Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
First men to moonSkriv ut Utskrift
Sammendrag av "First men to moon".
Bokmål - Anmeldelse (bok, film...)Forfatter:

"Hvordan kommer den første Månereisen til å arte seg? Amerikas fremste rakettforsker - som hittil aldri har spådd galt - gir her en viten- skapelig redgjørelse som samtidig er en spennende skildring fra det ytre verdensrom"

 

Sammendrag av "First Men to the Moon" (C) Wernher von Braun, 1958-1960.

 

John Mason lå fastspent i konturstolen mens høytaleren i kabinen sang ut de siste fem minuttene av nedtellingen. Han lot blikket gli gransken- de over instrument-tavlen. Allting i den veldige femtrinns raketten så ut til å v‘re som det skulle.

 

Forbi vrimmelen av måleinstrumenter og elektriske brytere kunne han se ut gjennom frontruten og opp mot stjernehimmelen over Stillehavs-øya hvor romskipet sto oppreist på utskytingsrampen. Han visste at det bare var noen minutter til han selv var ute i universet, som deltager i den første reise til Månen.

 

I konturstolen under ham lå den andre piloten, Larry Carter.

 

De to mennene hadde i fellesskap gjennomgått et uhyre krevende treningsprogram i over et år, og det hadde v‘rt så grundig at de nå kunne erstatte hverandre til punkt å prikke i enhver tenkelig situasjon under det store eventyret. Reisen til Månen var beregnet til 384 500 kilometer og skulle ta 60 timer i hver retning.

 

Plutselig lyste det magiske tallet på nedtellings-tavlen i tomanns- kabinen: "X minus 60 sekunder". Samtidig ble tidsangivelsen gjentatt i høyttalere rundt om på øya, og pilotene visste også at den gikk ut i eteren til millioner av radio- og TV-apparater i hjem og kontorer over hele verden.

 

Starten

 

Lyset i kabinen ble dempet, og John klemte seg dypere ned i stolen mens han ventet på sjokket fra start-eksplosjonen. Det var så stille inne i romskipet at han kunne høre hjertet slå fortere, og dessuten kunne han merke den svake summingen fra gyroskapene og susingen fra viftene i anlegget som skulle rense og fornye luftbeholdningen. Han stirret på tallene - "minus 2 sekunder, minus 1 sekund" - og så kom det et øredøvende brøl. Det var som om en rasende orkan var sluppet løs.

 

Viseren på akselerasjonsmåleren svingte plutselig til 2g, og John visste hva han hadde i vente. Den normale tyngdekraft på Jorden kalles i flyverspråket for "‚n g". Når en mann slynges ut i rommet med en farts- økning som svarer til to g, betyr det altså at hans vekt blir fordoblet. Ved fire g er vekten firedoblet. John veide 80 kilo og hadde med andre ord en kroppsvekt på 640 kilo når fartsøkningen kom oppe i åtte g. Under forberedelsene til ferden hadde han flere ganger v‘rt utsatt for åtte g, og han visste hvilken kamp det ville koste å holde hodet klart under den grufulle påkjenningen.

 

Han så hvordan viseren foran ham klatret oppover etter hvert som de kreaftige motorene i romskipets første trunn forbrukte tonn etter tonn av drivstoff. Etter 120 sekunders brenntid var akselerasjonen helt knugende: 8g. Det var nesten umulig å trekke pusten. Han så tregt til høyre og til venstre for å korrigere innstillingen av et instrument, og han undret seg sløvt over at de i det hele tatt kunne bevege seg.

 

Han fikk et øyeblikks pusterom da rakettens første trinn brant ut og ble blåst vekk. Men noen sekunder senere tente rakettene i annet trinn, og fartsøkningen gikk opp til 9g. Så minket den knugende vekten igjen da annet trinn ble koblet ut og løsgjort, men meldte seg på ny da motorene i tredje trinn overtok.

 

Instrumentene viste at rakettmaskineriet fungerte praktisk talt til fullkommenhet. Hastigheten n‘rmet seg mer og mer 11 kilometer i sekundet - det vil si den utgangshastighet som trengtes for at romskipet skulle kunne frigjøre seg fra Jordens tiltrekkningskraft og fortsette til Månen uten motorhjelp. Nå visste John at det øyeblikket snart var kommet da han og Larry skulle slippe det voldsomme trykket og isteden ikke veie noe som helst.

 

Vektløs i rommet

 

Da farten var kommet opp i 11.2 km/sek. kjente John at den fjørende polstringen i stolen skjøv ham oppover, og i samme øyeblikk var det som om en herlig lykkefølelse f“r gjennom ham og jaget vekk den skrekkelige nedtrykthet som hadde plaget ham i de siste sekundene. Nå hadde han ikke lenger noen vekt. De var sluppet ut av tyngdekraftens grep! Han løsnet sikkerhetsstroppene, skjøv litt fra mot stolen, og dermen svevet han i kabinen som en ballong.

 

Litt etter halte han seg ned i stolen igjen og kikket på instrument- ene. "Hvordan har du det, Larry?" spurte han. Det var de første ordene noen av dem sa siden de forlot startrampen.

 

"Fint!" svarte Larry. "Og instrumentene oppfører seg som de skal, ser jeg."

 

"Da kan du sende den første radiorapporten," sa John. "Jeg skal holde øye med instrumentene. Retningen ser ut til å v‘re okey, men vi bør kanskje få den kontrollert fra Jorden."

 

Etter noen sekunder kom det beskjed fra radiostasjonene på bakken med de opplysningene Larry trengte. Raketten var bare utebydelig ute av kurs.

 

"Det er så lite at vi behøver ikke bry oss om det," sa John. "Om 24 timer gjør jeg en posisjonsbestemmelse etter stjernene. Vi kan kontrollere kursen da. Nå tar vi en titt på Jorden."

 

Uten å vente på svar, trykket han på en knapp og satte i gang et gyroskop som fikk romskipet til å slå en langsom kollbøtte, slik at nesen pekte mot Jorden.

 

Gjennom vinduene fikk de nå øye på en gigantisk sigdformet bue som strakte seg ut til høyre og venste så langt øyet nådde - det var daggryet som kom glidende inn over jordkloden mange tusen kilometer under dem. Den lysende krumningen vokste fra sekund til sekund mens farkosten suste ut av jordskyggen. Snart kom Solens flammende korona til syne, fulgt av Solen selv i all dens blendende stråleglans.

 

Smått om senn gled Sør-Amerikas kyst inn i synsfeltet, og noen minutter senere såes også den dypgrønne brasilianske jungel. Avstanden fra Jorden økte raskt. Jordkloden ble mindre og mindre og John gjettet på at de hadde nådd en høyde på vel 6000 kilometer, skjønt det bare var gått 25 minutter siden starten.

 

To timer senere, da de var oppe i 35 000 kilometers høyde, hørtes plutselig Larrys stemme i den stille kabinen: "John, generatoren lader ikke! Vi t‘rer på batteriene."

 

En fil i det elektriske systemet ville bety en katastrofe. Strømforsyningen var en nødvendig forutsetning for alle styre- og kontrollmekanismer og for radioforbindelsen med Jorden, men det verste av alt var at lufttilførselen ville stoppe når batteriene var utladet - og uten støm fra generatoren ville det inntreffe om noen timer.

 

Farvel du gamle Måne!

 

John tenkte inenst. Romskipet formelig krydde av instrumenter, det var flere hundre av dem, og de avleste tall ble uten stans radiotelegrafert tilbake til Jorden. Hvis noe gikk galt i en av de kompliserte mekanism- ene, ville bakkemanskapene oppdage det på sine instrumentbord like fort som romfarerne selv. Hvorfor hadde de der nede ikke sagt et ord om at generatoren ikke virket lenger?

 

"Anrop Jorden, Larry," sa John. "Be den første og den beste stasjon spørre alle andre stasjoner om de har merket at generatoren vår er i ustand."

 

Med et lite puff mot stolen gled han så bort til en hylle og tok en tykk bok som het "Nødsforanstaltninger". Der leste han på side 236: "Hvis elektrisitetsforsyningen svikter under utreisen, oppgis forsøket på å lange på Månen..."

 

"Farvel, du gamle Måne!" tenkte John. "Et helt års forbredelser til ingen nytte!"

 

Men i det samme kjnte han Larrys hånd på skulderen. "Ta det med ro!" Larry smite bredt. "Bakkestasjonene sier at generatoren lader for fulle mugger. Det er bare ampŠremeteret som ikke virker. De lovte å holde øye med generatoren for oss."

 

Forbredelser til landing

 

Fire og tyve timer etter starten svevet John opp til romskipets utsiktskuppel, astrodomen, for å peile inn noen stjerner som han kunne orientere seg etter. Det viste seg at fartøyet var en anelse ute av kurs, akkurat som bakkestasjonene hadde meldt. John mente at øyeblikket nå var inne til å korrigere retningen og fart, så de kom til å gå like mot målet. Han matet sin lille elektroniske regnemaskin med de nødvend- ige opplysninger, og den kunne i en fart levere alle de tekniske data han trengte for navigeringen - nøyaktig hvor romskipets nese skulle peke hen og hvor lang tid rakettmotoren måtte gå for å gi den rette fart. Noen få sekunder senere ble farkosten snudd rundt av de små svinghjulene i systemet for retningskontroll, en tidsregulator tente rakettmotoren et øteblikk, og et akselerometer slo den av igjen. Så enkelt var det.

 

Seks timer etter gjorde John en ny posisjonsbestemmelse og kunne konstatere at kurs og fart var presis riktig.

 

Femti timer etter starten passerte romskipet den linjen hvor Jordens og Månens tyngdekraft opphever hverandre. Til da hadde det så å si arbeidet i oppforbakke mot jordgravitasjonen og litt etter litt mistet en hel del av sin opprinnelige toppfart på 40 000 kilometer i timen. Ved passeringen av denne nøytrale grenselinjen, etter at ni tiendeler av den totale avstand mellom Jorden og Månen var tilbakelagt, gikk det fremover med omtrent samme fart som et vanlig jetfly - 1600 kilometer i timen. Men nå ville farkosten begynne å falle inn mot Månen, som fremdeles var 38 000 kilometer borte.

 

Det var her den virkelige ildprøved begnyte, og ingen av de to romfarerne ville få mer søvn de gjenv‘rende ti timene. Siden det ikke fantes noen atmosf‘re som kunne bremse fartøyet, ville det treffe Månen med en fart på n‘rmere 10 000 kilometer i timen, hvis de ikke kunne redusere den ved hjelp av raketter.

 

De spiste en sen "universmiddag", og siden manøvrerte de skipet slik at det vendte halen mot Månen. Mens de ennå var flere hundre kilometer fra målet, sørget en radar-kontrollert høydemåler for å tenne rakett- motorene som begynte å minske fallhastigheten.

 

På radarskjermen avleste John de høyder som måleren registrerte. Oppgaven var å regulere rakettmotorene slik at både høyde og hastighet ville nå nullpunktet på samme tid. Hvis han gjorde det behendig nok, ville farkosten landt like mykt som et helikopter.

 

Liggende i stolen holdt John øye med TV-skjermen og så hvor fort kraterlandskapet n‘rmet seg. Ved å vri på to justeringsknaster holdt han et trådkors fint innsiktet mot det planlagte landingsstedet, et grunt krater i n‘rheten av Månens nordpol.

 

Landingen

 

Et par tusen meter over målet ga John tegn til Larry, og fire hydrauliske edderkoppben ble skjøvet ut, fulgt av et femte som var plasert midt mellom dem og ble senket ned tvers gjennom eksosflammene. Dette "sentralbenet" skulle bli det første som fikk kontakt med Månen. Det var en kraftig stålpigg, nesten fem meter lang og forsynt med innebygd støtdemper.

 

De siste sekundene kunne ikke John gjøre annet enn å "trille tommel- totter" og håpe på det beste, for bildet på TV-skjermen ble helt sløret av støv som rakettstrålen pisket opp fra Månen. Han kjente en forholds- vis svak rystelse i fartøyet - det var piggen som boret seg ned i bakken. I noen sekunder sto romskipet og vippet usikkert hit og dit, men så satte det seg trygt ned på alle fire ytterben. De var fremme.

 

Et øyeblikk lå John ganske stille i stolen og bare frydet seg over triumfen. Så slo han på radiokontakten med Jorden.

 

Så snart han fikk svar, rapporterte han ganske kort: "Vi landet klokken 23:58. Alt vel. Begynner straks å undersøke Månens overflate." Så reiste han seg og trykket høytidelig Larrys hånd.

 

Nå tok de på seg romdrakter og romhjelmer utenpå den trykkdrakten de hadde hatt under turen. Det hørtes en hvesende lyd da trykket minsket i luftslusen. Den ytre døren gled langsomt opp, og de så ut over det fantastiske månelandskapet.

 

Et historisk øyeblikk

 

Det var et storslagent, men samtidig trøstesløst syn som møtte dem. En strålende solskive sto like over horisonten på en mørk fløyelshimmel med glitrende stjerner. Fjelltoppene kastet lange svarte skygger over den flate kraterbunnen. Omtrent i motsatt retning av Solen, men like lavt over horisonten, hang et slående vakkert himmellegeme som var forskjellig fra alt annet omkring dem. Det var den mangefargede, runde skiven de var kommet fra, Jorden.

 

John røre ved Larrys arm. "Kom, så setter vi i gang," sa han i hjelm- mikrofonen. "Vi har jo bare fem dager på oss." De felte ut leideren og entret ned på Månen - de første mennesker som satte forten på et annet himmellegeme enn Jorden. Og allerede i føste øyeblikk gjorde de sin første oppdagelse: de kjente at Månens overflate var porøs og skopeaktig, som løs lava. Det var nesten som å gå på skaresnå. Den tynne skorpen ga etter med en knirkende lyd som tydelig kunne høres inne i de luftfylte draktene, til tross for at ingen lyd kunne forplante seg i tomrommet utenfor. Men under skorpen var det et godt fotfeste for de tunge støvlene de hadde på seg. John bøyde seg ned og tok opp en stein. Skjønt den var så stor som en forball kunne han nesten ikke merke vekten på grunn av Månens svake tyngdekraft - allting er seks ganger lettere der.

 

Han slengte dsteinen fre seg og ble forundret over hvor langt den f¢r. Det var en haug i n‘rheten av stedet hvor den falt ned - altså et månesteinkast fra dem! - og den klatret de opp på. Derfra hadde de god utsikt over krateret de var landet i. Det var oversådd med klippeblokker og steiner i alle former og størrelser, så noen utbrutt flate fantes det nesten ikke på hele kraterbunnen.

 

Både John og Larry snakket hele tiden inne romhjelmene. De skildret alle sine iakttagelser og inntrykk, og hvert ord ble innspilt på bitte små båndopptagere som var innebygd i romdraktene. Når de kom tilbake til Jorden, ville lydbåndene bli ivrig studert av vitenskapsmenn som håpet å finne løsningen på mange av de gåter som mennesket har v‘rt opptatt av like siden første gang det hevet blikket mot himmelhvelvingen.

 

Mens John lot munnen og båndopptageren løpe, pakket han utvalgte prøver av stein og "månejord" i bomull og la dem i plastbeholdere, så de siden kunne bli analysert i laboratorier nede på Jorden.

 

Astronomer og geologer ville ha klumper av Månens overflate for å få en nøkkel til å forstå dens opprinnelse og hva slags stoff den var laget av. Ingeniørene velle finne ut om de kunne bruke noen av stoffene til byggematerialer på Månen. "Når dere kommer tilbake," hadde en av dem sagt til John, "blir det et vilt kappløp mot Månen. Da må vi vite hvordan vi skal bygge baser og veier og hus der oppe."

 

Jordbruksekspertene ville ha prøver av Månens "muld" - meget mer enn romskipet kunne frakte med seg - for å se hva som kunne vokse i den.

 

Vi må gjøre vårt beste for dem alle sammen, tenkte John. "Vi får begynne med å ta de muldprøvene," sa han til Larry, som alt hadde fått montert den sammenleggbare trillebåren de hadde med seg. Snart var den full av plastbeholdere, og det ble litt av en jobb å skyve den på det porøse lavaunderlaget, til tross for at den svake gravitasjonen var til god hjelp for dem. Larry klatret opp den lange leideren utenfor rakett- skipet og svingte ut en heisekran. Så hektet John trillebåren fast, og Larry halte den opp til seg. Da det var gjort, klatret også John opp og hjalp ham med å stue inn alle plastbeholderne der de skulle v‘re.

 

Matlaging på Månen

 

De neste fire dagene holdt de seg strengt til den arbeidsplanen som var satt opp før starten. De sov og spiste ombord i romskipet, og to ganger om dagen brukte John radioen i femten minutter for å rapportere de viktigste inntrykk og funn til vitebegj‘rlige kollegaer på Jorden.

 

Hver morgen hjalp de hverandre med å lage frokost, og da ble kabinen fylt av den appetittvekkende duften av kaffe og bacon som ble varmet opp med kortbølge. Det fantes jo en viss gravitasjon på Månen, men "kjøkken- utstyr" og "servise" var beregnet på å brukes i helt vektløs tilstand. Kokekar forekom overhodet ikke, for under vektløshet ville en kokende v‘ske bli slengt opp av dampboblene som dannet seg på bunnen av karet. Kopper hadde de heller ikke, for uten tyngdekraft ville det v‘re umulig å skjenke kaffe. Isteden drakk de av plastflasker som de klemte på, så v‘sken ble sprutet inn i munnen på dem. Det fantes ikke engang vanlige skjeer ombord, for uten tyngdekraft kunne ingen mat holde seg på plass i dem. Hver matporsjon forelå frosset i en gjennomsiktig, forseglet kapsel av form som en grapefrukt. I den ble retten varmet opp, og så øst ut gjennom et hull på siden ved hjelp av en spesiell skje med skyvelokk, som holdt den vektløse matbiten i ro til man fikk den inn i munnen.

 

Måneskjelv!

 

Den femte og altså siste dagen gikk arbeidsprogrammet blant annet ut på at de skulle prøve å fremkalle et "måneskjelv", for om mulig å få svar på spørsmålet om hva Månens indre består av. Har den en smeltet kjerne av grunnstoffer, slik som Jorden? Eller er den en eneste stivnet masse? Tidlig om morgenen begynte John og Larry å svinge ut heisekranen og fire ned 20 to meter lange raketter. Blant instrumentene i tolv av dem var det en uhyre følsom radioseismograf som skulle registrere og siden gjengi alle rystelser i Månens indre. Spissen på rakettene var så kraft- ig at den kunne trenge minst en meter ned i bakken. Disse tolv rakettene skjøt John ut i alle retninger. Nede på kraterbunnen fyrte han så av åtte raketter av en annen type - det var selve "måneskjelv"-rakettene. Det ene etter det andre av disse slanke prosjektilene steg opp mot him- melen og førte sin eksplosive last til mål som lå fra 30 til 120 kilo- meter borte. Hvert enkelt nedslag sendte sjokkbølger gjennom Månens indre til radio-seismografene, og derfra ble de sendt videre til en radiomottaker som Larry hadde satt opp på kanten av krateret. Så ble alle data om sprengningene opptatt på lydbånd, for at geologene siden kunne studere dem nede på Jorden.

 

Etter prøven ga John tegn til Larry, som straks pakket sammen sakene sine og fulgte etter ham bort til fartøyet. Da han kom frem, var John allerede oppe i kabinen i det femte rakett-trinnet. Larry var dødsens trett da han klatret opp den lange stigen, og dessuten var han hemmet av den digre romdrakten og alt utstyret han slepte på. Han skulle nettopp klemme seg inn i luftslusen, da et av de uttrekkbare stigetrinnene spratt inn i skroget igjen. Følgen var at han mistet fotfestet. In- stinktivt slo han ut med armen. Den tangformede hånden på romdrakten fikk tak i kanten av luftslusen, men så var det noe som ga etter. Han falt 30 meter på seks sekunder, og i den svake tyngdekraften syntes han det tok en evighet.

 

Start med forhindringer

 

Da Larry kom til seg selv igjen, lå han i konturstolen sin oppe i kabinen med verkende hode og et plaster over neseryggen. Ved fallet mot bakken hadde han støtt mot noe hardt inne i hjelmen, men John hadde fått heist ham opp og tatt seg av ham.

 

Han hørte larm av kraftig hamring, men John så han ikke noe til. Larry vaklet bort til den lille runde glassruten i innerføren på luftslusen. Ute i slusen sto John og arbeidet med ytterdøren.

 

Med en stemme som røpet hvor trett han var, fortalte John over sambandsradioen om det som var hendt. Larry hadde ødelagt overtrykklåsen i døren da han famlet etter støtte. Nå kunne den ikke lukkes, og med en åpen dør i luftslusen kunne de ikke starte, langt mindre trenge inn i Jordens atmosf‘re igjen. Det var bare fire timer til de måtte av sted, og den tiden trengte de til nedtellingen.

 

Det var uomgjengelig nødvendig at de kom seg av gårde presis på sekun- det etter timeplanen, for enhver forsinkelse ville resultere i en annen flykrus, og da ville de aldri komme frem til sin hjemlige base. Den enk- leste tilbaketur fra Månen til Jorden gikk i en flyled som lå i plan med Jordens ekvator. Men å få farkosten inn i en slik led var bare mulig hvis de begynte å hjemturen på et tidspunkt da Månens kretsløp krysset ekvatorplanet. Og det forekom bare to ganger i måneden.

 

"Vel, du får begynne på nedtelingen," sa John til Larry. "Men regn opp hver enkelt ting, så jeg kan følge med i hodetelefonen." En times tid drev Larry på med å kontrollere brenseltanker, batterier og trykkventiler, mens John fortsatte å arbeide ute i slusen. Plutselig ble det slutt på hamringen, og John ropte: "Nå er det i orden! Jeg kommer inn." Et øyeblikk etter satt han i konturstolen sin og tok fatt på det velkjente kontrollarbeidet som han og Larry hadde v‘rt sammen om så ofte.

 

I febrilsk hast avleste de instrumentene og krysset av punkt etter punkt på den lange huskelisten, mens kronometrene gikk sin nådeløse gang mot startøyeblikket. Så ga de seg i kast med den livsviktige oppgaven å instille gyroskopstyringen slik at de var sikre på å bli dreid inn i riktig retning mot Jorden etter den loddrette start. At denne innstill- ingen ble korrekt, var minst like betydningsfullt som at starten fore- gikk til riktig tid. Deres bestemmelsessted var nemlig ikke bare planet- en Jorden der ute i himmelrommet, men en ørliten flekk ved ekvator - et sandkorn av en Stillehavsøy som snurret rundt Jordens akse en gang i døgnet.

 

De hadde foran seg en 60 timers ferd gjennom rommet og 90 minutters nedstigning gjennom jordatmosf‘ren, og de måtte være sikre på å kunne føre romskipet ned i en spiralbane, så å si uten motorbruk, til den vesle flyplassen på øya. Den beskjedne drivstoffmengden som de hadde med til den lille motoren i femte trinn, var nemlig akkurat nok til at de kunne kretse rundt plassen en enkelt gang, hvis den første innflyvningen skulle mislykkes. ‘ "Klar nå!" sa John. "Klokken er straks X minus 120 sekunder." Fastspent i konturstolene satt de to menn og så på at sekundviseren gikk rundt kronometerskiven, mens blinkende lamper på instrumentbordet ga beskjed om at drivstofftankene ble satt under riktig trykk, at tenningskretsene begynte å virke, at gyroskopene roterte som de skulle. Da viseren nådde frem til minuttstreken for annen gang, tente rakett- motoren med et tordnende brøl. Et øyeblikk sto romskipet og dirret som om det samlet seg til sprang. Så skjøt det oppover. På TV-skjermen kunne John se at Månens overflate langsomt sank vekk under dem. "Vi er på vei," sa han rolig i mikrofonen. ‘ Nede på Jorden, 384 500 kilometer borte, trakk millioner av radio- lyttere et lettelsens sukk.

 

Meteoritten

 

Fjerde trinns rakett brant i to minutter. Da den sloknet, hadde romskipet fått en fart på 9.415 kilometer i timen - nok til at det kunne rive seg løs fra Månens svake gravitasjonsfelt og vende tilbake til Jorden.

 

Etter ti timers flyvning passerte farkosten igjen den linjen hvor det er likevekt mellom Jordens og Månens tiltrekningskraft. Hittil hadde månegravitasjonen virket som en bremse. Men nå begynte Jordens langt sterkere tiltrekningskraft å gjøre seg gjeldende, så farten tok seg opp. I de neste 50 timer ville den øke fra 1600 kilometer i timen til hele 40 000, uten at de behøvde å bruke noen rakettkraft.

 

Etter disse 50 timene ville de så få den avgjørende ildprøven, da det gjaldt å miske den kolosale hastigheten uten å brenne opp i jordatmos- færen.

 

I nesten hele dette tidsrommet gikk alt bra. Men så hendte det noe. Larry skulle nettopp sveve bort til spiskammeret for å få seg litt mat, da det plutselig kom en voldsom eksplosjon. Knallet ble fulgt av en hvesende lyd, og lufttrykket i kabinen begynte å synke raskt. Han spark- et seg fort tilbake til stolen sin, klemte surstoffhjelmen ned over hod- et og blåste opp trykkdrakten så han kjente at de elastiske delene av den snurpet seg sammen om kroppen. John gjorde det samme der han satt. Larry så ham bare ganske utydelig, for trykkfallet hadde fått luften til å kondenseres, så hele kabinen var fylt med tåke. Han slo ned bryteren til lekasjesøkeren, og lyset i kabinen gikk ut.

 

Et par sekunder etter så han en rødskimrende røykstripe som åpenbart drev mot et gapende hull i en av instrumenttavlene på venstre hånd. Røyken kom fra en spesiell patron som hadde sprengt da han satte i gang lekkasjesøkeren, og den ble selvlysende i strålende fra en ultrafiolett lampe på kabinens bakvegg. Den enkle id‚en bak denne anordningen var at lekkasjen måtte være der hvor røyken forsvant.

 

Nå tente han kabinlyset igjen og trakk instrumenttavlen til seg. Den kunne svinges opp som en skapdør. I kabinveggen bak den var det et lite hull med innbøyde kanter som tydet på at romskipet var blitt truffet av en meteorstein, ikke større enn en hasselnøtt. I en fart fant han frem en rund lapp av gummi og metall - den hørte til standardutstyret på alle bemannede fartøyer - og holdt den foran hullet. Den utstrømmende luften suget den med seg, presset den mot lekkasjen, klistret den fast og tett- et hullet.

 

Samtidig hadde John funnet det hullet hvor meteoritten hadde trengt ut av kabinen igjen. Han forseglet det med en plate, og dermed var kabinen like tett som før.

 

Hektiske timer

 

Bare ti timer igjen! John sto nå i stadig forbindelse med bakkstasjon- ene, hvor personalet arbeidet febrilsk med å beregne den nøyaktige inn- flyvningsbane for det hjemvendende måneskip. Alle tilgjengelige data tydet på at kursen lå en liten tanke for langt utenfor Jorden. Det bet- ydde igjen at Jordens ubønnhørlig økende tiltrekningskraft til slutt ville bøye farkostens bane i en skarp kurve rundt Jorden, men at det laveste punkt ville ligge klart utenfor Jordens atmosfære. Følgen var at romskipet simpelthen ville fare rundt Jorden, men være for langt ute til å miste fart på grunn av atmosfærisk friksjon. Det kunne sammenlign- es med en skøyteløper som kom i full fart og grep fatt i en stolpe for å gjøre en skarp sving. Romskipet ville bli feid rundt Jorden og så slengt ut til Månens bane igjen. Men da ville Månen selv være et helt annet sted, og farkosten ville ikke ha noe himmellegeme å vende tilbake til.

 

Det gjalt nå å gjennomføre en slik manøvre at romskipet gikk på skrå inn i jordatmosfæren ned til en høyde på 55 kilometer over havet. Men sett at de overdrev korreksjonen? Det ville også være katastrofalt.

 

Tre timer før de skulle inn i Jordens atmosfære, satt John klar ved spaken som dirigerte fartøyets stilling i rommet. Nå lot han det gjøre en langsom dreining, til nesen pekte i riktig retning. Så måtte farten økes med nøyaktig 206 kilometer i timen, og det betydde en kortvarig, men voldsom akselerasjon - fra vektløs tilstand til over seks g. John bet tennene sammen. "Klar?" spurte han.

 

"Klar!" mumlet Larry, og lukket øynene.

 

Sjokket ble hardt, men gikk over like fort som det var kommet.

 

Litt etter meldte bakkestasjonene at innfalsvinkelen var så å si nøy- aktig som den skulle være, så de skulle kunne begynne nedbremsingen av farten i 55 kilometers høyde, slik det var forutsatt i planen.

 

Varmemuren

 

John så nå den indonesiske øyverden i fullt dagslys, og noen minutter senere fikk han øye på Ny-Guineas fuglelignende kontur. "Det varer ikke lenge før vi er inne i atmosfæren," sa Larry. "Og så har vi den gode gamle varmemuren!"

 

Radar-høydemåleren viste at de f¢r av sted i en høyde av 110 kilomet- er, men høyden minket med godt og vel tre kilometer i minuttet.

 

John trakk frem et ratt som hittil hadde vært låst fast til instru- mentbordet, og prøvde styremekanismen gang på gang. Snart kjente han en nesten umerkelig reaksjon, og et øyeblikk etter hørtes en hvesende lyd rundt romskipet. Samtidig begynte termometeret å stige. De to romfarerne kunne kjenne at farten ble mindre, en følelse som ble sterkere fra sek- und til sekund. John og Larry ble klemt stadig hardere mot sikkerhets- beltene.

 

Mens de suste frem over Sør-Amerika, steg termometeret ute på vingen til 1100 grader. Men farkosten var konstruert til å tåle slike påkjenn- inger. John rettet skipet opp da de kom ned i 55 kilometers høyde, og så holdt han den høyden hele veien over Atlanteren, mens hastigheten minket uavbrutt. Da de nærmet seg Afrikas vestkyst, gikk Solen ned bak dem, og i mørket så de at vingene var ildrøde med hvitglødende forkanter. Kabin- ens varmeisolering og luftkondisjonering var likevel så effektiv at rom- farerne ikke merket noe større ubehag.

 

Smått om senn begynte også yttertemperaturen å synke. Mindre enn en halv time etter at de hadde sett Solen gå ned bak seg i vest, fikk de øye på en smal lysstrime i øst. De fløy mot et nytt daggry. Og der så de igjen Ny-Guineas kontur, akkurat som beregnet. Bakkestasjonene kunne meddele at hastighet, høyde og kurs var ideell, og at de hadde alle sjanser til å lande på Stillehavsøya etter programmet.

 

Tilbake til utgangspunktet

 

Like over flybasen, i en høyde av 9000 meter, var hastigheten omsider blitt mindre enn lydens.  lande raketten var nå ikke verre enn å lande et vanlig fly, selv om de riktignok hadde svært lite brennstoff igjen i tilfelle den første innflyvningen skulle mislykkes. De fløy fremdeles over skyene da John senket understell og landingsklaffer. I 6000 meters høyde dukket han ned i skylaget og gikk inn for instrumentlanding. Da han kom under skyene var han allerede inne over øya og hadde rullebanen en kilometer forut.

 

Noen sekunder senere sto måneskipet stille på flyplasen. Rakettmotoren egnet seg dårlig til kjøring på bakken, så de satt og ventet på at en traktor skulle komme og ta dem på slep. Men i stedet for traktoren kom en hel hærskare av biler i full fart over plassen. På et øyeblikk var det lille romskipet omringet av en ellevill, jublende folkemasse.

 

"Innbyggerne på denne planeten ser ut til å være helt tussete," sa Larry. "Skal vi ikke heller reise tilbake til Månen?"

 

SLUTT - Skrevet inn av Øivind Gylver 1993..

Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish