Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Gamlehjem - dyrehage med ventende skrotterSkriv ut Utskrift
Et kåseri som handler om pensjonister og livet på gamlehjemmet.
Bokmål - KåseriForfatter:

Gåstol, pondus, gamlehjem og skrukker er assosiasjoner til ordet gammel. Det å være gammel er vel veldig forskjellig fra person til person. For noen er tiden som pensjonist den beste perioden i deres liv, mens andre sitter på et gamlehjem og kjenner ikke igjen sine egne barn. Yngre mennesker sitt syn på de eldre kan ofte sammenlignes med Hitler sitt syn på jødene. Noe som må stues vekk, slik at vi ikke ser dem. De skal helst ikke medføre noe arbeid for oss. De skal bare kastes i søppelbøtten som noen gamle, inntørkete epleskrotter og vente til søppelet blir hentet. Er det slik vi skal behandle mennesker? Livet deres er endeløs venting på det som kommer til slutt, nemlig døden. Men det kan også gå den andre veien, eldre blir irritert på de yngre. Likevel kan det jo være litt irriterende å rope for full hals: ”Det er Jeanette! Husker du Jeanette? Jeanette?”. Du må nesten rope så høyt at rynkene bølger seg bakover hodet til den eldre. De legger seg bakover den blanke skallen som rynker på et foldeskjørt. I dette kåseriet er det skrevet om hvordan det kan være å bli gammel.

 

Noen pensjonister er spreke og livsglade. De reiser til Spania og der steker de pondusene og hengbrystene sine. De lever herrens glade dager og nyter det livet byr på. Og det er vel slik vi i dag forventer at pensjonister skal tilbringe livet? Men så kan det jo hende at de brekker en fot og må tilbake til Norge på et gamlehjem. For en sprek gamling kan jo det høres morsomt ut. Få kontakt med gamle kjente og finne ut hvordan de har det. Kanskje en også treffer igjen sin gamle flamme. Skuffelsen blir da stor når man kommer til gamlehjemmet og møter noen halvdøve og innskrumpete krek. De gamle flammene er heller ikke så mye å se etter mer. Maken til burugler skal man lete lenge etter, men man er vel kanskje ikke noe fruktfat selv heller, lenger! Men buruglene kan kanskje sammenlignes med et fruktfat, i så fall et tørket og råttent et. Ansiktet deres er helt møllspist, rynkete og dødt. For å se om det er liv i de gamle skrukktrollene må en nærmest knipse borti dem. For de ser ut som et dopet narkovrak, fjern og avsides. Han er kanskje likevel, litt sprekere enn de andre ”haverhetningene”. Det er veldig lett å se på han som en diamant i slummen. La oss nå kalle den sprekingen av en pensjonist, som uheldigvis kom inn på hjemmet, for Gudmund og følge han i ferden på gamlehjemmet.

 

Møtet med de gamle kjente på hjemmet ble en stor skuffelse for Gudmund. Nå er ikke hver dag fylt med spenning under stekende spaniasol. Før lå han på en solseng og stirret på de lekre skreppene, mens han selv var iført en lekker truse som holdt hengerumpen på plass. På gamlehjemmet må han derimot sitte med en stor bleie og får ikke en gang til å gå på do. Bleien er så full at det kan føles som å sitte med et utedo mellom føttene. Det eneste ønsket han har er å få tømt den, men føttene er som stein- tunge og urørlige. Ikke akkurat det vi drømmer om å oppleve senere i livet. Men hvem bryr seg? Du blir jo aldri så gammel… Samtaleemnene kan ikke sammenlignes med syden. Gudmund og kompisen hans snakket om de solbrune skreppene, fester og sterke drikker. På hjemmet ble det mest snakk om diaré og diverse andre sykdommer, svisker, gamle dager og en mengde med syting. For Gudmund blir det da som om den varme sommeren har blitt til en kald vinter. Mange roper, fordi de ikke kan høre sin egen stemme. Er man ikke døvhørt før, blir man det av denne gaulingen. Eller de har ikke stemme igjen, så det kommer så vidt et pip ut av den tørre munnen. All den sytingen drar livslysten ut av Gudmund. Det er som de har stukket et sugerør inn i han, og sugd ut livsgleden med de heslige hengleppene deres. Gudmund ble spent da han fikk vite at Bjørnhild (en gammel flamme) var der.

 

Gudmund gjorde seg klar til å dra for å besøke Bjørnhild. Hvem vet, kanskje hun enda var en skikkelig babe. På rommet sitt sto han foran speilet og kammet håret. Med litt hårgele kammet han håret bakover og månen i bakhodet ble nesten skjult. Han hadde på seg en stram skinndress med alligator-mønster som, ifølge en butikkhandler i Spania, skulle være siste mote. Dressen fremhevet pondusen og hengbrystene ganske mye, men det verste av alt var at bleien var nokså synlig. Gudmund grep tak i en skinnende gåstol og kravlet seg til Bjørnhild sitt rom. Hvis du vet hvordan det er å være forelsket, er det lett å forstå hvor spent Gudmund da var. Inne på rommet satt ei gammel og skrøpelig kjerring. Noe verre må man lete lenge etter for å finne. Bjørnhilds vakre kropp var forandret til ei utmagret og skrukkete fille som hang overalt. Ansiktet var heller ikke noe å skryte av. Hengleppene strakk seg nesten helt ned til den gigantiske dobbelhaken. Den snertne nesen hennes var forandret til et vortereir. Håret var gjennom årene blitt til grå utstående fjær som det ikke var kjørt en kam gjennom på 40 år. Besøket ble ikke akkurat noe trivelig for Gudmund. Bjørnhild kunne knapt høre noe og hun husket ikke sitt eget navn. Riktig snill var hun heller ikke.

-Hei Bjørnhild, det er Gudmund her! Hvordan går det? sa Gudmund mens han trakk pondusen kraftig inn.

-HÆÆÆ! Jeg hører ikke hva du sier. Nei, det er ikke noen Bjørnhild her! Mitt navn er Dronning Sonja, skrek Bjørnhild med en ekkel pipestemme.

-Men hvorfor sier da pleierne at du er Bjørhild Gauddal? ropte Gudmund i håp om at den gamle skrukka ville forstå hva han sa. Fjærene på hodet hennes kastet seg bak og la seg bakover idet han ropte. Slik at hun fikk glattsleik som endte i et horn bak.

Bjørnhild begynte å rope alt hun maktet med den tørre stemmen sin. Det var som en naturkatastrofe brøt ut og jorden braste sammen. Da slepte Gudmund seg ut med gåstolen, snakk om blindtur. Han hadde vært smartere hvis han hadde dratt til tollvesenet og fortalt om all smuglingen opp gjennom årene. Rart hvor fort kjærlighet kan forandres til hat.

 

Med årene ble han mer og mer trøtt på livet og livsgnisten forsvant ut av han. Etter mange år på gamlehjemmet var Gudmund som alle de andre. Han kunne knapt huske sitt eget navn. Han var mett av dage. Døden var det neste. Humøret hans var like svart som natten. Dag etter dag forsvant med å sitte i en stol og sture mens en venter på døden. Hvis hukommelsen var så bra at en kunne telle, var det også mulig å telle spikrene som sto igjen på veggene. Spikrene vitnet om sporene etter de som hadde vært der før han i det velbrukte rommet. Av og til kunne en annen gamling komme innom, men det endte vanligvis med en krangel om hvilken dag det var lignende. Vanligvis ble det ingen samtale i det hele tatt, fordi de ikke kunne høre hva den andre sa. Slik gikk samtalene vanligvis:

-Det smakte rart av svisken min i dag, sytet Gudmund

-Nei, jeg kommer fra Bergen jeg, svarte Olaf (en på hjemmet)

I gamle dager hadde de eldre det som plommen i egget. De ble sett på som overhodet i familien. Og den ungen som våget å kromme et hår på bestefars hode fikk oppleve både skammekroken og pisken. Men nå blir eldre mer sett på som zombier som er der bare for at ingen tørr å bli kvitt dem.

 

Se, er det ikke underlig hva 40 år kan gjøre med mennesker? Jeg er sikker på at Gudmund kunne ha blitt like munter og frisk som før, hvis han ikke hadde gitt opp. Dette er en stor feil som eldre gjør. De må stå på og holde seg aktive. Gudmund sluttet å være aktiv og ble som de han var sammen med. Hvor lenge tror du egentlig det blir før du er i samme situasjon som han? Vil du da ha det slik? Så klart kan de eldre bli litt plagsomme, men gir det oss grunn til å gi dem et slikt liv? Kanskje hvis vi hjelper litt mer til og prøver å få humøret deres oppe, vil det bli bedre. Slitsomt kan det kanskje være, men husk at du selv også blir gammel en gang. Kan det være så vanskelig å aktivisere disse? Hvilken rett har vi til å redusere livskvaliteten deres?

 

Omgivelsene brøt en glad og eldre mann ned til livsgnistene var borte. Han ble sittende i en stol, ventende på dagens vanlige gjøremål. Aktivitet var et fremmedord. Han følte seg som en sittende steinstatue som kunne minne enhver om et sluknet bål. Hvor ble alle ressursene hans av? I gamle dager ble de eldre tatt med i gårdens arbeid på deres nivå. De hadde selskap av barn og barnebarn. Og de ble aktivisert og respektert. I dag er de vel mer et dødt minne om det som før var. Er de gamles situasjon i fortiden og nåtiden som natt og dag? Riktignok så døde de eldre mye tidligere før. Likevel så var det fart og spenning til det siste sekundet i deres liv da. Nå har de rett og slett ikke noe liv.

 

Altså; de gamle kan bli vanskelige å ha med å gjøre. Noe som gjør at de unge ikke bryr seg ikke. Det får den konsekvensen at de mister gleden, men lever lenger enn noen gang før. Hvem er det som bør ta et ansvar? Er det de gamle skrottene som må reise seg og si at nå er det nok? Eller er det ungdommene som bør strekke ut en hand til de eldre? Det er kanskje vanskelig for de eldre og få gehør hos de unge om denne saken. Unge åpner kanskje ikke øynene for de gamle heller. Hvorfor bry seg om noe som ikke lager så mange problemer? De sitter jo bare der i stolen og er som et støv, kostet under matta. Er det noen vits i å dra dette frem? Hva bør så de unge gjøre? Aktivisere dem og ta mer vare på de eldre! Det er ikke ulovlig med litt munter spillopp på gamlehjemmet! Likevel er det enkleste om begge parter kunne ha samarbeidet.

 

Men selv om gamle mennesker ofte ser ut som en egen art, trenger ikke det å bety at vi må gi blaffen i dem. Det er viktig å holde livsgleden deres oppe. For du kommer også til å se ut som en slitt og skrukkete tøydukke en gang! Du ler kanskje av denne uttalelsen, men tiden kan ingen gjøre noe med. Da trenger du også hjelp til å være glad og munter. Eller vil du bli sittende i en stol der høydepunktet er en guffen middag og få skiftet den tunge bleien?

Man høster det man sår…!


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish