Dåpshandlingen

I hele den kristne kirke er dåpen det grunnleggende sakramentet som danner utgangspunkt for den døptes liv i troen og i kirken. Den kristne dåp praktiseres på ulike måter i de ulike kirker. I vår lutherske kirke har vi barnedåp. Omkring 50.000 barn blir døpt inn i Den norske kirke hvert år. Det er gjennom dåp man blir medlem av Den norske kirke.

Det er en forutsetning for dåp av barn at de oppdras i kristen tro. Når barna blir døpt, skjer det derfor i forventning om at de skal ta del i kirkens dåps og konfirmasjonsopplæring.

Den norske kirke venter at den som er medlem av kirken, melder sitt barn til dåp, og barnet bør om det er mulig døpes før det er tre måneder gammelt.

Dåp meldes i god tid til menighetens prest. Hvor geografiske eller andre forhold ikke gjør det umulig, skal presten eller en annen på prestens vegne ha samtale med foreldrene om dåpen og dåpsliturgien før dåp finner sted.

Barnet skal ha minst 2, høyst 6 faddere. De må ha fylt 15 år. Foreldrene kan ikke være faddere. Minst to av fadderne må være til stede ved dåpshandlingen. Fadderne påtar seg viktige oppgaver når det gjelder barnets kristelige oppdragelse, og må velges med dette for øye. Det er prestens ansvar å se til at valg av faddere svarer til disse forutsetninger. Som faddere kan bare velges personer som er medlem av Den norske kirke, eller andre kristne som ikke forkaster barnedåpen. Dersom det oppstår spørsmål om å utelukke noen som er et medlem av Den norske kirke, skal avgjøres av biskopen.

Et sakrament er en hellig handling innstiftet av Kristus, hvor synlige midler (vann, brød, vin) formidler Guds nåde til alle som tror og tar imot. Den lutherske kirke har to sakramenter: Dåp og nattverd. Forkynnelsen av evangeliet og forvaltningen av sakramentene dåp og nattverd bringer Guds nåde til menneskene.

Den som blir døpt, tas inn i et liv i troens fellesskap med Kristus og med andre kristne. Den lutherske kirke forstår dåpen som frelsesgrunnlag. Dåpen demonstrerer at troen bæres av Guds nåde.

Det er flere måter å døpe en person på.

Dåpshandlingen legges normalt til gudstjenesten for å understreke at den døpte tas inn i menigheten, og at menigheten sammen med foreldre og faddere bærer medansvar for den døpte. Den som utfører dåpen øser vann over dåpskandidaten tre ganger, og døper vedkommende til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Både barn og voksne kan bli døpt, men i Den norske kirke er barnedåp det vanlige. Siden det er Gud selv som handler i dåpen er ikke handlingen avhengig av hvor voksen eller moden dåpskandidaten er. Dåpens vann er et synlig tegn på at livet i syndenes forlatelse tar til. Når dåpen står så sentralt i en luthersk kirkes liv, får dåpsopplæringen stor betydning.

Dåpsopplæring:
Kristendomsundervisning er en del av det offentlige skoleverk, men kirken regner ikke lenger skolens kristendomsundervisning som dåps-, eller konfirmasjonsopplæring.

Den norske kirke har derfor trappet opp egne undervisningstilbud til sine døpte. Ved dåpen påtar både foreldrene, fadderne og menigheten seg et ansvar for å gi barnet opplæring til kristen tro. I denne opplæring ligger den viktigste forutsetningen for at Den norske kirke kan fortsette å være en folkekirke. Den norske kirkes dåpspraksis er åpen, i den forstand at alle kan melde seg selv eller sitt barn til dåp. Men den bygger på en uttalt forventning om felles innsats fra foreldre, faddere, menighet og kirke, for at de som døpes "kan bli hos Kristus når de vokser opp, likesom de ved dåpen blir forenet med ham", som det heter i dåpsliturgien.

I mange kirker henger det ei due over døpefonten. Dette er fordi når Johannes skulle døpe Jesus så kom det ei hvit due flygende ned fra himmelen.

Dette sier presten hver gang det er dåp i kirken:
"Dere som i dag bringer dette barnet til Kristus, skal være vitner om at han/hun er døpt til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Sammen med denne menighet og hele vår kirke får dere del i et hellig ansvar: å be for barnet, lære ham/henne selv å be, og hjelpe ham/henne til å bruke Guds ord og Herrens nattverd, for at han/hun kan bli hos Kristus når han/hun vokser opp, likesom han/hun ved dåpen blir forenet med ham."

Sent på 1980-tallet tok Den norske kirke fatt på arbeidet med et omfattende kirkelig opplæringsprogram. Plan for dåpsopplæring i Den norske kirke ble presentert våren 1992 og er nå retningsgivende for barne- og ungdomsarbeid i menighetene. Her gjennomgås hva den døpte bør lære om den kristne tro på hvert alderstrinn fra fødsel til konfirmasjonstid.