Men felles for alle er at ingen vet hva de skal gjøre for å komme seg lø, de vet ikke hva de skal gå til: ”Jeg trodde du var gått, sa hun. Hvor skulle jeg ha gått, sa han.” (s. 48). Vi håper de klarer å komme fra hverandre, gå hvert til sitt – det er det beste for begge, og nok for personene rundt dem…
Det er ikke bare forholdet mellom personen som står stille, vi finner stadig bilder på at ingenting forandrer seg – for å understreker stillestanden : ”Han gikk bort til det gamle sykkelskuret; det hadde pleid å stå en vannkanne der en gang i tiden. Den stod der ennå.” (s 79).
Et annet hjelpemiddel Askildsen bruker for å understreke de håpløse situasjonene, er gjentagelsene. Noen handlinger går igjen og igjen – han har utviklet standardformuleninger: Personene tenner sine sigaretter, åpner sine vinflasker, setter seg på sine verandaer, oppsøker sine restauranter og går sine turer… Disse gjentagelsene viser hvor liten utviklingen, om noen, er.
Askildsens skikkelser er ensomme, og ser ikke ut til å trives i andres nærvær. Skikkelsene gjør også uinteressante, meningløse og iblant irrasjonale ting for å få tiden til å gå. I tittelnovellen hører vi at mannen gjemmer seg og overhører konen når hun roper på han, for så å spionere på henne gjennom kjellervinduet… I ”De usynlige” forsøker også hovedpersonen å få tiden til å gå: ”Han stod rett opp og ned på gulvet og lot tiden gå, så gikk han ned igjen.” (s. 78). Et annet eksempel får vi i ”Elisabeth”: Mannen besøker sin bror og hans kone for første gang på mange år. Etter en liten stund tenker han ”Åssen skal jeg holde ut en hel uke.” (s. 29).
I "Hundene i Tessaloniki" sier ikke mennene like mye om religion og samfunn som mennene i tidligere tekster. Det virker som de har mistet troen på forandring – også på det personlig plan. Det er vel derfor det er så lite handling; ingen tar initiativ til å forandre sin håpløse og trauste hverdag…
Jeg vil ta for meg en av novellene i "Hundene i Tessaloniki" spesielt, og har valgt ”Et deilig sted”, den novellen jeg finner mest dramatisk i samlingen. Her ser vi tydeligst lengselen etter kommunikasjon og forsoning – mannen i historien gjør iallfall et forsøk på å forbedre stemningen…
Teksten er på 14 sider, og vi settes rett inn i handlingen ved hjelp av in medias res åpning. Den trykkende stemningen kommer fram allerede i første setning, ved en kritisk kommentar ”Kjører du ikke litt fort?”.
Ekteparet er på vei til sitt deilige landsted, og vi får skildret deler av deres opphold der. Det er forholdsvis liten handling, det meste foregår på det indre plan.
Fasaden til de to prøver å vise en idyll. Men på grunnlag av tanker og handlinger ser vi en tilværelse på grensen til det uutholdelige. Det er småkjekling, de kverulerer om kjedelige og uviktige ting: Hvem som skal heise flagget, hvem som skal ta det ned, hvem som skal låse døren osv…
Paret er fanget i sine egne, og partnerens vaner og rutiner, og irriterer seg over hverandre: ”Han sakket bakut; hun pleide alltid å gå først de siste meterne.” (s. 54). ”Det var der far pleide å sitte, sa hun. Ja du har fortalt det, sa han.” (s. 62). Det er en motvilje i alle (de få…) ordene de sier til hverandre, stemningen er dårlig selv om de sier at alt er i den skjønneste orden.
Ironien er framtredende i denne novellen. Stemningen mellom de to er på bristepunktet, og hun gjentar til det kjedsommelige hvor deilig landstedet er og som hun elsker dette stedet, hvorpå han sier seg enig. Det virker som om Askildsen bruker ironien i deres gjentagelser over hvor flott de har det til å understreke hvor elendig og nærmest latterlig (for leseren) deres samliv er/har utviklet seg til å bli.
Generelt sett kan man si om alle personene i "Hundene i Tessaloniki" at de mangler evne, og vilje, til å gripe inn i og forandre situasjonen. Men i denne novellen forsøker faktisk hovedpersonen, Martin, å nærme seg sin kone. Han avvises, og dette forverrer stemningen ytterligere. Det medfører en reaksjon fra Martins side - han har tenkt å forlate henne: ”Han satte seg i bilen og startet motoren. Han rygget bilen ut på veien, så rygget han inn igjen og slo av motoren. Han satt helt stille og så fram for seg, lenge.” (s. 65). Dette er et av de mest dramatiske øyeblikkene i samlingen, men han klarer ikke gjennomføre den planlagte handlingen. Han parkerer bilen og går tilbake til hytta, tilbake til den ampre stemningen og det falske spillet samlivet deres er.
Det siste avsnittet i novellen understreker at vi forlater ekteparet i den samme håpløse situasjonen de var i – det har ikke skjedd noen utvikling. Alt er som var, teksten avsluttes med en bekreftelse på den destruktive tausheten som ligger under det ekteskapelige tomprat…
”Hun lå bak ryggen hans og solte seg. Hun sa: Er det ikke et deilig sted. Jo visst, sa han.”
Askildsen skildrer hverdagenes monotoni – tomheten, tomgangen og liv som er redusert til vaner og fasader. Forfatteren gir ingen løsninger på problemene, vi forlater dem i den samme håpløst stagnerte situasjonen som vi møtte dem i. Og kanskje dette er meningen? Mennesker må finne ut av sine egne problemer, og Kjell Askildsen sier med "Hundene i Tessaloniki" hvordan det ikke skal gjøres…
Tematikk og Stil
Klinisk, asketisk, økonomisk, minimalistisk… Dette er ord som brukes om Kjell Askildsens skrivemåte. Han skriver ikke en setning uten betydning. Det gjør jobben å analysere og tolke hans tekster svært krevende, og samtidig uhyre interessant.
Han har ikke gitt ut mange bøker, han har et gjennomsnitt på 20 skrevne sider per år som forfatter. Men det han skriver, er verdt å vente på. Han debuterte i 1953 med novellesamlingen ”Heretter følger jeg deg helt hjem”. Allerede her hadde han sin særegne stil, en stil som han har pusset og utviklet fram til den vi finner i "Hundene i Tessaloniki" fra 1996.
Tematikken er gjennomgående, og fra hans tidligste utgivelser er det særlig den antipietistiske holdningen som skinner igjennom. I mange av hans tekster møter vi personer med et opprør bak seg – som regel opprør mot slektingenes, ofte faren spesielt, strenge kristne moral og småborgerlighet. Dette ser vi tydeligst i hans tidlige utgivelser, som ”Heretter følger jeg deg helt hjem” og ”Davids bror”. Men også i senere tekster er dette et gjennomgående tema: Stikkende ironi overfor noe Askildsen betegner som religiøst hykleri finnes i større og mindre grad i alle hans tekster. I "Hundene i Tessaloniki" sier han ikke så mye om religion lenger, dette er naturlig siden samfunnsutviklingen også har beveget seg bort fra den pietismen Kjell Askildsen selv vokste opp med på Sørlandet.
Særlig i hans tidlige utgivelser skildret han ungdom og oppvekst – vi ser hvordan han får frem at foreldre/religion og samfunn kuer den enkeltes evne til å utvikle seg og bli selvstendige, tenkende og følsomme mennesker. Utover i forfatterskapet ser det ut til at han beveger seg mer over til voksne – ofte aldrende mennesker, ensomme gamle menn som ikke har stort håp for framtiden.
Kritikken av det moderne kapitalistiske samfunnet har stått sentralt i mange noveller. Vi ser det blant annet i kjærlighetsforhold: Piken forlater gutten, som hun tydelig er veldig glad i, til fordel for rike menn… Dette ser vi eksempler på allerede i novellen ”Innbruddet” fra debutsamlingen ”Heretter følger jeg deg helt hjem”, og en lignende historie kommer igjen også i romanen ”Davids bror”.
På 70 –tallet var Askildsens to utgivelser tydelig inspirert av kommunistisk ideologi. Han skrev om klassekamp, og personene i romanene kjempet for seg og sine like. Disse bøkene skiller seg ut fra senere utgivelser; da har skikkelsene stort sett gitt opp troen på at de kan være med å forandre samfunnet rundt seg. De har utviklet seg til å bli passive observatører…
De troløse, ensomme og ofte gamle mennene vi hører om i tekstene har for vane å vente på døden – noen av dem har helt gitt opp troen på livet, og mener alt er meningløst. I tidlige utgivelser, som i ”Davids bror”, er også døden nærværende, men David har allikevel en livsglede, han går ikke tafatt rundt og venter på å dø. Utviklingen viser seg for eksempel i noe senere noveller; ”En plutselig frigjørende tanke” og ”Thomas F’s siste nedtegnelser til allmennheten”. I førstnevnte hører vi at hovedpersonen føler en frihet når det går opp for ham at alt er uten mening, ingenting er av betydning. Thomas F går rundt og forbereder seg på å dø.
Den presise og knappe stilen har alltid vært Kjell Askildsens kjennemerke. Opp igjennom forfatterskapet har denne metoden blitt mer og mer finslipt – opp til den stilen vi ser i ”Hundene i Tessaloniki”: Ikke et overflødig ord er å finne i tekstene. Dette gjør hans verk krevende og lese, man vet at ingenting er skrevet uten betydning. Det er nødvendig å lese samme novelle flere ganger for å få med seg mesteparten, men jeg tror aldri man kan forstå Askildsen fullt ut…
Det er svært sjelden man finner forfatterkommentarer, person- eller stedskarakteristikker i hans tekster. Han kommenterer ingenting; han aktiviserer leseren ved å komme med utspekulerte antydninger. Askildsens personer opererer i et anonymt landskap, der gater og byer ikke blir navngitt, fordi de kun utgjør ubetydelige kulisser. Han skriver uavhengig av tid og sted: Han unngår lokalbeskrivelser for å øke lesernes mulighet for gjenkjennelse og identifikasjon.
Mange mener Kjell Askildsen skriver i en realistisk, nærmest naturalistisk stil. Han rosemaler ikke akkurat situasjonene – han skriver om alle seksuelle fantasier, utroskap, krangler, misantropiske skikkelser osv… Han har selv uttalt at han ”Skriver ikke om idyllen, den lever sitt eget liv.”2, og dette kommer tydelig fram i hans tekster. Han skildrer hverdagssituasjoner, ofte knyttet til familieforhold. Som regel brutte familierelasjoner og anstrengte forhold mellom slektninger. Personene har nesten alltid et opprør bak seg, og har ikke sett familien på årevis… Han bryter med idealet om at familiebånd er sterke – han mener at familierelasjoner ofte hemmer individet. Men samtidig er det en tvetydighet å spore: Personene insisterer på at familien er uviktig for dem, men bærer samtidig på et kaos av følelser for nettopp de nærmeste!
Vi får sjelden noen løsninger i Askildsens tekster. Han forklarer sjelden bakgrunnen for hendelsene; de må vi som lesere finne ut av selv. Han skildrer en minimal handling der problemer er hovedessensen. Men det er sjelden vi ser utgangen på konfliktene – hans noveller er oftest uten begynnelse og uten slutt… Leseren kan legge egne erfaringer og tanker i historiene, og aktiviseres ved å lese!
Kjell Askildsen er en mester til å få fram spenningen mellom det sagte og det usagte: Ordvekslingene skjuler mer enn de viser fram, fortier mer enn de forteller. Han bruker knappe replikker, ladet med en motvilje som vekker leseren.
Han har etter hvert utviklet en rekke standardformuleringer som går igjen: Personene foretar seg dagligdagse ting. De røyker en sigarett, drikker en kopp kaffe. De spiser frokost og middag, de åpner en flaske vin og drikker den sammen eller alene. De reiser seg eller blir sittende, leser i en bok eller i en avis. De går opp trappen og inn i et rom, legger seg på en seng og går så ned trappen igjen. Kanskje går de ut i haven og så inn i huset igjen. Det hender de går seg en tur og vender tilbake en time etter… Disse gjentagelsene brukes som et virkemiddel for å understreke hvor stillestående alt er; ensomhet, fravær og kommunikasjonsmangel tydeliggjøres.
Gjennom hele sitt forfatterskap har Kjell Askildsen satt den anonyme hverdagssliteren i søkelyset, uten å prøve å gjøre ham til en helteskikkelse. Han skildrer hverdagens problemer og hendelser på en naturlig måte, uten å lesse på med metaforer og klisjeer.
Jeg vil avslutte med et sitat fra en tidligere Askildsen-novelle: ”Den som sier for mye, har ikke sine ord i behold.”
Etterord
Jeg har bare gjort to analyser i oppgaven min, men arbeidet med dem har vært svært krevende. Spesielt å analysere en roman hvor hvert ord er av betydning, hvor hver eneste tanke har et budskap, var omfattende. I tillegg til de to analysene ville jeg skrive mer helhetlig om forfatterskapet, for å vise en utvikling og samtidig den gjennomgående tematikken som jeg sporet i bøkene jeg leste.
Askildsen har en spesiell stil, en stil som var ukjent for meg før jeg tok fatt på denne oppgaven. Han har en særegen måte og skrive på, men han klarer allikevel å fornye seg i takt med samfunnsutviklingen. Tydeligst på det området er vel at han har gått mer bort fra pietismekritikken i sine senere utgivelser, siden samfunnet og dagens mennesker ikke lenger preges og kues av religion på samme måte som i Askildsens første år som forfatter…
Å lese og jobbe med Askildsens tekster har vært utrolig spennende.
Jeg føler jeg har vokst med denne oppgaven, på flere måter. Jeg har fått et annet syn på litteratur, og samtidig har Askildsens tematikk vekket tanker i meg som jeg aldri kommer til å glemme.
Jeg kommer til å lese mer litteratur i samme sjanger, og venter spent på hans neste utgivelse…
Kildehenvisning
[1] Intervju i Posepilten Litterære Kro, Under Dusken nr. 3 - 1997
2 Intervju i Posepilten Litterære Kro, Under Dusken nr. 3 - 1997
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekstRegler / Personvern | Kontakt oss
© 2004-2024 Daria.no - Mathisen IT Consult AS