Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Min nye venn

Min nye venn

Dette er en historie om barn som handler om Jeg-personen som får seg en utenlandsk venn. De får seinere trøbbel med Bølla og gjengen.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
11.01.2003
Tema
Oppvekst


Del 1

Min nye venn

 

Jeg hadde gått i barnehagen i over ett år og var fire år da vi fikk en ny gutt i klassen vår. Hans navn var Kebobo. Alle barna syntes det var et teit navn. Hvem het vel Kebobo? I klassen så hadde vi helt vanlige navn, som Kristian, Per og Hans. Så det var ikke rart at barna syntes han hadde et rart navn.

 

Dessuten var han ikke norsk. Ikke opprinnelig i hvertfall. Han snakket ikke norsk som alle andre, og vi så det på ham. Han var mye mørkere i huden enn det vi var. Læreren vår fortalte at han var ifra Afrika, nærmere sagt Zimbabwe. Han sa også at Kebobo kom til Norge for en uke siden, så han hadde det nok ikke lett, med nytt land og greier.

 

Han var nok redd de første dagene i barnehagen, for alle skulte bort på ham og lurte fælt på hvem han var. Barna i klassen var nok redde de og, for de hadde jo aldri sett et sånt menneske før.


 

Jeg hørte en pike ute i friminuttet spørre venninnen sin hva Kebobo kunne ha gjort galt siden Gud hadde straffet ham ved å gjøre ham svart. Dette syntes jeg var tåpelig. Han måtte vel ikke gjort noe galt for å være svart. Dessuten tenkte jeg som så at vi var nok enda rarere for ham enn han for oss.

 

Tenke seg til at når han bodde i Zimbabwe og bodde med familien sin der, så var alle svarte, det var jo helt normalt for han. Men når han kom hit til Norge, og møtte helt nye mennesker som i tillegg var helt hvite, måtte det ha vært et aldri så lite sjokk for den stakkars gutten.

 

En ukes tid hadde gått, og vi hadde blitt vant til å ha den stille mørke gutten nederst i hjørnet som aldri pratet. Bortsett fra Knut, en passe fet gutt fra andre siden av byen, der vi ble fortalt at alle var så tøffe.

Vi i klassen kalte han bare for Bølla. Han var alltid kledd i en stor lyseblå snekkerbukse som jeg tror ble lagd møkkete. På bena hadde han på noen gamle, hullete gummistøvler som var minst ti numre for store, men det så ikke ut til å bry Bølla noe særlig. Faren hans hadde visst sagt at de vil passe når du blir eldre. På hodet satt det en liten mørkeblå lue som var slitt av både vær og vind. Den satt akkurat passe på det tykke hodet hans.

 

Han hadde også en gjeng som han alltid gikk rundt med. Gjengen besto av Gunnar, Peder og Halfdan. Peder og Halfdan var brødre, men det var Halfdan som var den store og sterke. De hadde det med å være lei og slem mot alle innen rekkevidde, spesielt de som var litt annerledes. Og Kebobo var jo så klart ikke noe unntak.

 

En dag Kebobo skulle gå hjem, møtte han Bølla og gjengen på gangveien. De sto midt i veien for Kebobo og nektet å flytte på seg. Han prøvde å gå rundt dem, men det nyttet ikke. Tilfeldigvis pleide jeg å gå samme vei som Kebobo når jeg skulle hjem, eneste forskjellen er at storebroren min, Kjell, på 14 år pleide å følge meg hjem. Da tenkte jeg som så at nå skal Bølla og gjengen hans få svi for alt det slemme de hadde gjort mot både meg selv og klassen min.

 

Jeg gikk en stubb foran broren min da jeg så at Bølla plaget Kebobo. Dette ville jeg ikke la han få lov til, så jeg løp bort og fortalte akkurat hva jeg mente om Bølla og gjengen hans. Da tok Halfdan som var to år eldre enn meg tak i skjorta mi med de grisete hendene sine som var fulle av jord og ristet meg. Han så tydeligvis ikke Kjell som rundet hjørnet i det øyeblikket og så hva som skjedde. Han løp bort til oss og dyttet Halfdan i ryggen så han falt så lang han var.

”Stikk av før jeg fillerister dere hele gjengen, og bare prøv å røre broren min eller noen av vennene hans!” truet Kjell.

 

Bølla dro Halfdan opp fra møkka og de begynte å løpe. Kebobo sa noe på språket sitt som verken jeg eller broren min forsto et kvekk av. Men ansiktet hans talte sitt. Han smilte fra øre til øre og man kunne tro at all verdens problemer var blitt løst. Jeg smilte tilbake og sa at vi sees i morgen. Ikke det at jeg trodde han skjønte det, men det var for å være hyggelig.

 

Etter den dagen har jeg og Kebobo vært bestevenner. Bølla var jo fortsatt plagsom og slem, men han våget ikke å røre verken meg eller Kebobo, etter reprimanden broren min hadde gitt til ham.

 

 

Del 2

Oppgjøret

 

Etter som årene gikk og vi begynte i 2. klasse på barneskolen, ble Bølla og gjengen hans bare tøffere og tøffere. Det skyldtes nok tvillingene. Det gikk rykter om at han og gjengen hadde banket opp en gutt som gikk i syvende klasse, bare fordi han hadde kalt Bølla for en stor tulling da han hadde sneket i busskøen. Det ble også sagt at tvillingene hadde stjålet godteri og tegneserier for flere tusen kroner.

 

Det begynte da Peder og Halfdan måtte flytte fra byen fordi moren hadde fått jobb på bygda. Da var Bølla og gjengen plutselig blitt Bølla og Gunnar. Det var en ganske rolig periode for hele skolen, og ingen behøvde å frykte buksevann eller å få klint tyggegummi i håret. Men det ble fort verre. For etter en måneds tid så kom det to tvillinger til skolen ved navn Henning og Henrik. Det ble sagt at disse var de verste av de verste. Kebobo fortalte meg noe som skremte meg. Han hadde hørt av en kamerat i klassen over oss, at tvillingene hadde hengt en lærer opp på klesknaggen. Og dette hadde de tydeligvis gjort i første klasse! Riktignok var ikke læreren tyngre enn 40 kilo og hun var nok ikke høyere enn halvannen meter, men dette skapte likevel respekt både hos meg og resten av skolen.

 

Det tok ikke lang tid før Bølla og Gunnar kom i kontakt med tvillingene. Jeg og Kebobo skjønte at nå var moroa over. Deres første offer var Kjetil, en liten sjenert gutt som ikke kunne stille opp mot Bølla og gjengen hans. Han hadde de gitt buksevann i storefriminuttet.

 

Jeg og Kebobo sto cirka 15 meter utenfor toalettet og pratet om hva vi skulle gjøre når vi var ferdig på skolen i dag da jeg så en klissbløt Kjetil kom løpende ut grinende. Et par sekunder etter kom Bølla og resten av flokken hans og så rett på oss.

”Hvis dere sier noe om dette til noen voksne så er det dere neste,” skrek tvillingene i kor.

”Spesielt svartingen,” sa Bølla. Vi torde ikke si noe der vi sto, redde for å få buksevann. Etter et par sekunder gliste Bølla og de gikk videre.

 

Så begynte ryktene om vold mot syvendeklassingen og butikktyveriene. Jeg og Kebobo tenkte at noe måtte gjøres. Vi kunne bare ikke la Bølla og flokken hans holde på som de gjorde. Lærerne og Rektor ga bare Bølla litt tilsnakk og trodde at alt var fryd og gammen, men vi som lekte i skolegården visste at det var så langt bort fra virkeligheten man kunne komme. Jeg kunne ikke få hjelp av broren min for han hadde dratt i militæret så dette var noe vi måtte ordne opp i selv. Kebobo hadde noen venner som gikk i 9. klasse på ungdomskolen som var interessert i å hjelpe oss. Det eneste vi måtte gjøre var å lokke dem inn i fella. Noe som skulle vise seg å være vanskelig nok.

 

Planen vår gikk ut på å få Bølla og gjengen hans etter oss inn i skogen bak skolen der 9. klassingene skulle stå og vente på Bølla. Når de var nærme nok skulle de storme ut og spraye gjengen ned med spraylakk. Både rød og grønn hadde de fått tak i.

 

Vi møtte vennene til Kebobo litt før skolestart og viste dem hvor de skulle stå i skogen. Vi valgte å la det bli litt langt inn så ingen hørte at Bølla skrek etter hjelp eller noe lignende. Jeg følte at det sitret i hele kroppen min da jeg gikk tilbake til skolen for å lure Bølla og resten av gjengen ut i skogen. Endelig skulle også tvillingene kjenne hvordan det var å bli driti ut, akkurat som Bølla for fire år siden.


 

Vi møtte Bølla ved huska og jeg gikk bort og lurte på hvor gjengen hans var hen. Jeg hadde noe å fortelle dem.

” Hei gutter, pysa og svartingen har noe å si oss,” skrek Bølla. Da så jeg tvillingene og Gunnar komme løpende fra fotballbanen på andre siden av lekeplassen. De kom opp på siden av Bølla og gliste bredt.

 ” Hva kan det være da?” lurte Gunnar på.

” Jeg ville bare si en ting. Ikke bare er dere rasister, dere er også to par med tufser!” sa Kebobo.

 

Jeg ble litt overrasket over hvor tøff Kebobo kan være. Øyeblikket senere løp vi mot skogen, og akkurat som vi håpet løp de etter oss innover i skogen. Vi nærmet oss stedet der 9. klassingene skulle være. Bølla og gjengen dro innpå oss så det var på tide at vi kom fram.

 

Men det var ingen der.

”Kebobo, de har svikta oss! Hva skal vi gjøra nå’a?” peste jeg.

”Jeg vet ikke. Vi må bare løpe!” sa Kebobo som hadde en betydelig bedre kondisjon enn det jeg hadde.

Jeg kjente kreftene ebbe ut da jeg følte en hånd ta tak i skulderen min og reiv meg over ende. Kebobo ble slengt i bakken av tvillingene et øyeblikk senere.

”Nå er det slutt!” nærmest spytta Bølla i ansiktet mitt.

Knyttneven til Bølla strammet seg og var klar til å slå meg. Da så jeg seks ungdommer løpende på stien bak meg.

 

Bølla snudde seg og så hva som skjedde. Han skjønte at han hadde tapt da fire av dem tok tak i tvillingene og sprayet dem ned med spraylakk. Gunnar hadde klart å stikke av, men det gjorde ikke Bølla. De to som ikke var opptatt med tvillingene tok tak i Bølla og begynte nedsprayingen. Jeg kjente en ubeskrivelig glede da jeg og Kebobo så på Bølla og tvillingene der de lå på bakken, både grønne og røde. ”Dette er ingenting i forhold til hva som kommer til å skje hvis dere ikke slutter å plage oss!” truet Kebobo.

” Nå er det vel på tide å gi opp, er det ikke det Bølla?” sa jeg overlegent.

 

Vi takket guttene som hadde hjulpet oss og gikk tilbake til skolen. Bølla og tvillingene kom ikke tilbake før storefri. De hang med hodet og torde ikke se noen i øynene. Alle lo av dem der de gikk mens jeg og Kebobo sto ved huskene og så på dem tilfreds.

 

Gunnar kom ikke tilbake før neste dag. Han hadde visst gått seg vill i skogen og kom ikke hjem før utpå natta. Bølla hadde visst blitt forbanna på Gunnar som hadde stukket av uten å hjelpe til, så de ga han buksevann. Det hadde han bare godt av. Bølla hang fortsatt sammen med tvillingene men denne gangen lærte de tydeligvis noe, for de gjorde ingen på skolen fortred lenger.

Bortsett fra Gunnar.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil