Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Alvorlig sykSkriv ut Utskrift
Tekst om det å miste et familiemedlem.
Nynorsk - NovelleForfatter: Anonym



Livet mitt var som en dans på roser. Selvfølgelig hadde jeg mine små problemer, men det hører jo med til tenårings livet. Jeg hadde det så bra som det går an å få det, og kanskje, noen ganger, for mye av det gode. Men da jeg fikk høre at faren min hadde blitt alvorlig syk, kjentes det ut som om jeg mistet alt! Som om himmelen falt ned i hodet på meg og lot intet lys trenge inn, som om solen og stjernene brant opp og alt ble lagt i mørke.

 

 

En stund etter at broren min og jeg hadde kommet hjem fra skolen, en kald vinterdag i januar, ringte telefonen. Moren min gikk for å ta den. Etter en kort stund kom hun ut i stuen, med et uttrykk jeg ikke kunne tyde. Det så nesten ut som om det var ett ”halvdødt” menneske som kom, kroppen var helt fin, men sjelen virket død. Hun virket helt tom, tom for livsglede.

Jeg ante det verste. Vi satt stille og labile, og ventet på at hun skulle ta ordet. Det kom ikke ett ord, men vi maste ikke, for vi skjønte at dette var noe alvorlig!

”Magnar er på sykehuset,” sa hun stille. ”Legene har funnet en svulst bak øret hans, de vet ikke om den har spredt seg, eller om den er ondartet…..”

Det ble stille, og stillheten varte lenge.

Tårene trengte seg fram og rant sakte nedover kinnet mitt.

Jeg tenkte på alle de flotte minnene vi hadde hatt sammen, og at det kanskje aldri skulle bli noen flere av dem.

 

Etter noen timer ringte telefonen igjen. Det var en lege som fortalte at de hadde funnet ut at det var en ondartet svulst, men de visste ennå ikke om den hadde spredt seg.

Noen timer etter kom faren min hjem. Vi omfavnet ham, alle sammen, om og om igjen.

Ingen sa stort til hverandre de kommende dagene. Det var nesten som om vi kunne lese hverandres tanker, og jeg hadde ikke noe i mot det.

Jeg brydde meg ikke lenger med å gjøre lekser, og karakterene gikk nedover. Det eneste jeg brydde meg om var familien.

Jeg visste at dette kunne være slutten på de flotte familieforholdene vi alltid hadde hatt.

 

Noen dager senere fikk vi vite at svulsten hadde spredd seg til magesekken og brystkjertelen, og at det eneste legene kunne gjøre var å holde ham i live så lenge som overkommelig hvis han ønsket det.

Den lille klumpen jeg hadde hatt i brystet vokste seg større og større. Det kjentes ut som om den skulle eksplodere! Jeg følte meg livløs, som om det ikke var noen vits i å leve mer! Jeg ville dø jeg også, sammen med faren min! Men så tenkte jeg på noen kjente ord jeg har hørt så mange ganger: ”Tenk på det gode du har! På alt det er verdt å leve videre for!” Da forsvant de tankene med en gang, for jeg visste at jeg hadde mye å leve for.

 

Dagene vandret sakte forbi, bortimot ubrukte av meg.

Men ettersom tiden gikk lærte jeg meg å takle situasjonen. Vi snakket mer om det som hadde hendt, og som kom til å hende. Alt virket mye lettere da. Faren min hadde svart ja til strålebehandling, så han kom til å leve lenger, men da sa han også ja til og mer langvarige smerter.

 

Han ble dårligere for hver dag som gikk, og etter flere måneder ble han innlagt på Rikshospitalet.

Fritiden vår ble som regel brukt til å besøke ham.

 

Noen uker senere sa legen at han ikke hadde lang tid igjen å leve. Hjertet mitt slo dobbelt så fort mens hun sa de ordene. Den druelignende klumpen i magen som jeg hadde båret på i flere uker vokste og vokste. Jeg trodde jeg hadde vært forberedt på dette, men det hadde jeg ikke. Jeg begynte å gråte. Jeg

kjente tvilen og den følelsen av å være helt alene i den store verden.

 

Ikke mange dagene etter, mens vi var der, mistet han betydelig den lille energiene han hadde igjen, og sovnet stille inn. Jeg var på gråten, og klarte ikke holde tårene tilbake, så jeg lot dem bare renne. De rant og rant, til det ikke var flere tårer igjen å felle. Vi satt der en lang stund og så på ham. Vi gråt alle sammen.

Jeg prøvde å overbevise meg selv om at var en slags spøk, og at han skulle våkne når som helst, men jeg visste innerst inne at det bare var noe tull jeg hadde funnet på for å lure den bitre sannheten.

 

Faren min er borte, men allikevel er vi en sterk familie som vil holde sammen i tykt og tynt.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish