Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Drapet på Jonas FjellstadSkriv ut Utskrift
Dette er en krimhistorie om en gutt som finner en lommebok. Dette fører til at han til slutt klarer å løse mysteriet på en uoppklart drapssak.
Bokmål - AnnetForfatter: Anonym



Da Ole var på vei hjem fra skolen en dag, så han noe ligge i gresset ved veikanten. Han så nærmere etter og fant en lommebok. Ole åpnet lommeboka og i lommeboka lå det 1200 kroner og et bankkort. Lommeboka tilhørte en dame som het Irene Gundersen. Ole ble straks i godt humør. Han tenkte hvis han fant adressen og leverte lommeboken til damen, fikk han sikkert litt finnerlønn.

 

Da Ole kom hjem, lette han i telefonkatalogen. Han fant ingen som het Irene Gundersen i telefonkatalogen. Bare en som het Irena. Han kikket nøye på bankkortet. Bankkortet var uten bilde. Det var godt mulig at det stod Irena og ikke Irene. Det var skrevet med litt rask løkkeskrift som han egentlig ikke var så flink til å tyde, og trykksverten var gått litt bort. Jo, det stod Irena. Det måtte være det.

 

Etter hvert kom moren til Ole hjem. Ole spurte moren sin om hvor Ara terrasse 13 var, for det var den adressen som stod ved siden av navnet til Irena Gundersen. Moren til Ole var slett ikke sikker, men hun trodde det lå litt i utkanten av byen. "Hvorfor lurte du på det?". Hun så spørrende på Ole. Ole fortalte henne at han fant en lommebok og hadde tenkt å levere den til eieren. Moren til Ole syntes det var en god idé. Hun spurte hva eieren het. Ole fortalte at hun het Irena Gundersen. Moren til Ole ble blek. "Hun var jo drapsmistenkt i Fjellstad-saken!"

 

"Ingen var i tvil om at det var Irena Gundersen som hadde drept Jonas Fjellstad. Irena nektet likevel sterkt for å ha drept ham. Hun mente det måtte ha vært kona. Sånne som Irena prøver alltid å finne en god unnskyldning. Det var ikke beviser nok til å dømme henne til mer enn ett år. Ikke skjønner jeg, men. Han ble skutt rett i brystet, og ble funnet halvdød av en mann som spurte hvem som hadde gjort det. Han fikk akkurat presset ut "Irena Gundersen" før han døde. Drapsvåpenet har aldri blitt funnet."

 

Ole måpte. "Har hun kommet ut av fengselet nå da?" "Ja", svarte moren, "Det er ett år siden hun kom ut. Vi får nok gå til politiet med lommeboka i morgen. Men du får ikke lov til å dra til Irena Gundersen. Hun vil nok ikke gi deg noe finnerlønn uansett." Ole så på moren sin. "Hvorfor ikke det? Hun angret sikkert veldig på det hun hadde gjort. Kanskje Jonas prøvde å drepe Irena?"

Men moren ville ikke høre på det Ole sa: "Du hørte hva jeg sa. Du drar ikke til den gamle merra! Tante Kine har hørt at Irena Gundersen holdt på å slå ned en ung dame som spurte henne om hun hadde hatt det fint i fengselet. Hun har visst ikke kontakt med noen lenger. Det er jo ikke så rart."

 

Ole var ikke så helt sikker på det moren hans sa. Ingen slår vel ned noen bare fordi de spør om de har hatt det fint i fengselet? Han skjønte ikke helt hvorfor man ville spørre om det. Han bestemte seg for å dra til Ara terrasse etter skolen neste dag, uansett hva moren sa. Før han la seg fant han et kart over byen. Ara terrasse var visst lenger unna enn han hadde trodd.

 

Etter skolen neste dag tok han bussen den motsatte veien enn han pleide. Han hadde med seg både lommeboka og kartet. Han var ikke helt sikker på hvor han skulle gå av, så han spurte bussjåføren. Bussjåføren var veldig hjelpsom og fortalte at han måtte bytte til buss 14 ved Kryngelgata og gå av ved biblioteket. Derfra var det bare å gå rett opp til Ara terrasse.

 

Det tok ikke lang tid før han hadde funnet det rette huset. Han fikk frysninger bare ved å se på det. Det var tette gardiner foran hvert eneste vindu, og gjerdet rundt huset var høyere enn han selv. Han nølte litt før han åpnet porten og gikk forsiktig opp inngangen. På inngangsdøra sto "Irena Gundersen" med gullbokstaver på et lite ovalt skilt.

 

Han ringte på døra. Like etter hørte han en skarp, småsur, kvinnestemme skjære gjennom lufta: "Hvem er det?". Ole tok noen skritt bakover og så opp mot vinduet i annen etasje. Han så en gammel dame med et mistenksomt blikk rettet mot ham i det åpne vinduet. "J..jeg f..fant lommeb..boka di." sa han mens han løftet lommeboka opp så damen kunne se den. I det han hadde sagt det, forsvant damen fra vinduet.

 

Snart kom hun og låste opp døra. "Jeg har ikke mistet noen lommebok." sa hun enda mer mistenksomt. "Navnet d..ditt står på bank..kortet." "Få se." Irena åpnet lommeboka og tok opp bankkortet "Det står Irene Gundersen, ikke Irena!" Irena puttet kortet med raske hender oppi lommeboka igjen og ga den til Ole. Deretter lukket hun igjen døra rett foran nesa på Ole. Ole fikk ikke tid til å tenke før døra gled opp igjen. "Husk å lukke porten etter deg." Så gikk døra like fort igjen som den gikk opp. Forskrekket og forundret begynte Ole så smått å gå ned til porten. Han torde ikke annet enn å lukke porten ordentlig godt igjen.

 

Da han kom hjem slo han opp på Gundersen en gang til. Han hadde ikke sett feil, det var ingen som het Irene der, bare Irena. Det var håpløst. I det samme ringte telefonen. Det var moren hans. Hun sa at hun ikke kunne komme hjem fra jobben før klokka seks, hun skulle på et viktig møte. Han gikk for å legge på plass telefonkatalogen. Da la han merke til at telefonkatalogen var fra 1996. Irene Gundersen kunne ha flyttet til byen etter det, tenkte han.

 

Han gikk opp til den andre telefonen. Der lå den nyeste telefonkatalogen. Ole slo opp på Gundersen. Der stod både Irena og Irene! Han fant fram kartet igjen. Den riktige Irene Gundersen bodde visst ikke så langt borte. Ole kledde på seg og sjekket at lommeboka fremdeles lå i jakkelomma.

 

Stedet var bare fire busstopp unna. Huset til Irene Gundersen så langt mer koseligere ut enn Irena sitt. Huset var lyseblått med hvite karmer, og det stod "VELKOMMEN" med store bokstaver på dørmatta. Ole ringte på. En ung dame med langt lyst hår kom og åpnet opp. "Er denne lommeboka din?" Ole rakte lommeboka til damen. "Jeg fant den på vei hjem fra skolen". "Å tusen takk, det var fint at du fant den. Jeg har lett etter den i flere dager. Bli med inn da vel, jeg har nettopp bakt boller".

 

Ole ble med Irene inn. Han var veldig sulten. "Bor du alene?" Ole hadde nettopp tatt en bit av hans andre bolle. "Ja, det gjør jeg. Jonas og jeg skilte oss for tre og et halvt år siden." Irene så ned i fanget sitt. "Et halvt år senere døde han."

 

Da han var mett takket han for bollene og brusen og tok på seg yttertøyet. Irene ga ham 200 kroner. Han takket for det også. Han sa adjø og ruslet glad ned til bussholdeplassen. Plutselig gikk det opp for ham…




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish