For litt over ett år siden skjedde det noe av det verste som noen gang har skjedd meg. Jeg heter Anita og er 23 år. Det hele begynte med at Trine og jeg var på byen, Trine er forresten bestevenninna mi.

 

Vi satt på en klubb som heter Nice. Mange gutter kommer bort og ber opp Trine til dans, spesielt når hun slenger på det lange blonde håret sitt. Hvem kan vel motstå det?

 

Så som vanlig satt jeg der aleine da det plutselig skjedde noe uventet, en høy, mørk, kjekk gutt spurte meg om jeg ville danse. Jeg ble kjempeglad og sa selvfølgelig ja. Han het Erik, og vi snakka lenge før vi dansa, men da vi først begynte å danse, dansa vi i flere timer, og jeg følte at jeg ble ordentlig kjent med han, men da klokka var halv ett måtte han dra. Han spurte om vi kom til å møtes igjen, jeg nikka og gav mobilnummeret mitt.

 

Da han hadde gått, gikk jeg bort til Trine og fortalte at jeg var helt sikker på at han var den rette for meg. Jeg fikk ikke det svaret jeg venta meg, men bare kort og godt:” Alle har vel følt at vi har møtt den rette og funnet ut at det var feil.”

Men jeg var sikker på at han var min drømmemann.

 

Han ringte meg allerede dagen etter, og jeg var sammen med ham nesten hver dag de neste ukene framover. Vi hadde det nærmest helt perfekt sammen, i hvert fall bedre enn jeg har hatt det med en kjæreste før.

 

Alt forandra seg fra den dagen jeg fant et brev i lomma på jakka hans da jeg skulle vaske den. Det var en lapp om at han skulle møte i rettssak kommende lørdag, men jeg torde ikke lese hvorfor, jeg ville heller spørre ham direkte. Jeg begynte jo å lure litt, men egentlig så måtte han jo nesten ha en feil, for ingen er vel feilfrie, er de vel? Men da Erik kom hjem fra jobb spurte jeg ham rett ut hva den innkallelsen handla om. Han ble kjempesur og skreik om at jeg aldri skulle røre tinga hans noen gang igjen! Plutselig sprang han ut, og jeg begynte og blir litt nysgjerrig på hvorfor han egentlig reagerte slik. Noen minutter etterpå kom han inn igjen og ba om unnskyldning, men han ville ikke at jeg skulle rote i tinga hans mer.

 

Jeg sa selvfølgelig at det var greit, for jeg ville ikke la en sånn bagatell ødelegge forholdet vårt. Så la jeg meg ned på fanget hans og lot ham stryke fingrene gjennom det lange krøllete håret mitt, lykkelig uvitende om hva som kom til å skje.

 

Dagen etter da han var på jobben, kunne jeg ikke la være å finne fram brevet igjen, og denne gangen leste jeg det. Det som sto der, sjokkerte meg, for det sto at han var innkalt til rettssak på grunn av hans tidligere samboer som var blitt mishandlet og slått av Erik. Min Erik, tenkte jeg da han plutselig kom inn og så meg med brevet. Han røska det ut av hånda mi, og denne gangen var han enda surere enn i går.

”Jeg skal lære deg å rote i tinga mine,” sa han og dro meg opp etter håret.

Da jeg sto på beina skalv jeg som et aspeløv. Plutselig slo han til meg rett i magen så jeg datt sammen på gulvet. Han bare fnyste og sa at hadde jeg bare latt tinga hans være i fred, ville vi hatt det like bra som det vi hadde hatt det. Jeg kunne ikke skjønne hvordan, han ville slått meg uansett en eller annen gang, så jeg var glad det skjedde så fort i forholdet så jeg kunne komme meg bort fra han og bare glemme alt som hadde med han å gjøre.

 

Da han hadde gått, reiste jeg meg opp og så meg i speilet og dro forsiktig opp genseren. På magen var det rødt og ømt, og jeg brast sammen i gråt.

 

Dagen etter møtte jeg Trine på en kafé, for det var lenge siden sist. Hun spurte om hvordan det gikk med meg og Erik, men selv om hun er min bestevenninne, klarte jeg ikke å fortelle henne at han hadde slått meg. Jeg bare løy og sa at vi hadde det kjempebra sammen.

 

Da jeg kom hjem og sjekka svareren min, hadde Erik lagt igjen fem beskjeder på svareren til meg om at vi måtte møtes, for han var så lei seg for at han hadde slått meg. Jeg var så glad i ham at jeg var villig til å gi ham en ny sjanse, så samme kveld kom han hjem til meg og han var så lei seg fordi han hadde skada meg.

 

Vi hadde det kjempebra de neste dagene, og jeg tenkte ikke tilbake på at han hadde slått meg, men en dag da han kom hjem, smalt han sånn i døra at jeg skvatt. Han skreik til meg at han hadde fått sparken. Plutselig sa han at jeg skulle reise meg. Jeg gjorde som han sa, og plutselig dro han til meg rett i ansiktet og så dytta han meg inn i veggen så jeg datt sammen. Jeg skjønte ikke hvorfor han lot det gå utover meg at han hadde fått sparken og mens jeg lå der på golvet og kjente at smertene fòr rundt i hele meg, spurte jeg hvorfor han lot det gå ut over meg. Han bare svarte at jeg fortjente det, og at hvis jeg våga å ringe eller ha kontakt med noen, ville han slå meg enda hardere. Så gikk han og jeg kravla meg inn på rommet, livredd og verkende i hele meg. Jeg visste ikke om jeg skulle ringe politiet og be dem om å hjelpe meg, for jeg var så redd for at han skulle blir sur igjen og slå meg enda mer. Jeg bestemte meg for å vente og prøve å snakke med ham når han kom hjem heller.

 

Da han kom hjem og jeg prøvde å snakke til ham, bare sa han at jeg skulle bare gjøre det han ba meg om og ikke ha kontakt med noen.

”Men det er mitt liv!” skreik jeg til ham, han bare lo og dro meg inn på rommet og låste meg inne.

Jeg kasta meg på senga og gråt. Jeg hadde blåmerke på magen og i ansiktet og det blødde fra noen åpne sår. Men tilslutt sovna jeg, og neste dag fikk jeg lirka opp låsen. Erik var ute, så jeg tok på meg skjerf høyt opp i ansiktet så ingen så at det var meg. Men akkurat da jeg var kommet ut av oppkjørselen, kom han gående, og da han fikk øye på meg, løp han mot meg. Jeg løp inn igjen og prøvde å låse døra, men han smalt den opp og sa til meg; ”Ba jeg deg ikke om å holde deg inne?”

Jeg gråt og svarte at jeg orka ikke mer av dette. Han bare så dumt på meg og slo meg i magen nok en gang før han låste meg inne igjen.

 

Men neste dag prøvde jeg å snike meg ut igjen, bare ut vinduet denne gangen. Jeg kom meg bort til politistasjonen og løp bort til den første personen i uniform jeg så. Det var en dame i førtiårene. Jeg viste henne blåmerkene og fortalte om Erik. Hun ba meg om å vise henne huset mitt slik at de kunne ta Erik. Hun fikk med seg forsterkninger, og vi kjørte til meg og venta utafor huset. Og da vi så at han kom greip flere politimenn Erik.

Han skreik, og da han så meg sa han: ”Hvordan kunne du? Jeg har da aldri gjort deg noe!”

Jeg svarte: ”Jo du tok livet mitt.”

 

Jeg kontakta Trine og fortalte henne om marerittet mitt. Hun støttet meg og lot meg gråte på skulderen hennes.

 

Dagen etter sto det at Erik var arrestert for mishandling av to kvinner i avisa. Jeg var glad for at både jeg og ekssamboeren hans slapp noe mer til ham. Og nå ett år seinere har jeg det bra, men jeg har venta lenge med å stole på en mann igjen.

 

Jeg angrer på at jeg var så naiv og ga ham en sjanse til. Så feil kan man faktisk ta av en mann man stoler på og elsker. Jeg har funnet meg en mann nå som jeg vet ikke vil skade meg, for vi har kjent hverandre i mange år. Vi har det kjempebra, men noen ganger tenker jeg på den tida jeg hadde med Erik. Han var så søt og snill, men alt forandret seg så fort jeg er bare så utrolig glad jeg ikke har noe mer med den mannen å gjøre. Nå vil jeg leve livet som en normal ungdom uten at noen herser med meg eller mishandler meg.