Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Helvetet i skyttergraven

Helvetet i skyttergraven

En stil fra 1. verdenskrig.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
07.02.2003

”Hallo, hallo! Er det noen der?,”sa jeg inn i radiosenderen. Lyden døde ut. Jeg prøvde forgjeves å slå den på igjen, men den var helt ødelagt. ”Bare Friedrich hadde vært her, så kunne han reparert den igjen,” tenkte jeg.” Men han er jo ikke her lenger, bare kroppen hans.” Jeg så på kroppen som lå bunnen av skyttergraven.

 

Friedrich døde som så mange andre av lungebetennelse, bare 19 år gammel. Det var veldig dårlige forhold i skyttergravene. Man kunne få alle mulige sykdommer,  for det var både rått og kaldt. Var man heldig, fikk man bare lus.

 

Jeg så rundt meg. Døde kropper over alt. Det var nesten umulig å gå noe sted uten å snuble i et lik. En gyselig lukt var det òg. Mark og  biller over alt, og rotter som løp over likene. Blod rant nedover veggene. Men det aller verste i skyttergraven var å høre de sårede soldater klynke etter hjelp. Særlig fordi jeg ikke kunne gjøre noe for dem. Førstehjelpsutstyret var brukt opp for lengst, og legene hadde sluttet å komme fordi det var for farlig.

 

Langt borte hørte jeg skudd. Jeg tenkte det måtte være franskmennene  som skøt skremmeskudd. De ville vel sjekke om den siste granatregnskuren for to døgn siden hadde drept oss alle. Jeg vurderte å ta den siste ammunisjonen jeg hadde, og skyte ned de franskmennene jeg så, men jeg fant ut at det var lurere å late som om alle var døde.

 

Magen min rumlet. Vi hadde gått tom for all mat for en uke siden, men kanskje det fantes en bortglemt boks likevel. Jeg gikk inn i trehytta igjen. Den fæle stanken var uutholdelig , så jeg holdt meg for nesa og fomlet etter fyrstikker. Jeg fant dem og tente en fakkel. Det var et ekkelt om. Friedrich lå dø på gulvet. Han var hvit i ansiktet og så ut som en dokke.

 

Jeg fant ikke mat og ble så irritert at jeg sparket til en gresstust. Den løsnet! Fram kom det et håndtak, og jeg røsket i det. Det var en luke! Et lite rom åpnet seg. Jeg lyste med fakkelen nedi. Det var mat! Herlige suppebokser!

 

Jeg var så glad for å ha funnet mat, at jeg glemte å undre meg på hvorfor det lå suppebokser nedgravd.

 

Nå, 60 år senere skjønner jeg at det må ha vært et matlager som bare offiserene visste om. Det var sikkert derfor de hadde hatt så mye ekstra energi, noe som førte til at de krevde mye mer av oss soldater.

 

Jeg tok med meg et par suppebokser ut. Det var en utrolig stillhet! Ingen kanoner og geværskudd! Jeg stakk hodet over kanten på skyttergraven. Det var en stor sjanse å ta, for jeg hadde sett kamerater bli skutt i hodet før.

 

Det var et forferdelig syn som møtte øynene mine. Så langt jeg kunne se, lå det lik. Gjennomhullede og blodige. Fluer nøt å krype i sårene til de døde. Rotter og mus som krøp over likene og gjorde sitt fornødne der. Et sted stakk en avkappet hånd opp av jorda. Hester med enorme sår og blodet strømmende ut av munnen. Og stanken var umulig å beskrive. Jeg flyttet blikket mot franskmennenes skyttergraven. Der var det helt stille og ingen aktivitet.

 

Mange tanker beveget seg oppe i hodet mitt. ”Kunne det være at franskmennene hadde forlatt skyttergravene? Hadde de vunnet krigen? Kunne jeg endelig forlate skyttergraven uten å bli skutt?

 

Jeg bestemte meg for å ta en stor sjanse og gå over marken. Jeg laget meg en slags rustning av blodige hjelmer som jeg bandt til en vest. Jeg løp over til skogholtet som lå like ved. Hjertet mitt begynte å banke igjen. Jeg hadde lurt døden!!

Det jeg ikke visste var at ”vi” hadde gitt oss og bad om fred. Så da jeg kom hjem var det fred. Riktignok var hele byen helt ødelagt, men gleden over at marerittet var over, overskygget alt!!!

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil