Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Brev skrevet under Vietnam-krigenSkriv ut Utskrift

Et brev fra Timothy til familie og venner hjemme i Amerika.

Karakter: 6 (10. klasse)

Bokmål - AnnetForfatter:



02.07.1968 Vietnam

 

Kjære alle sammen der hjemme.

 

Dette er et av de få brevene jeg får sende til dere, så jeg skal prøve å fortelle så mye som mulig om hvordan situasjonen er for oss i felten. Nå har jeg vært her i et halvt år, og savner dere veldig alle sammen. Vi er nylig blitt kommandert ut til et nytt felt, på ett siste oppdrag. Vi har fått flere tips om geriljasoldater som gjemmer seg i en landsby utenfor hovedstaden. Det har vært mye diskusjon om vi skal gjøre det ,og det blir til at vi drar i morgen. Ville bare skrive om krigen siden dere sikkert vil vite hvordan det egentlig er her. Journalistene får bilder, ja, og noen klarer å ta opp filmer, men de som virkelig har fått med seg hvordan det er her, er blitt skutt og drept. Dette fordi de er helt i fronten der det skjer noe..

 

Jeg skal prøve med ord, noe som er veldig vanskelig, å beskrive hvordan vi har det: Helt til høyre i leiren vår har vi satt et telt med ammunisjon. Helt ytterst i leiren, så hvis noe av det eksploderer vil resten av leiren være utenfor faresonen. I midten av leiren har vi syketeltet vårt, hvor feltlegen jobber på spreng. De som har blitt såret aller verst eller drept, er blitt fløyet hjem. Blant en del av oss har det spredt seg en sott, flere har dødd, og mange er syke. Legen vår er frustrert over det dårlige utstyret har han fått tildelt. Han sier at det hadde vært lettere for ham å redde de syke hvis han bare hadde hatt flere riktige medisiner.

 

Rundt de sårede har vi lagt oppakningen, for om mulig å beskytte dem mot et angrep. Alle de som klarer å bruke armene ligger med et gevær i hendene. Ingen av oss vet når neste angrep kommer, kanskje kan vi regne med at Vietcong venter til natten, men det er mange flere rundt her som kan angripe oss.

 

Hele tiden har vi vaktposter som står rundt leiren. Ingen av oss sover stort og vi misunner de som klarer det. (Tusen takk for det ekstra teppet, mor, det kom til god nytte. Det var bare så vidt jeg fikk ha det med, siden det er veldig strengt i hæren. Heldigvis er obersten vår veldig forståelsesfull.)

 

Følelsen av å alltid måtte følge med, at noen følger etter deg så du må kikke deg over skulderen er skrekkelig. Hele tiden går vi i angst over at vi skal bli angrepet av fienden.

 

Obersten vår er helt super, han passer på oss og kaller oss ”gutta” sine. Han ville gladelig ha dødd for oss, og vi ville nok ofre livet vårt for ham, om nødvendig. Soldatene har blitt som en familie for meg. Alle kjenner hverandre og vet å stole på hverandre når det gjelder. Vi var rundt to hundre stykker da vi begynte, nå er vi bare hundre og tre. Flere av vennene våre har vi lagt igjen bak oss, noen har vi sendt hjem. Det er faktisk én av de bra tingene presidenten har fått til. At alle likene blir hentet ut med helikoptre. Men allikevel er det menn som ligger igjen. For oss soldatene virker det ikke som Amerika har tenkt veldig mye på alle de soldatene som dør i løpet av en krig. Det virker som de synes det er verdt det hvis vi vinner, men hvis kommunistene seirer, var alt sammen bare bortkastet da?

 

Alt vi ofrer for Amerika, er det verdt det? Jeg vet at det er farlig å utrykke seg politisk i brev, men jeg lurer på om det er verdt alle disse menneskenes liv. Selvfølgelig er det en god sak å hindre kommunistene å overta Vietnam, men kunnes det ikke gjøres på en annen måte? Jeg har tenkt veldig over det. Siden jeg befinner meg midt i krigen, er det ikke stor sjanse for at jeg får sagt hva jeg mener ved en senere anledning. Før krigen var jeg veldig for denne krigen, jeg vet det, men nå som jeg har vært her en lang stund, er jeg ikke like sikker på målet vårt.

 

Dere husker vel nabogutten Thomas? Vel, han har nå blitt sersjant her. Han er veldig flink og passer på oss andre som en storebror. Hadde det vært under andre omstendigheter ville vi kanskje ha sittet på en bar i Washington og snakket om skoledagene. Ingenting er som før, jeg vet det bare så altfor godt. Ingenting kan vi forandre heller, slik ble skjebnen.

 

Vi soldatene, pleier å ha som slags vane å si farvel til hverandre før vi går ut på oppdrag, ingen av oss vet om vi møter hverandre igjen etterpå.

 

Krig kan jeg si dere, er ingenting å være stolt av! Ingenting av det vi gjør i en krig er særlig oppbyggelig og hyggelig. Alt er bare elendighet, spesielt for landet som fra før av har dårlige ressurser, men alle parter taper mye i en krig.

 

Bare for et par dager siden brant vi ned en hel landsby, med den grunn at noen hadde tipset oss om at det skulte geriljasoldater seg der. Så så vi at det ikke var andre enn landsbyfolk der, men da var det for sent å gjøre noe. Geriljasoldatene hadde, fikk vi høre, dratt på morgenen.

 

Jeg kunne ha grått da jeg tenkte på alle de familiene og uskyldige som led på grunn av det. Ingen av soldatene var særlig høye i hatten etterpå, vi hadde utført vår ordre, og dette hadde kostet mange sivile livet. Det var en av stundene hvor spørsmålet om det var verdt det, dukket opp.

 

Jeg vet at dere får vite en del av det som foregår her, men det er bare overfladisk, ingenting kan beskrive en krig som denne. Vi hadde et mål, og jobbet ut i fra det, men nå har jeg sett mange soldater og sivile død, og mange uten grunn. Krig er bare en maktkamp mellom de store i verden.

 

Jeg vil si at med omstendighetene tatt i betraktning, har jeg det bra. Og jeg gleder meg til det neste oppdraget er over, for da kommer jeg hjem! Jeg tenker på dere hver eneste dag. Beth har vel blitt en stor pike nå? Hun kommer til å være så forandret at jeg ikke kjenner henne igjen.

 

En spesiell hilsen til Ruth. Du vil alltid ha en plass i hjertet mitt, tenker på deg hele tiden.

 

Jeg er veldig glad i dere alle sammen: Mamma, Pappa, lillesøster Beth, kjæreste Ruth, og alle andre som måtte lese dette brevet.

 

 

Hjertelig hilsen

 

Deres kjære Timothy




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish