Fieron-City

En tragisk novelle om en gutt og hans tragisk tap av en som står han nær...
Sjanger
Novelle
Språkform
Bokmål
Lastet opp
2005.09.14

Det var sent på kvelden i Fieron-City. Regnet pisket på bakken, mens vinden hylte og skrekk, minnet alle om at Oktober måned tredde inn. Langs de mørke og dystre gatene hørtes kun lyden av sultne rotter, pilende frem og tilbake mellom søppelkasser, desperate etter mat. Plutselig høres lyden av trampende fotsteg; donk, donk, donk. Gjennom de mørke og forlatte gatene stiger en tropp av mørke soldater ut av lyset. Raskt og bestemt marsjerer de forbi de tilsynelatende tomme blokkene langs hovedgaten. På venstre arm bærer de alle samme symbol, en grønn ørn. Lyset fra gate-lyktene reflekteres i de svarte hjelmene, og gjennom de skitne vinduene fra blokkene kan det såvidt skimtes noen lysende øyner, årvåkne. Desperasjonen og håpløsheten ligger som et tjukt teppe over Fieron-City.

 

På jernbanestasjonen, i en forlengst pensjonert togvogn, holder en ung gutt på med å fyre opp et bål. Flammene gjenspeiles i de brune øynene hans idet trekubene tar fyr og flammene lyser opp. Ved siden av han ligger en gammel hund, tydelig preget av livet lange løp. Den en gang så skinnende klare pelsen nå så grå og lurvete, de skarpe tennene sløve, og den stolte holdningen nå erstattet med en haltende nesten ynkelig gange. Han skjønte ikke hvorfor den hadde oppført seg så rart i det siste, bare liggende på magen, og nektet å spise. Gutten klapper hunden forsiktig på hodet, mens han stirrrer paralysert inn i de oransje flammene. De er bitrende kaldt ute og det varer ikke lenge før varmen fra bålet ebber ut, og den bitende kulden igjen tar overtaket. Gutten legger seg ned på en slitt madrass, og trekker et lurvete gammelt teppe godt over seg og hunden, og lukker øynene. Det tar ikke lang tid før de begge sovner.

Brått våkner gutten, kler på seg den slitte olabuksa, og de ihjeltråkkede skoene. Sola skinner og de varme solstrålene glinser på de oransje jernbaneskinnene. Vinden tidligere så sterk og mektig, har dabbet av. Gutten trasker ut av den gamle jernbanestasjonen og følger veien langs hovedgata i byen. Søppelet ligger slengt utover søppelkassene, og lukta av kluakk fra avløpsrørene under jorda er motbydelig. Løvet ligger uforstyrret på bakken. Han forsetter å gå intil han kommer til den eneste butikken i byen.

 

Utenfor butikken står kasser med gammel frukt og grønnsaker. Gutten knabber raskt og usett med seg en bunt med gulerøtter og et grønt eple. Hurtig vender han tilbake til sitt ”hjem”.

Han skyndter seg med å pakke ut ”fangsten” og gnir seg i hendene. Han ser seg rundt om i togvognen sin, noe er ikke som det skal være. Raskt vender han blikket sitt bortover mot hunden hans sitt hjørne av vognen. Borte. Hunden er borte. Blod tyder på at kanskje det har vært en kamp pågang Han bøyer seg ned, og får øye på en lapp farget av blod.Uten å greie å tyde teksten sitter følgende ord igjen i hodet på han: Øynene hans ruller fram og tilbake over lappen gang på gang.Tankene svermer runt i hodet hans lik fluer rundt et stykke kjøtt før han endelig skjønner det. Et voldsomt sinne griper tak i gutten - og han løper ut av vogna. Hans neste trekk; Hevn.

Igjen løper han ut av jernbanen. Han ildrer forbi butikken han besøkte tidligere idag uten engang å skimte de mange øynene som stirrer på han igjennom de møkkete vinduene. Tørsten etter hevn er forbi fatning, og det svarte håret hans svaier idet han løper til et gammelt bygg. Rundt bygget er det ødelagte husker og inni et gammelt dekk ligger en fugleleir. De små fugleungene kviter, mens moren fyller opp de sylte munnene med mat .

 

Gutten, preget av raseriets bitt, smetter igjennom den falleferdige døra til oppgangen. Opp trappene bærer det. Uten engang å tenke sparker han inn den eneste lukkede døra i bygningen. Rommet som åpner seg foran han er helt tomt. Vinduene knust, gulvet ripete, og veggene nakne som en barn ved fødsel.

 

Midt på gulvet ligger en gammel mann.

 

Med sterk avsky ser gutten på mannen,plutselig får gutten en ekkel følelse i magen, vonde minner vekkes tilbake. Mannen har brune øyne og svart hår, og kunne lett ha blitt forvekslet med en fyllik. På venstre side av det ubarbete kinnet sitt bærer han et stort arr. På venstre arm sitter bildet av en grønn ørn. Utmattet ser han med et forvirret blikk opp. Han skvetter idet han møter det harde blikket til den illsinte gutten. Likheten mellom de to er uslåelig, og de bærer et nært bånd, hvis ikke har bært er med passende. Uten å si et ord trekker gutten frem en kniv fra den slitt lommen på buksa si. Han løfter hånden, fortsatt med et hardt grep om kniven. Før den gamle mannen får reagert, sitter kniven i magen hans. Som en elv strømmer det gjennom klær, og danner en dam på det slitte tregulvet. Gutten snur seg og uten å se seg tilbake løper han tilbake ned trappene og ut av bygningen. Tårene ruller nedover kinnet hans, han tørker vekk tårene på ermet til skjorta, farget rød av blod. Uten tanke om sitt neste trekk, ferdes gutten hjem igjen, nedbrutt.

 

Øynene hans gløder idet han trekker opp døra til jernbanevognen. På ny renner tårene, men andre tårer, gledestårer. Synet av hunden, med tre valper liggende tett intill seg, er overveldene.

 

Ned på knærne setter han seg, og kaster seg over hunden. Tydelig i gledesrus klemmer han hunden. Valpene ser beundrende på ham, som en storebror. Gleden over den store overraskelsen mister fort høyde og sjokket over hva han nettopp hadde gjort begynte å erobre mer og mer av tankene hans. Frustrert og i en følelsesfylt sjokk legger han seg sakte ned ved siden av sin trofaste følgesvenn. Den slikker han forsiktig på kinnet, mens de tunge øyelokkene sakte lukkes, som gardiner trukket over vinduet på en solfylt ettermiddag. En minnerik aften avsluttet idet solen sakte trekker nedover horosonten, en ny dag i Fieron-City er forbi.

Legg inn din tekst!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp tekst