Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Den Store DikterSkriv ut Utskrift
Dette er begynnelsen/introduksjonen til en bok jeg vurderer å skrive.
Bokmål - AnnetForfatter:

Den Store Dikter så seg i speilet. Han så en høy og pen mann, i sin ungdoms fulle blomst. Hans hår var svart som ravnen, øynene grønne som jade og i hans øyne brente lidenskapens ild. Den Store Dikter hadde en tunge, av sølv, og hans lange myke hender gav han talent for alt av håndens arbeid. Han var en uutseendets yndling, en karismatisk skapning som lykkes i alt han foretok seg. Det var en storhet rundt ham, som få mennesker gis fra naturens side, men som alle mennesker med letthet ser og beundrer. Den Store Dikter kledde seg i sin trenchcoat, en tidløs klassiker av ett plagg og satte elegant på sin passende hatt, og så ut som en detektiv fra 50 årene, med en plettfri dress under, og ett anonymt svart slips glinset under den hvite skjorten. Kanskje var han også en detektiv. For ofte søkte han sannheten om tilværelsens mening, dens evige uutgrunnelighet og spørsmålstegn.

Han rettet perfeksjonistisk på hatten, og vurderte seg selv flere ganger før han endelig forlot sitt speil. Han var perfekt, han var akkurat det han ville være, og så mye mer enn det hans ”medmennesker” noen gang kom til å bli. Han dyttet steinen foran sin huleinngang, og steg ut i sitt hjertes by.

 

September, en høstens måned. Morgenene, kveldene og nettene, alle var de kalde og utilnærmelige, alle støtte ham vekk fra gatene han elsket så høyt. Han var i det moderne Kristiania, befestet av hans mektige bopel, hans hybel, hans regimes høyborg. Gaten var tom og maktesløs, dens glatte asfalt kuet av kulde og løv. Hva skulle så Den Store Dikter foreta seg nu, undret han.

 

Vanligvis, på en bar, konverserer kundene lett og lystig, gjerne med hverandre, mens de nyter sin gode drikke og de aldrende peanøtter som innehaveren så sjenerøst hadde plassert i elegante små glassboller på de forskjellige bord. Solomon derimot, satt som regel stille i ett hjørne av baren, nippet lett til sitt tredje glass med Irsk ”kaffe”, mens han baket enda en pris snus. Solomon spiste aldri i andres nærvær, selv om han enkelte ganger kunne ses fortærende en peanøtt eller to, alltid nøye på at andre ikke så han. Senere fikk Den Store Dikter vite grunnen til dette, og selv om han til å begynne med fant det frastøtende, endte det til slutt opp i fascinasjon for Solomons mange eiendommelige vaner. Solomon spiste aldri peanøttene. Hans motvilje mot at andre skulle se ham spise gjorde dette umulig. Samtidig var han alltid tørst, delvis på grunn av denne vanen. Solomon kunne ha en peanøtt i munnen i timevis, rullende på tunga mens han utforsket dens smak, etterforsket dens essens og analyserte dens form. Dette var en prosess som foregikk i de dypere plan av hans hjerne, den forstyrret aldri hans oppførsel eller tale, og hvis Solomon ikke fortalte deg at han bedrev sin prosess, kunne du umulig finne det ut. Svært få visste om denne særegenheten ved hans vesen, og svært få ville antakeligvis få vite om det. Solomon forholdt seg i tilegg heller apatisk til egen personlighet og uutseende, preget av dyp indre selvtillit som han var. De få gangene menneskene fant ut at de ville kritisere ham for noe avfeide ham dem uanstrengt, før han kuet deres blikk med sin nådeløse viljestyrke. Han ble aldri trengt opp i ett hjørne, han ble aldri nervøs eller opphisset, han bare sendte sine blikk og talte sine ord. Aldri beseiret noen Solomon.

 

Det hadde blitt veldig mørkt. Den Store Dikter hadde egentlig ikke forberedt seg mentalt på mørket. Han hadde heller ikke forberedt seg på kulden som steg i styrke med klokkens tikking. Han tok derfor opp sin store gylne klokke, ett aldrende ur, mye eldre enn ham selv. Uret var en gave fra foreldrene til Den Store Dikters attenårsdag. Den hadde i følge dem vært meget verdifull da, og var antakeligvis enda mer verdifull nå.  Da det nå hadde blitt veldig mørkt måtte han finne en lyskilde for å observere tiden. ”Egentlig litt interessant,” tenkte Den Store Dikter. ”Menneskene brukte først lyset fra sola for å måle tiden, og nå, mange tusen år etter må jeg bruke lyset for å gjøre det igjen. Har egentlig menneskene frigjort seg i det hele tatt fra lyset? Er vi kanskje ikke enda totalt underkastet Solas lynne? Avhenger kanskje ikke hele vår eksistens av denne viljeløse klump med varme?”

 

Den Dypsindige Tankegang, var en klar mental favoritt hos Den Store Dikter. Den kunne underholde ham i timevis, såfremt han hadde lest en bok eller hørt noe nytt. Særlig trivielle ting, som de fleste mennesker tar for gitt og overser ble prioritert i hans romslige sinn. Enkle mennesker tok hans skildringer om de hverdagslige ting som både banale og uintelligente, for deres sjeler hadde uforstående godtatt den onde hverdag som en nødvendighet, og levde hver dag i ett evig ekko av seg selv. Slik var de små tåpene, og de ’får den respekten de gjenspeiler’ pleide Den Store Dikter å si.

I dag tenkte han på undring, ett ord tåper visste å forbinde med uvitenhet. Han tenkte på det lille barn, det uskyldige manifest av uvitenhet, det rene hvite arket fri for farger og former som alltid utforsket og undret seg over alt som skjedde. Så tenkte han på det voksne menneske, hvis undring og ønske om forståelse bare visnet og døde hen i det moderne samfunn. Han skapte seg en situasjon; Ett sammendrag av sine tanker, og spilte det ut for sitt indre øye:

 

En mor og sitt barn spiser i ett kjøkken; plutselig begynner tallerkenen å levitere, spinne rundt og flakse rundt i rommet; hvordan reagerer de? Jo, moren skriker opp, blir hysterisk og veiver med armene, slikt noe kan da umulig skje i hennes ordnede systematiske hverdag?

Barnet derimot, oppfører seg fullstendig ”unormalt”, dets store blå øyne fokuserer øyeblikkelig på den flotte tallerkenen, tenk, den kan fly og alt! Fra første øyeblikk noe uvanlig eller nytt skjer forsøker barnet å undersøke det, forstå det, lære noe fra det. Barnet har ingen frykt for det ukjente, ingen fordommer mot det som det ikke forstår, fullstendig frigjort fra kunnskapens tyngde. Det voksne mennesket blir hysterisk, redd og klarer ikke løfte lenkene høyt nok til å føle på kunnskapen. Hadde jeg visst og forstått mye mer hvis jeg var spedbarn til jeg var tjue?¨

 

Solomon var nå på sin andre peanøtt, den første hadde virket litt sur, og han hadde gitt opp å få noen dypsindige tanker ut av den. Hans høyt utviklede smakssans hadde blitt fornærmet, og etter flere timer med den sure peanøtt nektet den å samarbeide mer. Solomon hostet den ut i sin håndflate, som selvfølgelig for hygienens skyld var dekket av en serviett, før han la den med de andre i sin lomme. Han stirret lenge på de resterende peanøtter, ristet litt på glasset og hadde sett seg ut en stor og godt saltet peanøtt da han hørte døren åpne seg, med den særegne lyden som kun varslet en eneste person. Han snudde instinktivt sitt brunøyde blikk mot døra:

 

Baren, som Den Store Dikter kalte den, var hans strupes vannhull. Ofte hadde han og Solomon reist sine glass for proletarene, jødene eller menneskeverdet; og alle andre utvannede kampsaker man kunne bruke som en unnskyldning for dette. Han skrittet lett inn, passet på å åpne døren slik han alltid åpnet den, for å aktivere de mange rutiner han og Solomon delte. Med ett varmt blikk satte han seg ned ovenfor sin venn, akkurat i tide til å verdsette at Solomon allerede hadde bestilt deres drikkevarer, og bydd ham sin peanøttskål.

 

En ‘Bourbon on the rocks’ og en konjakk ble presist plassert til sine respektive alkoholikere. Solomon drakk dypt av sitt glass, før han uten å engang gjøre en grimase, satte sitt glass ned. Solomon var den beste drankeren Den Store Dikter noen gang hadde møtt; ikke bare drakk han den sterkeste sprit som det var vann, men så vidt Den Store Dikter noen gang hadde sett, selv etter at Solomon hadde inntatt enorme mengder alkohol, var Solomon aldri synlig beruset. Han så heller aldri ut til å måtte besøke toalettet, og hans gange var fast og hans blikk stødig. Han forandret heller aldri sinnsstemning, han ble heller aldri spesielt glad eller trist av å drikke så Den Store Dikter forsto egentlig ikke hvorfor han gjorde det. Han sendte Solomon ett undrende blikk.

 

Penger var for dem en forgjengelig ting; til og med mer forgjengelig enn alkohol. De brukte det de hadde og angret aldri. Solomon levde på sine forfedres rikdom, som for Den Store Dikter virket utømmelige. Månen kom opp over Kristiania.

 

Ett sted mellom de grå gater vandret ett annet menneske; dets lyse hår rolig omfavnet av vinden. Få er dets ringer, og mange skal de ei bli. En av mange, dog skiller det seg fortsatt ut. Det er som en sol blant lamper. Men natten krever sitt.       

 

Han kunne huske Tyskland. Han kunne huske øyeblikket; der de svarte bølgene pulserte mot den veldige sand. Bak han; en eldgammel mur og over han en himmel dekket av lys. Det syntes som om flere stjerner ble synlige jo mindre han fokuserte sitt blikk. Jo mer han la sin kalde kropp bakover mot den gamle mur, jo flere stjerner viste seg på den svarte sky. Hadde hans hånd truffet den tingest som i hans lomme befant seg, hadde han kanskje aldri husket dette øyeblikket. Han var ung og mørk til sinns; ett veldig savn etter noe han aldri grep etter når det var tilgjengelig, for hans tvil og mismot presset hans handlinger til bakken. Bakken.

 

Øynene av jade åpnet seg. Minnet hang ennå ett øyeblikk i luften; uforstående om sin egen forgjengelighet. Han hørte ett siste skvulp fra den svarte sjø før synet forlot han.

Svette. Hva var dette fata morgana som forrådde hans sinnsro? Hvor lenge måtte han ikke løpe for å oppnå nivå av svette? Han kjente ingen lukt, ikke engang en svak fornemmelse av sitt kjønn, kun en følelse av at noe presset seg ut, som ild og kulde under hans hud! Han grep instinktivt etter sin bourbon, som en slange etter sitt bytte, en alkoholismens refleks.

Den varme elv rant nedover hans strupes klippe, og traff hans mage med ett velkomment plask. Han var trygg. Trygg i alkoholens varme skjød.

Solomon tømte sitt glass.

 

”den lange natt er over

som dråper i ett glass

de tunge kropper sover

sin til tross"                

 

Han hadde åpnet vinduet før han hadde lagt seg. Den kalde friske morgenluften hadde rimet vinduet. Det var kaldt å ta på. Han trakk hånden bort i refleks. Han strakte ut kroppen, skjelvende av kulde. Det var i øyeblikk som dette han ønsket at han hadde ett termometer.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish