Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
"Garman og Worse" av Alexander KiellandSkriv ut Utskrift
Romananalyse av "Garman og Worse" av Alexander Kielland.
Bokmål - Analyse/tolkningForfatter:



Jeg har lest Garman og Worse, skrevet av Alexander Kielland i 1880. Dette at romanen er skrevet i 1880 gjør at språket til tider er litt strevsomt, slik at noen få ord faller ut. Men bortsett fra dette er det ingen større hindre for leseforståelsen. Tegnsettingen i denne boka er faktisk så til de grader mye bedre enn dagens bøker, at jeg føler at jeg fikk mye mer ut av den enn moderne bøker. Setningene får liksom en melodi. Så alle med middels allmennkunnskap burde være i stand til å forstå alt av viktighet i denne boka. Både symbolikk og ord.

 

Alexander Lange Kielland ble født i Stavanger 18. februar 1849. Han tilhørte en av Stavangers eldste handelsfamilier, og vokste opp i et av byens mest velstående hjem. Han utdannet seg til jurist, og kjøpte deretter et teglverk i Stavanger som han drev til 1881. I denne tiden fikk han god kjennskap til praktisk forretningsliv, og dessuten til arbeidernes vanskelige levekår, som han ble svært opptatt av. På slutten av 1870-tallet debuterte han som forfatter, og plasserte seg på ytterste venstre fløy, blant de mest radikale. Hans kontroversielle synspunkter på det meste i samfunnsdebatten førte til at han i motsetning til de andre store forfatterne ikke fikk dikterlønn av Stortinget, til tross for at både Bjørnson og Jonas Lie talte hans sak. I Kiellands romaner er handlingen som oftest lagt til Stavanger og omegn, og inneholder kraftig kritikk av småbyens hykleri, borgerskapets utnyttelse av arbeiderne, det puggdominerte skolesystemet og kirken. Kielland skriver ofte satirisk, og dette er jo ofte den beste kritikkformen å gjøre seg upopulær på, da folk har en tendens til å ta det personlig.

 

Oversikt over viktige verker

NOVELLETTER, 1879
GARMAN OG WORSE, 1880
ARBEIDSFOLK, 1881
ELSE. EN JULEFORTÆLLING, 1881
SKIPPER WORSE, 1882
TO NOVELLETTER FRA DANMARK, 1882
GIFT, 1883
FORTUNA, 1884
SNE, 1886
ST. HANS FEST, 1887

BETTYS FORMYNDER, 1887
JACOB, 1891

 

Kielland tar opp en hel rekke med samfunnsproblemer i Garman og Worse, men hovedtemaene er klasseskille, kvinnefrigjøring, skolevesenet, og kirkemaktens for store innflytelse.

 

Ytre handling

Handlingen er lagt til Stavanger i forfatterens samtid. Det vil si på slutten av 1800-tallet. Midtpunktet i handlingen er handelshuset Sandsgaard, fra hvor de to familiene Garman og Worse styrer sitt forretningsimperium og holder sosiale sammenkomster for byens velstående og viktige mennesker.

 

Christian Fredrik Garman, eller ungekonsulen, er familiens overhode, og driver forretningen etter sin fars tanker. Han er det gammeldagses viktigste forvarer i boka.        

 

Morten Garman er C.F Garmans sønn. Morten er svært opptatt av modernisering, noe man for eksempel kan se når han pålegger kusken å skyte de to gamle hestene slik at han kun skal bruke de unge, spreke og flotte. Morten er gift med Fanny, selv om dette knapt får noen oppmerksomhet i boka.

 

Jacob Worse er en temperamentsfull mann som er svært opptatt av kvinnesaken. Ja han er faktisk så temperamentsfull at man er redde for å la ham komme til ordet under diskusjoner. En diskusjon tidlig i romanen blir avbrutt i det øyeblikket Jacob går inn. Han kommer senere til orde i en annen diskusjon, og taler der kvinnenes sak.

 

Han hjelper Rachel i hennes kamp for sine rettigheter, og er også svært glad i henne. Han hjelper henne med å komme seg til Paris der hun snart gjør karriere som ansvarlig for all korrespondanse mellom hennes nåværende firma og Norge.

 

Richard Garman er C.F Garmans yngre og på en måte fortapte bror. Han har tidligere levd et utsvevende liv, men har nå roet seg betraktelig, og blitt fyrforvalter på Bratvold. Dette bryter naturligvis med familiens tradisjoner. Men på tross av deres forskjeller har brødrene et svært godt forhold. Dette går tydelig fram når de er i kjelleren på Sandsgaard og smaker på vin. De har nesten sitt eget språk de to.

 

Madeleine Garman er Richard Garmans datter. Hun har kommet med ham hjem fra Paris, og trives svært godt ute på Bratvold. Hun har en idyllisk oppvekst, og blir etter hvert et svært godt forhold til den lokale bondesønnen vente-Per. Da Richard oppdager dette sender han henne til Sandsgaard for å få bedre vaner. Her mistrives hun sterkt, og etter at hun oppdager at Delphin, som hun etter hvert har blitt sjarmert av har et forhold til den allerede gifte Fanny, blir hun psykisk nedbrutt. Dette benytter presten Martens seg av, og han lurer henne inn i et ulykkelig ekteskap.

 

Rachel Garman er en viljesterk kvinne med mange meninger men liten tro på seg selv. Hun er helt tydelig den karakteren Kielland la vekt på at skulle tale kvinnenes sak i denne romanen. Jeg ser henne som en til en grad manipulerende kvinne. Dette fordi hun til stadighet nesten tvinger mennene i romanen til å ta et standpunkt. Hun kaller Jacob Worse for en feiging, og hun får kandidat Johnsen til å holde en tordentale i kirka foran hele menigheten. Hun reiser som før nevnt til Paris og får -med Jacobs hjelp- realisert seg selv.

 

Den vakre Fanny Garman sjarmerer seg fram i livet og har utelukkende basert seg på skjønnhet og utseende. Etter at hennes forhold til Delphin blir avslørt av Madeleine får hun en rynke som vi får høre en hel del om.

 

Prosten Sparre representerer alle kirkens onder. Alle roser ham opp i skyene, men vi får uansett inntrykk av at det er noe ”galt” med ham. Han er manipulerende og unngår vanskelige spørsmål. Han er rett og slett provoserende rolig.

 

Pastor Martens har Sparre som sitt forbilde, og blir etter hvert svært lik sin læremester. Han lurer til slutt Madeleine inn i et ulykkelig ekteskap.

 

Kandidat Johnsen blir av Rachel overtalt til å fremme sitt syn på kirken gjennom en skikkelig tordentale foran hele menigheten. Sparre klarer gjennom gjentatte besøk hos kandidat Johnsen å avverge den totale skandalen, ved å få Johnsen til å vedgå at dette kun er noe han har sagt fordi han er forelsket i Rachel. Kandidat Johnsen er den siste av krikens menn som blir lik Sparre utover i romanen.

 

Dette er de viktigste karakterene i romanen. I tillegg kommer de fattige arbeiderne som bor i West End. De er alle svært forskjellige. Noen er alkoholiserte og bitre, andre er jevnt over fornøyd med det lille de får, og gjør det beste ut av det. En av dem, Martin. Anders Bekmanns sønnesønn setter etter hvert fyr på firmaets stolthet og prestisjeprosjekt. Det nye skipet.

 

Komposisjon

Kielland var svært glad i skildringer. Både av personer og natur. Det går tydelig frem av denne romanen. Fra første stund får vi en skildrende start. Og det er absolutt en sterk og meget god skildring også. I hele det første avsnittet beskriver han havet som ”det siste sunde i en syk verden”. Dette gjør at du raskt blir satt i en god stemning, men også at jeg i mitt tilfelle fikk lyst på en tur på sjøen. Det kan altså slå begge veier.

 

På tross av små tilbakeblikk må hendelsesforløpet betegnes som kronologisk. Vi hopper ikke fysisk tilbake i tid, men får det heller fortalt gjennom karakterene i romanen. Sceneskiftene i handlingen er som oftest glidende. To personer møtes på gaten, de veksler noen ord, og forlater deretter hverandre. Men i det øyeblikket dette skjer har vi plutselig begynt å følge den andre karakteren. Dette glir ofte ubemerket forbi, og gjør at vi får en fin flyt, og slipper unødvendige opphold i handlingen.

 

Det er uten tvil et vendepunkt i romanen. Handlingen bygger seg gradvis opp helt fram til mai, da Garman og Worses nye seilskute skal avdukes og C.F Garman skal feire bursdag med stor festivitas. Men natten før den store dagen. Når alt er klart for sjøsetting. Setter Martin Bekmann fyr på skipet. Vendepunktet kommer i det øyeblikket ungekonsulen ser ut vinduet, og plutselig får se navneskiltet på skipet som inntill nå har blitt holdt hemmelig, selv for ham. På det brennende skiltet står det Morten W. Garman. Navnet til gamlekonsulen. C.F Garmans far. Dette går sånn inn på ham at han får et slag som litt senere blir hans død. Selv om skipet reddes av hans sønn Gabriel.

 

Etter denne hendelsen skjer det flere hendelser. Folk begynner å gifte seg, og folk dør. Den unge Gabriel Garman som har mistrivdes på skolebenken får høre at han, siden han reddet skipet skal få gjøre nytte for seg inne i firmaet, og flytter utenlands. Noen får det bedre, mens andre får det verre. Madeleine, for eksempel, gifter seg med Martens som jeg nevnte. Her vises Martens’ hensynsløshet nok en gang når han inngår forlovelsen allerede før begravelsen til ungekonsulen har funnet sted. Kort sagt blir samtlige karakterer i handlingen påvirket av denne hendelsen på en eller annen måte.

 

Det hele slutter som i en slags sirkelkomposisjon tilbake ute på Bratvold. Madeleine treffer igjen sin gamle flamme vente-Per som nå også er gift. Madeleine føler at konen til Per lever ”hennes” liv, og det er ingen tvil om at det fremdeles er følelser mellom Madeleine og Per.

 

Synsvinkel

Kielland skriver i en allvitende autoral synsvinkel. Han skildrer hendelser og følelser uten å selv være en del av handlingen, utenom på ett punkt som jeg selv la merke til. På side 71 er Jacob Worse i full gang ed å diskutere kvinesaken, og fortelleren sier ”og gikk så løs på saken om kvinnens stilling hos oss”. Her føler jeg at Kielland på en måte inkluderer seg selv i handlingen. Enten med hensikt, eller som en feil. Det er naturligvis mulig at det er jeg som misforstår det hele, men det virker litt merkelig uansett.

 

Denne synsvinklen gjør Kielland i stand til å legge fram sine synspunkter gjennom karakterenes tanker. Vi kommer på denne måten inn i hovedpersonenes innerste tanker og meninger, og får derfor vite alt de har på hjertet uten at de er nødt til å si det høyt og i offentlighet. Dette gjør handlingen mer realistisk, fordi Kielland tar opp såpass kontroversielle tema at det ikke ville ha vært naturlig for alle å si sin mening om saken offentlig.

 

Miljø og naturskildring

Handlingen i Garman og Worse er lagt til tre ulike miljøer. Det flotte huset på Sandsgaard, fyret på Bratvold og det såkalte West End. Arbeidernes forslummede område. Disse skildres på hver sin måte.

 

På Bratvold møter vi et idyllisk miljø med havet som det naturlige midtpunkt. Havet gir og havet tar, og de lokale fiskerne lever i en tilsynelatende harmoni med denne enorme naboen som Kielland aldri forsøker å bryte. Dette er tydelig et sted der man kan finne indre ro og lykke, og leve det enkle liv.

 

West End er et stakkarslig strøk som eies av firmaet. Hvilket betyr at de ansatte på verftet som bor her ikke eier sine egne hus. Man kan velge å se på det slik at firmaet er snilt som gir sine ansatte et sted å bo, men det tilbudet de får er ikke akkurat et godt et. Det er tydelig at de velstående og respekterte menneskene unngår dette området. Det får vi bekreftet når presten Martens er på vei ut derfra etter å ha besøkt Marianne på hennes dødsleie. Vel, det er en sannhet med visse modifikasjoner. Jeg siterer: ”Konen stillet seg ved foten av sengen; men da hun fikk se Mariannes ansikt, sa hun: ”Om forladelse, hr. pastor! – hun er død.”

”Død? – ” ropte presten og reiste seg hurtig opp; ”det var dog merkverdig-” han tok sin hatt, tok farvel og gikk” Sitat slutt. Etter dette må nabokonen selv folde den dødes hender og rette ut beina. Klasseskillet kommer tydelig fram her. Men tilbake til saken. Innbyggerne i West End reagerer med forundring når de ser presten ”en prest i West End var en stor merkverdighet”. Nok en gang kritiserer Kielland klasseskillet i samfunnet.

 

På Sandsgaard treffer vi absolutt den rake motsetningen av miljøet i West End. Huset består av flere stuer, mange kun til bruk for finere anledninger. De har rett og slett meget god plass. På Sandsgaard finner man også en vakker hage og andre overdådigheter. Høytstående borgere kommer til stadighet innom, og det spises flotte måltider og konsumeres mengder med vin og andre fine drikkevarer. Firmaet styres herfra, og det er naturlig nok her det meste av handlingen utspiller seg.

 

Romanen er full av storslagne skildringer av både natur og miljø. En av de jeg liker best er Kiellands beskrivelse av høsten. Den er en sammenhengende beskrivelse av høstværet og alt det fører med seg på 1 ½ side. Jeg liker spesielt slutten på kapittelet, der værets tilsynelatende ondskap skildres:

 

”Men den, som mest bandte Veiret og Vestlandet og alt, hvad dertil hørte, var Adjunkt Aalbom. Naar han gik hjemmefra om Morgenen, piskede Vind og Regn ham i Ansigtet, og naar han forlod Skolen, var de saa venlige at følge ham helt hjem til Døren igjen. Et Stykke ude i Alléen pleiede Vinden at kaste sig ovenfra ned paa hans Paraply, ruske i den og trykke den ned, indtil Hatten kom opimellem Spilerne. Saa gjorde den pludseligt den samme Manøvre nedenifra, for opunder Paraplyen og ind mellem Adjunktens lange Ben, fyldte den fodside, knappede Regnkappe, saaat han holdt paa at gaa tilveirs. -

October og November gik hen paa denne Maade, og Folk, som vare vittige, sagde, at de havde glemt, hvorledes Solen saa ud. – ”

 

Dette er en ganske vittig og bitter skildring av vestlandsværet, og viser at Kielland også tok seg tid til å kritisere problemer som ingen rår over. Vi får allikevel en skikkelig høststemning av dette kapittelet. Kielland beskriver regnet i detalj, og trekker fram forskjellige varianter av denne værtypen. Han skildrer hvordan vinden fyker mellom husene på Sandsgaard og finner igjen ”hylekrokene” sine. Hele kapittelet er nokså depressivt, og vi blir sittende igjen med en aldri så liten høstdepresjon inni oss.

 

Personskildring

Siden det er såpass mange personer i denne romanen ser jeg det som overflødig å beskrive alle sammen. De viktigste har alt blitt presentert under innholdspresentasjonen, men en er allikevel som smått viktigere enn de andre. Madeleine er nok det nærmeste vi kommer en hovedperson i denne romanen. De andre personene er i stor grad likestilt men det er Madeleines overgang fra en livsglad ung jente, til en utilpass hustru vi følger nærmest. Derfor vil jeg presentere henne nærmere enn de andre karakterene.

 

Madeleine kom sammen med sin far, Richard Garman til Norge fra Paris ti år før handlingen i Garman og Worse. Da hun sammen med sin far kom av dampskipet var hun ”en lille sorthåret pige”, men etter 10 år på Bratvold har hun vokst fra 8 til 18 år. Hun trives svært godt i denne tilværelsen, og hun har tatt til seg det nye språket, og blitt fortrolig med det. hun har holdt seg på avstand fra Sandsgaard og de som bor der, og har heller holdt seg hjemme enn å besøke dem sammen med sin far. Hun trives bedre sammen med fiskerne nede på stranden. Og da spesielt sammen med vente-Per. Dette bekymrer faren hennes såpass mye at han sender henne til byen. Det er her livet hennes forandrer seg totalt. Hun føler seg umiddelbart svært utilpass i dette nye og ukjente miljøet. Madeleine er en vakker jente, og hun blir snart oppfanget av Delphin som sjarmerer henne. På dette tidspunktet får vi inntrykk av at hun har tilpasset seg det nye miljøet, men den gang ei. Hun oppdager at Fanny og Delphin har et forhold, og etter dette går det bare nedover med henne. Hun blir igjen innesluttet, og etter hvert også syk. Dette vet presten Martens å benytte seg av, og etter sitt andre frieri kriger han til seg et ja, og stakkars Madeleine har plutselig blitt tvunget inn i et ulykkelig ekteskap med en mann som ønsker å oppdra henne til å bli en god prestefrue. Hun blir tatt ut av sitt rette element, noe vi -om vi ikke alt var klare over det- får se tydelig i avslutningen når Martens, som uten tvil vet om hennes tidligere forhold med vente-Per tar henne med ut til Bratvold og overnatter i huset til Per. Etter at Martens tilfeldigvis får lyst til å tale før maten kommer Madeleine med et utbrudd som ikke levner noen tvil om at hun ønsker å ta vente-Pers kone sin plass. Vi får tydelig inntrykk av at Martens ønsker å ta opp dette senere, men ikke før han har spist opp middagen sin. Og her slutter som kjent romanen med det som smått ironiske ordet ”fortreffelig”.

 

Samtlige personer i romanen har en fortid, hemmelighet og skjult side. Dette gjør dem sammensatte, og gjør at personene forholder seg forskjellig til hverandre. Husholdersken på Sandsgaard, jomfru Cordsen har for eksempel hatt et forhold til ungekonsulen da de var unge. Men det kunne det naturligvis ikke bli noe av.

 

Vi får ingen indre karakteristikk av noen av personene. De betraktes ikke som individer, men som representanter for sosiale grupperinger og politiske og religiøse overbevisninger. Derfor var nok ikke indre karakteristikk av stor viktighet for Kielland da han skrev Garman og Worse. Flere av personene gjennomgår en utvikling. Jeg velger her å trekke fram Delphin, som etter å ha blitt avslørt sammen med Fanny av Madeleine finner ut at det egentlig er Madeleine han virkelig elsker. Men innen han finner ut dette er hun allerede forlovet med Martens. Han rir da ut til havet og legger seg på stranden, der han får en slags renselse og blir en ny mann. Alt naturligvis innpakket i en storslagen naturskildring. Ja den er så storslagen at man venter på at Delphin skal ta sitt eget liv. Noe han ikke gjør, bare så det er sagt.

 

Språk og stil

Kielland er en skildrende forfatter som jeg uten tvil har nevnt tidligere. Hans viktigste virkemiddel for å skape stemninger er nettopp disse skildringene. Han kan skildre grusomhet og skjønnhet på en rik måte som gir inntrykk av tydelige stemninger. Under brannen på verftet beskriver Kielland en håpløs situasjon. Brannen sprer seg til skipet, og man her ikke utstyr til å få slukket brannen. Uansett om man slukker flammene ett sted, dukker de opp igjen et annet. Og til slutt går det hele over i den rene fortvilelse ungekonsulen ser navnet til skipet på navneplaten, og det er her en av de mest vellykkede delene i hele romanen kommer. Vi skifter ståsted akkurat i det øyeblikket ungekonsulen ser navnet på skipet og går inn iblant folkemengden. En påpeker ovenfor en annen at ungekonsulen ser likblek ut. Men når den andre ser opp ser han ingen i vinduet. Vi går så inn i huset igjen, og finner ungekonsulen bevisstløs på gulvet.

Vi går her fra desperasjon over til uhygge på en svært effektfull måte. Disse overgangene er typisk på Kielland. Intensiteten er hele tiden stigende, og den tar seg ikke ned før etter at Gabriel har reddet skipet. Noe som ikke skjer før etter en stund til.

 

Kielland beskriver brannen på en vært intens måte, og gir inntrykk av en nådeløs overmakt. Dette gjør at alt fra det øyeblikk det tar fyr i skipet er man sikker på at alt er fortapt. Svært effektfullt med andre ord.

 

Konklusjon

Kielland formidler sterke budskap i denne romanen. Ved nærmere lesing vil man oppdage at det viktigste temaet i romanen er kampen mellom det nye og det gamle. Vi blir stadig påmint dette gjennom diverse symboler. Det gamle og det nye har hver sin forkjemper. C.F Garman kjemper for å beholde det gamle, mens Morten Garman arbeider for å modernisere bedriften. Han har forsøkt å få sin far til å bygge et moderne dampskip som ville vært mye mer lønnsomt enn en gammeldags seilskute Men ungekonsulen har bestemt seg, og beordrer byggingen av det nye skipet. Når dette tar fyr får C.F Garmans stolthet en solid knekk, og dette bidrar sterkt til det fatale slaget han får. Kampen mellom det gamle og det nye ser vi også når Morten pålegger kusken å skyte de gamle hestene fordi han kun ønsker at unge spreke hester skal brukes. Det er ingen tvil om symbolikken som ligger i lufta når de gamle hestene gjør sin siste tur trekkende på C.F Garmans likvogn før de selv skal skytes.

 

Det nest viktigste temaet i denne romanen er kvinnekampen. Kielland levner liten tvil om sitt ståsted når han lar Jacob hjelpe Rachel med å komme seg til Paris der hun kan realisere seg selv, og gjøre karriere.

 

Til slutt vil jeg trekke fram romanens synspunkt på kirkemakten. Kielland trekker frem falske personer som for eksempel Sparre. Han unnviker åpen konfrontasjon, og snor seg unna det meste med bibelsitater de færreste forstår og et smil. Det er faktisk kirkens menn som oppfører seg verst i denne romanen. De lyver, bedrar, og fremfor alt, står de for de tydeligste klasseskillene. I romanens to begravelser får vi merke forskjellen på rik og fattig. Hele byen møter opp i ungekonsulens begravelse. Det holdes en gripende liktale der Sparre forteller at alle er like i døden, og at det alle ender opp med er en grav. Seks fot lang og seks for dyp. Men når han så går over til Mariannes grav er alt dette glemt. Han hiver oppi tre skuffer jord, og går videre til neste fattiggrav for å bli ferdig til middag.

 

Avslutning

Dessverre virker det som om Garman og Worse har mistet mye av brodden sin. Den har ikke lengre den samme aktualiteten i vårt samfunn som den hadde for ca 120 år siden. Dette er naturligvis på grunn av temaene Kielland tar opp i denne romanen. Kirken har ikke lengre like stor innflytelse i landet vårt. Klasseskillet har minsket og til en viss grad blitt usynlig. Og kvinnene har i så stor grad blitt frigjort at det å sammenligne dagens kvinner med kvinnene i boka blir umulig. Vi har naturligvis ikke full likestilling i våre dager heller, men vi har opplevd en såpass stor forbedring at det som sagt blir umulig å sammenligne.

Det går naturligvis an å ta temaene ut av Norge, og gjøre dem internasjonale. Da ville nok spesielt delen om kirkens maktposisjon bli svært aktuell med tanke på den katolske kirkes styresett og den siste tids pavevalg. Men det er ytterst tvilsomt at den ville fått noen innvirkning i dagens samfunn fordi jeg sitter igjen med en følelse av at gjenkjennelseseffekten er borte. Samfunnet har forandret seg å mye at Garman og Worse i beste fall har blitt et interessant tilbakeblikk i historien som gjør oss i stand til å prise oss selv lykkelige fordi vi lever i en så enkel tid.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish