Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Romantikk og realismeSkriv ut Utskrift

Sammenligning av to stilarter i litteraturen.

Karakter : 5

Bokmål - TemaoppgaveForfatter: Anonym



Litteraturen har gjennomgått mange forandringer, og perioder, fra den tidligste antikken til perioden vi har i dag. Denne perioden vet vi ennå ikke benevnelsen på, for selve bekreftelsen av at det har vært en periode kommer ikke før etterpå. Så når Ibsen satt på sitt værelse og skrev ”Brand”, tenkte han ikke på at han måtte skrive realistisk. Han følte bare at kirken var på feil spor, og kritiserte da prestene. Senere har andre bestemt at han brukte de bestemte virkemidler, språk og tema som var typisk for akkurat den perioden.

 

Jeg skal ta for meg to perioder, romantikken og realismen. Hva har de felles? Hva gjør dem ulike? Hvorfor var litteraturen som den var i disse periodene?

 

En ting de to periodene har til felles er at de begge er reaksjoner. Romantikken var en motreaksjon til klassisismen. Klassisismen hadde idealene renhet, orden og folkeopplysning. Romantikken svarte med sjeleliv, natur, mystikk og usannsynlige hendelser. Realismen var også en reaksjon, mot romantikken. Mens romantikken hadde sine drømmer, lengsel og overtro, mente realistene at dette var tåkeprat og at det bare hadde til hensikt å forkludre sannheten.

 

Alle overgangene mellom perioder skjer gradvis, men vi kan si at romantikken begynte i 1814, da Norge fikk egen grunnlov. For selv om vi ble i union med Sverige, hindret det ikke forfatterne i å oppdage skjulte skatter i ”bygde - Noreg”. Bondekulturen blomstret som i andre europeiske land, og Asbjørnsen og Moe var Norges svar på brødrene Grimm i Tyskland. Realismen begynte ca. på midten av 1800 tallet. Det som skapte denne perioden, eller reaksjonen, var den stadig økende moderniseringen av samfunnet.

 

Igjen fikk vi impulser fra Europa, og forfatterne åpnet øynene for nye problemer. Den første var en litteraturkritiker ved navn Georg Brandes. Han mente at en måtte ”sette problemer under debatt”. Dette utsagnet er kanskje det som karakteriserer realismen best.

 

I romantikken har vi et spesielt verk som inneholder nesten alt romantikken står for. Dette er ”Den blå blomsten”, av tyske Novalis. Boken har drøm, kjærlighet, lengsel og for hovedpersonen en evig søken etter den blå drømmeblomsten. Novalis døde før han fikk skrevet ferdig boken, hovedpersonen fant aldri sin blå blomst. Men nettopp dette understreker et viktig moment i romantikken, at veien er viktigere enn målet.

 

Danske Henrik Steffens brakte romantikken til Norden, og inspirert av et antikk funn skrev Adam Oehlenschläger ”Guldhornene”. Senere i romantikken hadde vi to markante personligheter i norsk litteratur. Johann Sebastien Welhaven og Henrik Wergeland. De to var bitre fiender, og stod på hver sin side av språkdebatten. Welhaven ville bevare forholdet til Danmark, mens Wergeland ville fornorske språket. Til tross for dette hadde de noe felles, de var begge typiske romantikere. Wergeland var forelsket i forelskelsen, og diktet drømmekvinnen Stella. Welhaven var også forelsket, men hans utkåredes familie likte ham ikke, så de to sendte hemmelige kjærlighetsbrev til hverandre.

 

Realismen hadde mange forfattere, men noen mer dominerende enn andre. Blant annet tre av de fire store. Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, og Alexander Kielland er alle gode eksempler på realistiske forfattere. Jonas Lie mener jeg hører hjemme i naturalismen. Forfatterne i realismen fulgte opp Georg Brandes med sterk samfunnskritikk, og satte problemer under debatt. Romanen ”Gift” av Kielland for eksempel er en åpenlys kritikk av skolesystemet, hvor lille Marius dør mens han pugger latinske gloser. Ibsen er kanskje den største realisten, og han satte mange problemer under debatt. Ofte ”tabu problemer” som kjønnsykdom. I ”Et dukkehjem” tar Ibsen for seg kvinnens rolle i familien, og skilsmisse. Slutten, hvor Nora forlater hjem og barn vakte stor harme. I Tyskland ble ikke skuespillet utgitt før Ibsen skrev en ny slutt hvor Nora blir.

 

Bjørnson skrev ”En handske” hvor kvinnefrigjøring er et tema, og den første ekte kvinnefrigjøreren kom også i realismen. Ingen ringere enn Henrik Wergelands søster, Camilla Collett. Hun skrev romanen ”Amtmandens døtre”, og åpnet med det dørene for andre kvinnelige forfattere.

 

Realismen kritiserte mange samfunnsforhold, men blir likevel betraktet som en positiv periode, for mennesket hadde makt til å forandre sin skjebne. Det finnes en løsning på problemet.

 

Til slutt hadde realismen en ende, den ble sviktet av sine tilhengere. Samfunnet endret seg og dreide over i naturalisme. Dette skjedde også i romantikken, samfunnet endret seg og litteraturen gikk over i en ny epoke. Så lenge samfunnet er i utvikling, vil periodene skifte. Hvem vet hva som kommer neste gang?




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish