Jeg sitter og blar i et fotoalbum. Lenge siden sist jeg kikket på de gamle bildene. Falmede minner strømmer på. Det flotte sandslottet vi lagde, den gangen jeg slo fingeren med hammeren, da vi…hva er dette? Et bilde av en liten gutt, sammen med noen som kan se ut som foreldrene. Men det er da meg, eller…? Jo, det må være meg. Men hvem er da de andre? Mine foreldre er det ikke, og jeg har verken onkler eller tanter. Tankerekken blir avbrutt da døra glir opp. ”Jaså, du sitter og mimrer?” Pappa ser nærmest forundret ut. ”Ja. Du, pappa, det er et bilde her jeg ikke kan huske…” Han rynker pannen, tydelig overrasket over min plutselige interesse for min fortid. Idet jeg rekker ham bildet, forandrer ansiktsuttrykket seg fra overrasket til lettere nervøst. ”Åh det! Nei, det er da ikke noe å tenke på.” Han tar bildet og mumler noe sånt som: ”Hva gjør det i hans album…” Om han prøver å få meg til å miste interessen for bildet, så virker det ikke. Oppførselen hans bidrar bare til at jeg blir enda mer nysgjerrig. ”Men hvem er de to voksne? Det er meg ikke sant?” Han nøler et øyeblikk, mens han klør seg på haken. ”Vel. Ikke tenk mer på det, Tom. Det bildet er ikke noe å bry seg med.” Motvillig slår jeg meg til ro med det vage svaret, og går og legger meg.
…vi kan ikke beholde…
…ikke begge to…
…vi må…velge …”
Jeg våkner med et rykk. For en merkelig drøm. Men hvem, eller hva, var det jeg drømte om? Hvis jeg bare kunne huske klart. Kan ikke, må velge…hva da? Det må ha noe med bildet å gjøre. Får heller prøve å tenke på noe annet. På med Radiohead. Rart med det, når jeg hører på Radiohead, så gjør jeg bare det. Da tenker jeg på ingenting. Men i dag er det annerledes. Jeg hører på Creep. Teksten får meg til å tenke enda mer på bildet.
”What the hell am I doing here?
I don’t belong here”
Hva gjør jeg i det bildet? Jeg hører jo ikke til der.

Jeg går ut på gangen, ser meg i speilet. I speilet står en forvirret gutt. En gutt som ikke lenger er sikker på hvem han er, hvor han kommer fra. Han ser trøtt ut. Man blir veldig trøtt av å tenke så mye. Jeg støkker til. Kunne sverge på at jeg så en…en til av meg selv, i speilet. Nei, jeg må ha sett i kryss. Må være fordi jeg er så trøtt. Er visst i ferd med å bli paranoid av det bildet. Jeg går og legger meg. I det jeg sovner, triller de siste tonene av Paranoid Android ut av høyttalerne.
…mamma, det er meg på bildet…
…la mamma få bildet…
…Tom, det er ikke deg…”
Mørket forsvinner i det jeg åpner øynene, men usikkerheten henger igjen. En ny drøm. Hvis jeg bare kunne huske. Bare bruddstykker igjen. Mamma og jeg så i fotoalbumet. Det var det samme bildet. Det må det ha vært. ”Tom, det er ikke deg…” Det er ikke meg? Men det er det, jo. Jeg har da selv sett bildet. Hvorfor er mamma og pappa så tilbakeholdne om akkurat det bildet? Jeg har så mange spørsmål, og så få svar. Så frustrerende å ikke vite. ”Tom, har du begynt å pakke?” Jeg setter meg opp, og ser forvirret bort på mamma. ”Ehh, nei…? Hun ser oppgitt på meg, og da går det opp for meg. Helvete, vi skal til Spania i morgen tidlig, og jeg har ikke engang funnet fram kofferten. ”Men så sett i gang da! Herregud, må jeg tenke på alt her i huset?”

Vi sitter på flyet, to timer bak oss, to timer foran oss. Mamma sitter med ukebladet sitt, pappa leser avisen, og jeg hører på musikk. Og tenker på bildet. Bildet av meg og to ukjente mennesker. Også drømmene. ”…det er ikke deg…” Hvem er det da? Slik blir jeg sittende å gruble, til jeg hører Poor Rich Ones på flyradioen – til min store glede. Sangen heter Twins.Hjernen min stopper opp på ordet, liksom for å tygge på det, smake på det. Plutselig er det som om den siste biten av et puslespill blir lagt på plass i hodet mitt. Jeg ser vantro bort på mamma og pappa. ”Har…har jeg en…tvillingbror?” nærmest hvisker jeg. De løfter blikket fra aviser og ukeblader, og ser forskrekket på meg. Pappa svarer, så lavt og stille at jeg nesten må lese på leppene for å forstå. ”Ja…” Tårene presser på i øyekroken, jeg begynner å skjelve. Jeg klarer bare ikke å forstå. ”Hvorfor? Hvorfor har dere ikke sagt noe?” Han kremter, ser meg inn i øynene, liksom for å få full oppmerksomhet. ”Når to tvillinger, som ble skilt ved fødselen, finner ut om hverandre, da vil begge…” Han blir avbrutt av kapteinens stemme over høyttaleranlegget. I alt kaoset hører jeg bare bruddstykker av hva som blir sagt: ”…tekniske problemer…venstre motor…kan eksplodere…prøve å nødlande…” Jeg ser ut av vinduet. Motoren brenner. Jeg ser på pappa. Han ser på meg. ”…da vil begge dø.” Han gråter mens han avslutter setningen. Det er som om alt skjer i sakte kino. Jeg snur meg, og ser bort på gutten tvers over midtgangen.

Å se seg selv i speilet...