Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Død.Skriv ut Utskrift
Brev til en venn som handler om død.
Bokmål - AnnetForfatter:



24/9 2004

Kjære Martin.

 

Det er en stund siden sist jeg skrev noe ordentlig til deg, noe med et faktisk innhold, men nå har jeg endelig nok på hjertet til å få sagt noe mer enn ”håper du har det bra, for det har jeg, hils alle”. Jeg må jo allikevel spørre hvordan det går med deg. Og Anna, ikke minst. Fortell meg alt, for jeg vil høre det.

 

Har du noen gang kjent noen som er døde? Noen som stod deg nær, og som du faktisk kjente? En gutt kjørte seg i hjel her for ikke lenge siden. Kompisen hans, som satt på mopeden, fikk skader, men klarte seg. Alle jeg kjenner vet hvem han er. De snakket om det på vei til en fotballkamp. Den ene av venninnene mine hadde snakket masse med han på mIRC, den andre hadde vært sammen med han i et halvt år og en tredje kunne fortelle at han hadde vært med dem på fotballkamp. For noen dager siden så vi en bil som hadde ”R.I.P Richard” skrevet på et vindu.

 

Selv har jeg ikke kjent noen på ordentlig som er døde. Farmora mi døde da jeg var baby, eller i hvert fall mens jeg var for lita til å være med i begravelsen. Jeg husker at jeg hadde en periode der jeg så på alle bildene vi hadde av henne, og gråt og gråt fordi jeg ikke kunne huske noe, og ikke en gang fikk være med i begravelsen. Jeg fem år, og veldig veslevoksen.

 

I sommerferien etter tredje klassen døde katta vår mens vi var på ferie. Hun var bare ett år, og hadde vært vill og gæren så det holdt. Hun hadde klatret opp i alle lyktestolpene rundt huset, og en gang måtte vi stoppe en vaktbil for å få henne ned igjen. Tigris, som hun het, ble påkjørt av en bil, og mannen som hadde kjørt på henne, hadde begravet henne i sin egen hage. Det hele hadde skjedd mens vi var i Danmark, på Tivoli, på sandstrender og i byene og kost oss. Da søstera mi fikk høre det, ble hun helt fra seg, og løp ned på rommet sitt. Hun gråt hele den dagen, og morgenen etter var øynene hennes fremdeles røde og opphovnede. De neste dagene hadde hun låst seg inne på rommet sitt og mumlet sint om ufølsomme jævler når hun gikk forbi oss. Jeg var ni år, og skjønte fint lite, men når jeg skriver om det nå, er jeg helt enig med søstera mi. Ufølsomme jævler.

 

Da jeg gikk i fjerde klasse, døde mora til ei venninne etter at hun hadde hatt kreft lenge. Læreren vår sa at hun kanskje ikke kom til å være så glad og smilende som vanlig, fordi Siri var død. Bestevenninna til Siris datter begynte å gråte i klassen. Jeg visste at Siri hadde kreft og kom til å dø, og det gjør vondt å skrive det, men det gikk ikke så veldig inn på meg. Jeg puslet litt med tankene om at mamma skulle dø, men mesteparten gikk til å lure på hvordan Ingrid skulle klare seg uten mor.

 

I Siris begravelse gråt hele familien så mye at jeg nesten ble redd. Det var etter det jeg virkelig begynte å tenkte på hvordan det kom til å gå med dem. Det har gått veldig bra, men da var jeg oppriktig bekymret. Under seremonien i kirka gråt jeg ikke, men da kista ble senket ned i grava, da begynte jeg å gråte. Aldri mer skulle noen få se henne, hun hadde tapt for kreften og var borte for alltid og noen var uten mor, noen uten kone, noen hadde mistet et barn, andre et søsken, atter andre en kollega eller lærer.

 

Jeg fikk høre at Ingrid hadde sittet ved kista en hel kveld og bare grått og grått og grått. Hun hadde vært helt blek i ansiktet. Jeg så det for meg, klart og tydelig, akkurat som på film. Jeg hadde vært på generalprøven til en opera Siri hadde vært med i ikke lenge før, og hørt hvordan Ingrid bekymret seg for om mora kom til å røyke. Hun var nesten på gråten da hun sa at hun bare måtte puste ut og ikke inhalere. Cellegiften hadde gjort Siri mye rundere i ansiktet, og jeg husker at jeg ikke kjente henne helt igjen.

 

I femte klasse, eller kanskje det var sjette, døde lillebroren til en i klassen. Han ble født med hjertefeil, og døde fem ganger. Fem ganger! Tenk deg det! Den siste gangen var de på vei til sykehuset i Tromsø, i helikopteret. De fortalte ikke klassekameraten min at lillebroren hans var død før neste dag. Tenk det, Martin, tenk å få et barn, og oppleve at det dør fem ganger! Tenk å være i begravelsen til din egen baby, som du har reddet fra døden opptil flere ganger. Tenk å miste lillebroren din for femte gang. Jeg gråt ikke så mye i begravelsen. Jeg kjente ikke noen i den familien særlig godt.

 

Den siste jeg vet om som har dødd, bortsett fra han som kjørte seg i hjel, var naboen og grandtanta mi. Hun flyttet på sykehjem en god stund før hun døde, og begravelsen var helt på slutten av høsten. Det var litt snø på bakken, tele i jorda, og naturen så veldig brutal ut. Det var ikke noen som gråt for alvor, slik som det var i Siris begravelse. Alle visste at hun skulle dø snart. Det skumleste var at jeg grep meg selv i å tenke at hun var i live her om dagen, men så kom jeg plutselig på at hun har vært død i flere år!

 

Nå gruer jeg meg for at mormor skal dø. Hun er gammel og faller hele tida, ikke er hun frisk heller, hun tar hjertemedisiner og får anfall og hele pakka. I tillegg har hun hudkreft, men det er ikke noe hun kommer til å dø med, ikke av. Jeg lurer virkelig på hvordan begravelsen kommer til å bli, men jeg tror ikke jeg vil vite det. Jeg er veldig redd for henne, hun ser så skrøpelig og mager ut, og hun glemmer å spise stadig vekk. Men hun er veldig koselig og snill og lager kjempegod mat. I to år har mamma avlyst 17. mai-synging med koret til fordel for 17. mai-frokost hos mor, fordi det kan være det siste året vi har henne. Hun sier hun ikke vil lage frokost til oss på 17. mai mer, og hun svarer ikke lengre på brev.

 

Når jeg ser på dette, ser jeg jo at mange har dødd som jeg har visst om, men ikke noen jeg har kjent ordentlig enda. Jeg håper det ikke skjer så snart heller, men jeg vet at det er uunngåelig.

 

Skriv snart. Stor klem,

Gunnhild.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish