”Vær så snill, Gud, jeg trenger hjelp!” jeg tenkte meg om et øyeblikk. Hva var det jeg egentlig ville ha hjelp til? Selvfølgelig til alle problemene mine. Men akkurat nå virket det som om de var så mange at jeg ikke var helt sikker på hvilket av dem jeg ville be Gud om å hjelpe meg med. Det virket som om de bare hopet seg opp, som en rullende snøball i en bratt bakke.

 

Jeg tittet mismodig på den skittengule veggen min et øyeblikk. En gang hadde den veggen der vært helt gul, den gangen mamma var lykkelig. Jeg kunne huske den dagen godt. Mamma hadde kommet smilende inn med en stor bøtte med maling og sagt at: ”Jeg tenkte vi kunne få litt sommer inn på rommet ditt!”, og så hadde hun begynt å le. Da kunne man se på hele henne at hun var fornøyd med livet sitt akkurat som det var. De blågrønne øynene lyste av iver der hun stod, og smilet hennes nesten glødet. Jeg husker hvor mye jeg smilte når jeg sa at ”Ja, mamma, nå kommer jeg til å få litt sommer her også!” Så lo vi sammen. Like etter kom pappa inn og hjalp til å male veggene mine. Den gangen mamma var lykkelig… Det virket som det var en hel evighet siden. Som om den tiden aldri hadde eksistert. Nå var det var bare vage minner igjen. Og det som forandret henne, var ikke mer enn en bil. Mer skulle ikke til. ”Bare en ussel liten bil..” mumlet jeg bittert for meg selv. Eller, det var vel ikke bare det at bilen kjørte der, det var vel mer det at pappa lå under den. Det var slik pappa døde. Hun tok det svært tungt… Jeg husker at jeg flere ganger kunne høre henne gråte nede i stua, men hun sluttet alltid når jeg kom ned. Hun sa alltid at ”Du er for liten til å vite om sånt. Gå å legg deg igjen du, Dennis!” Og jeg gjorde alltid som hun sa. Og fra den skjebnesvange dagen var hun blitt helt hysterisk, helt gæren etter at jeg skulle passe på ditt, jeg skulle passe på datt..

 

Jeg måtte nesten smile litt ved tanken på moren min, der hun stod på kjøkkengulvet med ullsokker og nattpysj og forklarte om alle vitaminene jeg måtte få i meg. Det var tran, Omega3, antioksidanter, B2,B5 og B8 vitaminer, det var ikke måte på hvor mye jeg måtte ta. Det ble bare så komisk! Det ville vel være farligere å ta for mye vitaminer? Men nei, den tanken hadde aldri slått mamma. Mamma var unormalt overbeskyttende til enhver tid. Jeg fikk heller ikke lov til å gå ut uten fullt refleks – utstyr, i tilfelle det kom en bil. Det var også på grunn av pappa. På en måte var jeg litt bitter på ham, av en grunn jeg ikke helt forstod selv. Jeg hadde vel vært glad i han en gang? Men samtidig, hvis ikke han hadde vært så dum som stod akkurat der akkurat da, så ville jeg hatt en normal og lykkelig familie! Det var dager da jeg var utrolig sur på han, selv om jeg så inderlig godt vet at det ikke var hans skyld, og det var dager da jeg så sårt skulle ønske jeg hadde en far. Jeg var ikke mange årene da pappa døde, jeg tror jeg var rundt åtte år. Jeg husker også at mamma fortalte meg at pappa sikkert hadde det veldig bra oppe i himmelen, og at han sikkert satt på en sky og dinglet med beina og passet på oss. Men det trodde jeg ikke nå lenger. Engler og sånt, det er bare tull, mente jeg. Men om Gud fantes, det var jeg ikke helt sikker på… Jeg var bare blitt så lei. Jeg ville ha et normalt liv, der jeg kunne gå ut uten å se ut som et vandrende juletre.

 

Men mammaen min var ikke det eneste problemet, for det kunne jeg vel til en viss grad klart å takle. Nei, bestevennen min Anton var også et problem. Jo da, han er kjempegrei og alt det der, han er faktisk en av de kuleste personene jeg vet om. Jeg likte han så godt siden jeg følte at han var den eneste som virkelig forstod meg. Jo, han var veldig grei, men han var dessverre forelsket i Karen Elisabeth. Karen Elisabeth var drømmejenta mi. Jeg tror aldri jeg har sett ei nydelig jente som henne, som allikevel har en så utrolig personlighet. Karen Elisabeth var rett og slett perfekt tvers igjennom! Men jeg er veldig usikker på om hun vet at jeg eksisterer i det hele tatt. For henne kunne jeg like godt ha vært en skygge på veggen. Men jeg kunne kanskje klart og gjort litt inntrykk på henne om ikke Anton hadde vært innblanda. Anton er nemlig den typen som kan få alle jentene han vil, siden han er så selvsikker. Jeg skulle egentlig ønske at jeg var mer som Anton. Men jeg er ikke han, jeg er nok Dennis, og det vil jeg være resten av livet mitt. Hvorfor kunne ikke Anton forelsket seg i Mette istedenfor? Eller Stine? Hvem som helst, bare ikke Karen Elisabeth!? Men nei, slik ble det altså ikke.

 

Jeg henvendte meg til Gud igjen: ”Gud, hvis du er der, så vil jeg at du…” Der stoppet jeg. Igjen poppet flere av problemene mine opp i hodet. Læreren min var det første som slo meg. Ja, lærer Ludvigsen var fæl. Veldig fæl. Et eller annet måtte han ha imot meg, siden jeg fikk så mye mer lekser enn alle de andre. Det ble også stilt mye høyere krav til meg enn de andre, selv om jeg ikke var spesielt smart. Jeg var faktisk heller dum enn jeg var smart. Ja, lærer Ludvigsen måtte definitivt også gjøres noe med. Også var det en ting til.. Men det var egentlig ganske flaut. Det var en ting som plaget meg så veldig. ”Kunne man virkelig spørre Gud om sånt?” Undret jeg meg. Jeg hadde nemlig ikke noe hår ”der nede”. Og det er jo ikke akkurat lett for en gutt på 15 år. Særlig ikke når jeg hadde alle de i klassen å sammenlignes med. Livet mitt var ikke så helt enkelt for tida!

 

Jeg rufset meg i det halvlange håret mitt, før jeg igjen begynte å snakke til Gud. ”Hei igjen, Gud, har du det fint der oppe i himmelen? ... Du, jeg bare lurte på en ting.. Hvis… Atte… Tror du at du kan hjelpe meg? Hvis du gjør det, skal jeg gå i kirka HVER søndag!! Amen.” Og det var den bønnen. Med ett følte jeg meg litt teit. Hvordan kunne denne Gud hjelpe meg ut av problemene mine? Gud kunne gå på vannet, han kunne skape en ny tro, men jeg var så absolutt ikke sikkert på om han kunne hjelpe meg nå. Ville ikke noen reagert hvis det plutselig skjedde undre her i nåtida? Ja, for jeg mente nemlig at det måtte skje et under for å få livet mitt til å bli bra. For andre utenforstående, ville kanskje problemene mine virke rare og overfladiske, som om ”har han virkelig ikke andre ting å bekymre seg over?”. Og det skjønner jeg. Jeg vet selv at det ikke høres så alt for ille ut. Men så er det nå slik at det er noe helt annet når du selv opplever det. Det er noe så urolig annerledes når det er ditt liv og dine problemer det er snakk om. Men det har jo også veldig mye å si hvordan du tar problemene, om du er positiv innstilt og retter det opp eller om du er for feig til å gjøre noe i det hele tatt. Feig var i mitt tilfelle riktig ord å bruke. Feig og pessimistisk. Som du kanskje har merket, så tenker jeg veldig mye. Jeg har så mange rare tanker som surrer i hodet mitt dagen rundt, det er ikke til å bli klok av! Greit, nå depper jeg kanskje litt for mye. Livet mitt er ikke så helt forferdelig som jeg framstiller det, jeg har jo noen lyspunk også! Som for eksempel når jeg skriver. Når jeg skriver så er det på en måte som om jeg ikke trenger å tenke så mye, jeg bare lar hendene ta seg av arbeidet. Og på papiret er det ingen som forhåndsdømmer meg, og jeg kan skrive hva jeg vil. Jeg kan skrive hva jeg vil og bare tømme hodet mitt for alle de merkelige tankene som dukker opp!

 

Jeg tittet et øyeblikk på meg selv i speilet. Håret mitt var skikkelig bustete i dag, og de brun – grønne øynene mine lyste opp over hele speilet. Jeg har flere ganger fått høre at jeg er søt, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva som er søtt med meg. Jeg så da ut akkurat som alle andre? Greit, det var ingen som ser akkurat ut som meg, men det var i alle fall ingenting som skilte meg ut! Nesa stod der den skulle, og det samme gjorde øynene og resten av meg. Jeg hoppet opp i senga mi. Senga mi var myk og godt brukt, og den var utrolig behagelig å ligge i. Der lå jeg, og tittet søvnig opp i taket. Taket mitt var helt hvitt, jeg likte den fargen godt, den fikk meg til å tenke på de pene skyene oppe på himmelen… Jeg bare kjente at øyelokkene ble tungere og tungere.. Tankene mine surret rundt: ”Ååh så trøtt jeg er.. WOW lys i taket! Men nå skal jeg sove.. Mer lys i taket! Nei jeg bare trøtt… snooooork”.

 

”Dennis? Er du der? Dennis… Kan du se meg?” En myk og herlig avslappende stemme fylte hodet mitt. ”Dennis?!” Stemmen ga seg ikke. Jeg åpnet øynene så vidt. Alt jeg kunne se var et blendende hvitt lys, et lys som egentlig ikke var et lys i det hele tatt. Dette var så mye mer vakkert! Dette var det peneste jeg hadde sett, selv om jeg ikke var sikker på hva jeg egentlig så på. ”Dennis… Gutten min, ikke vær redd!”. Gutten min? Hva var det her for noe? ”Er det deg mamma?” fikk jeg mumlet frem. Jeg følte meg underlig døsig. Den vakre stemmen lo og sa ”Nei, jeg er nok ikke moren din, jeg heter Ariel. Og jeg er her for å hjelpe deg! Det er ikke farlig… Åpne opp øynene dine, se deg rundt!”. Med ett følte jeg meg mer oppvakt. Jeg åpnet øynene mine. Jeg så en skikkelse foran meg. Dette var lyset jeg hadde sett. Med ett gikk det opp for meg… Jeg stod rett ovenfor en ekte engel! Og engelen var så utrolig nydelig. Det var noe spesielt i øynene dens, en ærlighet og godhet som ingenting kunne måles opp mot. Du kunne merke et hjerte så godt og en ekthet så ekte. Jeg var helt betatt. Jeg må nok ha stått og måpt, for engelen sa: ”Jeg er smigret over tankegangen din, men nå er vi ikke her for å diskutere hvorvidt jeg er en engel eller ei, for det kan jeg nok love deg at jeg er! Nei, nå skal vi snakke sammen. Dennis, kom og sett deg på denne steinen her!”.

 

Først nå la jeg merke til at vi ikke var på rommet mitt. Jeg stod midt i en stor blomstereng med de vakreste blomster du kan tenke deg! Det stod en stor stein der også, det var nok den Ariel mente. Jeg gikk forsiktig bort til den, og satte meg ned. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si til engelen, så jeg sa ingenting. Engelen stelte seg rett ved siden av meg. ”Ser du det der?” sa hun og pekte en retning jeg ikke hadde sett enda. ”Det er havet. Men det er ikke et ordentlig hav, for dette er bare en drøm. Men hør her, dette stedet gjør ingenting annet enn å gjenspeile hjertet ditt. Og se, så vakkert som det er her, tyder det på at du har et godt hjerte.” Jeg tittet mot dit som Ariel pekte, og det var helt sant som hun sa. Dette var virkelig vakkert! Så pent og så beroligende, dette stedet likte jeg. Om jeg enda ikke hadde sett engelen, ville jeg sagt at dette var det peneste jeg hadde sett.

 

Jeg samlet motet til meg, og spurte engelen ”Men… Hva gjør jeg her egentlig?”. Engelen smilte, før hun fortsatte: ” Jeg er her, fordi du tydeligvis trengte hjelp. Sett deg ned og hør på meg nå…” Jeg nikket, og fulgte nøye med på det engelen sa til meg. ”Du kan klare å ordne opp i livet ditt. Ja, du kan klare det helt alene! Det er jeg sikker på at du kan. Jeg har troen på deg, og da skulle det bare mangle at du ikke hadde det selv! Jo, for det første.. Mor di, det eneste hun trenger er å vite at du er glad i henne. Du må vise at du bryr deg om henne, og du må også vise at du kan ta vare på deg selv. Det du trenger av moren din, det er tillit. Tillit er ikke noe du bare får utdelt, det må du gjøre deg fortjent til. Okay? Det er faktisk det eneste problemet med moren din, hun har ikke nok med tillit. Skjønner du?

 

Også har vi Karen – Elisabeth, hun er ei ordentlig grei jente. Men hvis du i det hele tatt vil ha sjangs på henne, må du gjøre noe for det selv. Du kan ikke bare forvente at hun skal komme å banke på døra di, nei du må ta iniativ selv! Ting skjer ikke av seg selv! Om du vil ha noe gjort, så må du gjøre det selv og ikke bare forvente at andre skal gjøre det for deg. Det må du lære deg, det er veldig viktig. Du må leve livet ditt selv, og ikke bare forvente at ting skjer av seg selv! Og vi har jo godeste Ludvigsen. Han ser et potensiale i deg, og det er grunnen til at han er så kravstor. Han ser et talent i deg, som han ønsker å videreutvikle. Egentlig skal du takke ham for det, ikke klage. Han bryr seg faktisk om deg! Og det du klager om med hår – bare vent. Det kommer. Her gjelder det å være tålmodig, du er jo bare 15 år! Har du fått med deg alt jeg har sagt nå? Livet er en gave du har fått, bruk den godt.” Ariel sa alt med stor påvirkning. Jeg nikket. ”Ja, jeg har forstått,” sier jeg og møter blikket hennes. Jeg blir møtt med et smil. Engelen svarer meg at: ”Det var bra. Og, en siste ting før jeg går, så må du huske at håpet er det viktigste du eier. Ta dette smykket, det skal sørge for å alltid holde håpet ditt oppe!”. Hun ga meg et hjerteformet smykke av marmor, før hun vinker til meg. Der forsvant hun. En ny følelse av døsighet dukket opp i meg…

 

Sakte åpnet jeg øynene igjen, og forventet å se enga som jeg nettopp hadde stått på. Men nei, her var rommet mitt. Det samme rommet som jeg hadde forlatt. En skuffelse bredte seg inne i meg som en isklump. Hadde alt bare vært en drøm? ”jaja, det var i alle fall en koselig drøm!”, humret jeg for meg selv. Jeg trippet ned trappa ned til mamma, og spurte om hun trengte hjelp til middagen. Av en eller annen ubeskrivelig grunn følte jeg meg unaturlig glad. Jeg følte meg lykkelig tvers igjennom! Mamma smilte til meg, før hun sier til meg at: ”Ja tusen takk gullet mitt! …så pent smykke du har på deg… Hvem har du fått det av?”. Jeg tok hånda forsiktig opp mot halsen min, og kunne kjenne på formen at det var et hjerte. Jeg smilte for meg selv. Inni meg var det flere tusener av sommerfugler som kappløp. Det var altså ikke en drøm. Jeg smilte enda mer. Dette skulle være min hemmelighet… Og som engelen sa, du kan ikke bare forvente at ting ordner seg av seg selv!