Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
"Beatles" av Lars Saabye ChristensenSkriv ut Utskrift
Analyse av boka "Beatles" av Lars Saabye Christensen
Bokmål - Analyse/tolkningForfatter: Anonym



” – Vi skulle starte band, sa Seb

Vi så på hverandre. Et band. Klart det. Vi kunne starte et band og da skulle Nina og Guri og alle knehønene i 7c stille temmelig bak i køen.

- Hva skal d-d-det hete? lurte Ola.

(...)

- Jeg har’e, sa Gunnar og titta opp fra boka. Vi skal hete The Snafus.”[1]

 

Boka Beatles handler om fire gutter som vi følger opp igjennom oppveksten deres gjennom kjærlighet og krig, politikk og foreldre – for ikke å snakke om hvordan et vennskap kan utvikle seg og forandre seg.

 

Beatles er delt opp i tre deler som igjen er delt opp i kapitler som omhandler en ganske lang periode, og titlene på kapitlene er sangtekster fra The Beatles. Vi får et slags innblikk i hvordan boka ender på begynnelsen, i en slags prolog, hvor Kim Karlsen sitter og mimrer. Allerede da forstår vi at det ikke ender helt bra.

 

Det første kapitlet, ”I Feel Fine”, handler om våren 1965. De fire guttene som boka handler om er 14år, og oppfører seg som tenåringer vanligvis gjør. De er helt oppslukt i bandet ”The Beatles” – og hver av hovedpersonene har kalt seg opp etter dem. Kim er Paul McCartney, Sebastian (eller Seb som han oftest blir kalt) er George Harrison, Ola er Ringo Starr og Gunner er, sist, men ikke minst, legenden John Lennon. Kim og Gunnar er, som i bandet, sjefene for gruppa. Vi møter dem midt i innsamlinga av bilmerker, som er en av deres store gleder i barndommen. De er litt redd for å bli avslørt, men adrenalinkicket de får hver gang de finner et dyrt merke er verdt sjansen.

 

Tonen i boka går veldig opp og ned, selv om stemningen er lettest i Del 1 opplever vi en del nedturer der. I kapitlet om sommeren 66, ”Yellow Submarine”, drar guttene på tur i Nordmarka. Der opplever de mygg, råtten fisk, stygge gnomer og vakre, nakne damer. Iris heter denne kvinnen og sagnet sier at om man treffer henne, dør et menneske. Guttene tenker ikke særlig mye over det, før de kommer hjem etter ferien og oppdager at Fred Hansen, en klassekamerat, druknet denne sommeren. Dette sjokkerer guttene, for selv om Fred var fra en ganske lavtstående familie, var han den beste svømmeren de noen gang hadde møtt. Det er vel egentlig i dette kapitlet man skjønner hvor mye tittelen faktisk har å si for det som skjer i de forskjellige periodene.

 

Hovedpersonen Kim Karlsen, også kalt Paul McCartney, er han som forteller hele historien i jeg-person. Han bor med sin hjemmeværende mor og bankfaren – Kim er enebarn. Gjennom hele boka har han en stille protest mot foreldrene, akkurat som de fleste andre i den tida, nemlig det å ha langt hår. Han gjør det helt greit på skolen, som foreldrene liker ganske godt – jeg tror han trives der, men har en mye større interesse i Beatles og jenter. Dagene går bort på å lytte til Beatles med kameratene, eller samle på bilmerker og være redd for Granatmannen. Kim er en real gutt, og om du tuller med hans kamerater – da er han der med en gang for å forsvare dem. Han er på en måte ikke så veldig tøff, men trekker seg aldri unna en utfordring. Han er veldig livlig og glad, ihvertfall i begynnelsen av boka – selv om han, som alle de andre, blir mer nedbrutt etterhvert som tiden går. Han er veldig snill, men også litt sprø – spesielt fordi han ikke tåler alkohol. Han tyr til alkohol hver gang noe går dårlig i livet sitt, spesielt når det gjelder kjærligheten.

 

”Jeg balanserte bortover de bratte taksteinene, noen gråt der nede i den mørkegrønne hagen. Jeg dansa over taket på Cecilies hus. Så hørte jeg noen like bak meg. Jeg bråsnudde, var like ved å falle, sklei med den ene foten og ramla forover. Et hyl skar som en vill fugl gjennom natta. Jeg kom meg opp igjen, stod stille. Stemmen var nær meg.

- Kim, for faen!”[2]

 

Den første kjærligheten hans, Nina, er også den første jenta som blir sammen med en i gjengen. Det varer ett års tid, for hun flytter til København på grunn av faren. Kim tar seg faktisk en tur ned dit, men blir knust da han oppdager at hun har fått seg en ny, dansk kjæreste. På danskebåten hjem opplever vi hans første fyllekule, som ikke er den tryggeste av alle. Den neste damen i hans liv er Cecilie, en ganske fin dame fra Oslos beste vestkant, og noen ganger kan man lure på hva som var den eneste grunnen til at hun ble sammen med Kim. Kanskje hun bare ville gjøre opprør mot foreldrene? Det går ikke helt lett mellom de to, men de holder allikevel sammen lenge. Det hele tar en forferdelig ende når Nina kommer på besøk fra Danmark, og gir Kim en god klem akkurat i det Cecilie bestemmer seg for å skvære opp med Kim etter en krangel.

 

Etterhvert som tiden går føler Kim at han ikke passer inn noe sted, han blir ustabil og ender opp på Gaustad Sykehus for mentalt ustabile personer. Da han var yngre, var det dette stedet han fryktet mest av alle. En dag er han på tur med sinnssykehuset, og da møter han på Jensenius. Dette var hans tidligere nabo, og han som hjalp Kim med sin sangkarriere.

 

”Jensenius var stum. Han pekte over skulderen, mot hovedbygningen. Det grønne spiret. Så fant han frem en blyantstubb og et papir, skreiv, ga det til meg, snudde seg sakte rundt og vralta tilbake. Jeg leste på lappen. Kom deg unna. Før det er for sent. Den kvelden begynte jeg å lure unna medisinene. Jeg var redselsslagen. Jeg var klar. Jeg var livredd og farlig.”[3]

 

Den dagen Norge sa nei til EF, var også den dagen de fire gode kameratene ble gjenforent igjen – den dagen de reddet Kim fra sinnssykehuset.

 

Siden vi følger Kims del av historien, er han også den personen vi lærer å kjenne best gjennom hans tanker og handlinger. Men samtidig som vi opplever alt gjennom hans øyne, får vi et inntrykk av hvordan de andre tenker og opplever ting. Det er nesten som om han forteller historien som en utenforstående, samtidig som han er midt inni alt som skjer hele tida.

 

Gunnar er den andre lederen i gjengen, og ganske sterk og tøff. Han stiller alltid opp for de andre i gruppa, ved flere anledninger havner han i blodige slagsmål som følge av dette. Han er den som ikke havner i narkotisk bråk, og står alltid på sitt. Han trekker seg fra konfirmasjonen, og blir kommunist en stund. Han prøver hele tiden å dra med gutta på radikale demonstrasjoner, må gå under dekknavn en stund og mot slutten arrangerer han demostrasjonstog mot EEC. Han kan ikke lyve, og det gjør at han havner opp i ganske pinlige situasjoner noen ganger, som da han nesten ble tatt av faren etter ett lite havanasigartyveri.

 

”Stig blunka til oss og døra ble smelt igjen.

- Jeg får’e ikke til, mumla Gunnar skamfull.

- Enten må’ru si sannheten, sa jeg. Ellers så må’ru juge. Det e’kke no midt imellom.

Gunnar tenkte seg om. Vi hørte faren romstere inne i stua. I etasjen over spilte noen Ja vi elsker.

- Da må jeg si sannheten, sa Gunnar. Greier ikke juge.”[4]

 

Storebroren til Gunnar, Stig, er helten til guttene. Han drar de med inn i den ville politiske verdenen som han aktivt lever i – og de ser opp til og følger han som om han skulle vært en slags Gud.

 

”Stig la platen i hylsteret og reiste seg, han raget over oss, og uansett hva han hadde bedt oss om, hadde vi sagt ja, vi lengta sårt etter at han skulle gi oss en ordre, et livsviktig og livsfarlig oppdrag, og vi skulle gå gjennom ild og vann for ham.

Men han sa bare, ytterst i munnviken:

- Luft godt før muttern og fattern kommer, á, gutter.”[5]

 

Det som er viktig å merke seg ved denne boka, er at alt ikke bare er fornøyelse og moro. Den tar opp viktige samfunnsspørsmål, historiske hendelser og ikke minst hvordan det er å være ung. Gjennom Stig, broren til Gunnar, opplever vi det meste. Han drar dem inn i Vietnamkrigen på en hard men sann måte gjennom bilder av napalmofre og andre grusomheter – og guttenes nye motto blir ”død over imperialismen”. De får kontakt med hippie-tida i parken i Oslo, og får sitt møte med den homofile verdenen på den tida gjennom Jørgen.

 

Ola er en man kan stole på, en snill og stødig type som ikke er helt stødig med bokstavene. Han stammer, men en dag forsvinner det.

 

”- Nei, sa han. Jeg stammer ikke.

- Men åssen skjedde det! ropte vi.

Ola trakk pusten.

- Jeg var altså i Trondhjem i sommer, sa han. Hos Kirsten. Og så våkna jeg en morgen og så stamma jeg ikke mer.

- Du våkna bare?

- Ja. Altså. Det var Kirsten som egentlig oppdaga det. hun lå ved siden av meg og ... ”[6]

 

Ola har alltid en god kommentar eller de riktige ord når ingen andre kan si noe, og han tar som regel alltid de riktige valgene. Det er dette som skiller han fra de andre. Han får seg jobb, samboer og barn, og begynner på studiene. Han er en tur innom Marinen, og gifter seg til slutt med Kirsten. Vi fikk aldri noe særlig inntrykk av at han hadde problemer med damene, eller med folk i det hele tatt. Han klarer til og med å rette opp det skjeve inntrykket Seb gjør på svigers.

 

Seb er han som havner mest på kjøret. Han blir tidlig forelsket i Guri, som ikke er mye bedre selv – men som ihvertfall prøver å holde han på rett spor. Han er en lang stake, og med foreldre som sliter litt er det ikke noe rart i at han trekker seg fra konfirmasjonen og ødelegger drømmen om et band. Han drømmer om å bli sjømann, og selv om han prøver hardt å følge i den manglende farens fotspor – ender han på kjøret. En dag forsvinner han plutselig, og guttene finner han i Paris – helt ødelagt – og de drar han med hjem. I slutten av boka har han begynt på studiene igjen, og er på vei mot et godt liv slik vi kjenner det.

 

Boka ender der den begynner, på sinnssykehuset. Vi hopper tilbake dit der hvor Kim var da han begynte på sin fortelling, opplever hans flukt fra Gaustad og står sammen med han på brygga og venter på båten fra Nesodden.

 

Lars Saabye Christensen ble født i Oslo den 29 september 1953. Han debuterte med dikt, og ga ut sin første roman, Amatøren, i 1977. Han mener selv at alle hans utgivelser kunne ha hatt den samme tittelen, fordi alle omhandler mennesker som ikke har helt oversikt og feiler – akkurat som normale folk. Noe av det mest fantastiske med Christensen sine bøker er nettopp dette, at man føler seg så hjemme i hans bøker fordi karakterene er så veldig virkelighetsnære. I 1984 kom Beatles, som er blitt omtalt som hans hittil største suksess, og den beskrivelsen er jeg svært enig i.

Lars Saabye Christensen er sterk i både prosa, dikt og romanskrivning – det kommer hele tida nye, fantastiske utgivelser som bærer hans navn.

Resten av Norge har også forstått hans talent, han har fått priser oppigjennom hele hans karriere, og i 2002 fikk han Nordisk Råds Litteratur Pris for romanen Halvbroren. [7]

 

Selve historien i denne boka skjer i Oslo fra midten av 60tallet til 1972, og guttene våre kommer fra arbeiderklassen. Helt normale mennesker som må ta valg alle må en eller annen gang i livet, og det ville ikke overrasket meg om Saabye baserer noe av dette på egne opplevelser.

 

Jeg synes boka er helt fantastisk. Det er så lett å sette seg inn i guttenes tanker og følelser, det kunne like gjerne vært situasjoner nå som for 50 år siden. De 500 sidene flyter lett og man nyter hele turen, både i nedturene og oppturene til guttene. Selv om det er Kim som forteller historien, blir man nesten like godt kjent med de andre guttene. Språket Saabye Christensen bruker er helt enkelt, men også fantastisk uttrykksfullt. Han skifter mellom dialog og fortellende tanker fra Kim sin side, og dette gjør at vi lærer å kjenne personene på en ganske god måte. Det samme gjelder med hvordan han skildrer miljøet i boka, for det føles ut som man er en flue på Kim sin skulder gjennom hele historien. Dette er bra, siden dette er en oppvekstroman hvor vi følger 4 gutter gjennom sju år av deres liv. Vi følger dem fra deres ganske bekymringsløse tilværelse i del 1, og ser hvordan de utvikler seg i takt med historiens utvikling. Saabye Christensen tar opp mange viktige problemer og historiske hendelser som man får et helt annet perspektiv på enn fra historiebøkene på skolen. Dessuten er det veldig godt å vite at situasjonen mellom foreldre og tenåringer ikke har forandret seg så mye, for da trenger man ikke lytte så mye til de eldre når de kommer med da-jeg-var-ung-fortellinger. Jeg mener dette er en bok man burde lese flere ganger, i forskjellige aldre. Jeg har selv lest den flere ganger, og man forstår mer og mer av det som ligger bak alle ordene.

 

”- S-s-snemus? Ola så forvirra på Gunnar.

- Snafus, gjentok han.

- Hva betyr’e? spurte Seb

- En forkortelse for situation normal all fouled up, leste Gunnar sakte og tydelig.

- Men hva b-b-betyr’e? lurte Ola

Det betyr faenskap og rot og smørje.”[8]


[1] Beatles, 1985, side 47

[2] Beatles, 1985, side 282

[3] Beatles, 1985, side 534

[4] Beatles, 1985, side 60

[5] Beatles, 1985, side 49

[6] Beatles, 1985, side 337

[7] http://www.cappelen.no/main/forfatter.asp?f=7011, 07.05.04

[8] Beatles, 1985, side 47




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish