Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
"Jæger - en rekonstruksjon" av Ketil BjørnstadSkriv ut Utskrift

Handlingsreferat av "Jæger - en rekonstruksjon" av Ketil Bjørnstad.

Skrevet i tredje klasse, VGS.

Bokmål - ReferatForfatter:

”Jæger” er kun bygd på førstehåndskilder. Alt Ketil Bjørnstad har skrevet, er virkelig, sagt, tenkt eller gjort i virkeligheten, av de personer Bjørnstad skildrer. For å gjøre dette har han brukt uttalige kilder, som alle er listet i etterordet. Vi kan derfor ikke sette spørsmål om Ketil Bjørnstad skildrer virkeligheten. Men vi kan sette spørsmål om Hans Jæger, Christian Krohg, Oda Engelhart/Lasson/Krohg, Jappe Nilssen, Edvard Much, Arne Garborg, Amalie Skram etc etc har skildret virkeligheten. Men, som Ketil Bjørnstad selv skriver i etterordet, sammenfaller alt så bra, at det MÅ være sant.

 

Som Ketil Bjørnstad sier selv: ” Jeg lar ikke Edvard Munch legge armen rundt Jæger hvis ikke Munch har skrevet at han har gjort det. Boka er forsynt med et vell av kildehenvisninger. Det jeg kan tilføre som skjønnlitterær forfatter er selvsagt fascinasjonen. Der forskeren drukner i fotnoter, kan dikteren tilføre biografien levende liv.”

 

Boka ”Jæger” starter med en slags oppsummering av ”Fra Kristiania-Bohêmen” – fortalt med Bjørnstads egne ord. Det er selvsagt lagt til en del ”ekstraopplysninger”, som Bjørnstad har fått fra andre kilder, hovedsakelig brev. Siden jeg allerede har skrevet en oppsummering av selve FKB, orker jeg ikke å skrive dette på nytt.

 

Etter Fleischer altså er død, møter Hans Jæger den unge Edvard Munch, og de får et nært forhold, preget av gjensidig respekt. Den unge maleren ser opp til Jæger som en far, selv om han ikke er så mye eldre enn ham. Munchs far er dypt religiøs, og står i opposisjon til sin sønn. Det er Jæger som leder Munch bort fra den klassiske malerkunsten, og inn i det grove, naturalistiske (som i lit. ikke kunst.). Jæger møter også Christian Krohg, som også beundrer Hans Jæger svært mye.

 

Jæger mener også at han selv skriver så dårlig, og det er derfor han ”må” sjokkere sånn. Dette er noe som har hengt igjen, og han har blitt urettmessig stemplet som en dårlig dikter opp i gjennom historien. Han skrev FKB ”for å hjelpe den rotløse ungdommen”. Dette har jeg skrevet mer om i sammendraget av boka. Jæger får ikke støtte av pressen, etter at FKB blir beslaglagt, og heller ikke venstreavisene, som han hadde forventet. Grunnene til det regner jeg med er at han: én – er blasfemisk, det var ikek vanlig blant også arbeidere å være ateister, to – han var rett og slett for grov, og tre – han kritiserte Pontoppidan, arbeidernes store realist.

 

Men mange kjente, norske forfattere støtter ham: Arne Garborg, Jonas Lie, Kitty Kielland (enda ikke Aleksander), August Strindberg (tiltross for at Jæger har kritisert kvinnesynet hans), Gunnar Heiberg, mfl. Amalie Skram liker ham ikke (hun som av den norske skolen regnes som den mest fremtredende naturalisten i norsk litteratur – pøh!), Georg Brandes bryr seg ikke (enda).

 

Hans Jæger sier for øvrig under rettsaken at han stort sett er identisk med hovedpersonen Herman Eek, men ikke hele tiden. Den største forskjellen er nok at Hans Jæger i virkeligheten har syfilis. Det var en stor skam, og han virker nærmest litt flau over det. Det skal óg envnes at legen hans hadde sagt at han ikke burde si det til noen – men det virker ikke som noe Hans Jæger hadde tatt hensyn til!

 

Christian Krohg er antakelig hans største beundrer, og kaller ham Nordens Manet. Han mener også at han er en mye bere forfatter og naturalist enn Zola (som vi har lært om, så jeg gidder ikke å skrive noe om han her). Jonas Lie er også villig til å risikere hele sitt rykte for Jæger, og han blir fra disse dagene og livet ut uvenn med spesielt Bjørnstjerne Bjørnson, og óg Henrik Ibsen.

 

Hans Jæger finnes i byretten skyldig. Han blir dømt til 80 dagers fengsel og 80 kr i saksomkostninger, men han anker dommen. Mens Kristiania venter på høyesteretten, blir Christian Krohg mer og mer ”oppslukt” av personen Hans Jæger, og sammen tenker de på å danne en sosialistisk organisasjon, som skal jobbe med den revisjonistiske Johan Sverdrup, som Hans Jæger, bla etter magne år som stortingsreferatør, ikke lengre liker.

 

Et lite utdrag fra høyesterettstalen:

”Naturalistisk litteratur er en reaksjon på realistisk litteratur, som har inngått et kompromiss – å ikke skrive stygt (…) Naturalisten er uanstendig fordi den er sann, så så lenge lenge mennesket er uanstendig vil óg naturalismen dét. Naturalismen blir nå dømt, fordi den blir målt opp i mot annen litteratur, og ikke livet selv!”

 

Høyesteretten finner Hans Jæger skyldig, men ilegger ham en lavere straff – 60 dager – fordi det ”ikke var vondt ment”.

 

Så skifter plutselig Georg Brandes syn. Han sier at Fra Kristiana-Boêmen er en stor og viktig bok, og det beste fra Norge siden Ibsen, men med klare litterære mangler.

 

Hans Jæger går i fengsel, men mange har mye respekt for ham, og han blir behandlet svært bra. Nå bestemmer han seg for å gi ut restopplaget av FKB i Sverige, under tittelen ”Julefortælinger av HJ”. Han tenker også på å skrive en del 3 av FKB (siden FKB kom ut som to bøker: del én og del to).

 

Mens han sitter i fengsel, kommer Christian Krohg til ham, og ber ham om hjelp til den nye naturalistiske boken han holder på med: ”Albertine”. Hans Jæger gjør det, men motvillig – siden Krohg ikke kan noe om dette, og det er dét som ER naturalisme – en rik borger kan ikke skildre arbeiderfamilier han ikke vet noe om. Etter dette blir Christian Krohg enda villere etter Hans Jæger, og sammen utgir de tidsskriftet ”Impressionisten” som ”kommer ut ”en gang i blant”. I det første nummeret er hovedvekten lagt på å kritisere justisministeren Aimar Sørensen.

 

Så kommer ”Albertine” ut, og blir forbudt. Det viser seg at alle scener som grunner i beslagleggelsen er skrevet at Hans Jæger, men det forblir hemmelig, selv om det etter hvert slipper ut at det ikke er Krohg selv som har skrevet det. Etter beslagleggelsen blir Jæger enda mer anti Johan Sverdrup.

 

Men nå er pressen med en gang ut og forsvarer Christian Krohg, og Arne Garborgs like grove ”Mannfolk” røres ikke av Sørensens departement. Amalie Skram slåss også for ”Albertine”. Hans Jæger føler seg sviktet.

 

I 1887 oppheves for øvrig offentlig prostitusjon, og Hans Jæger blir funnet skyldig for å ha gitt ut ”Julefortælinger av HJ”, men han anker. Så flytter han til Paris – og Bjørnson flytter hjem fra Paris. Oda Engelhart (født Lasson, og senere gift Krohg), Christian Krohgs kjæreste innrømmer ovenfor Hans Jæger at hun er veldig glad i ham, og dette er såklart gjensidig. Hun er jo selve kvinneidealet for ham, hun som brøt med både familie og ektemann.

Etter hvert finner hun ut at han har syfilis, noe som fører til at hun blir redd.

 

Christian Krohg får vite om forholdet deres, som også har seksuelle sider, og Hans Jæger vil ta selvmord i Odas armer, men det blir ikke noe av. Nå blir Jæger og Krohg uvenner, og Oda oppnår mye makt, spesielt ovenfor Jæger, som hun kaller ”min gutt”, ettersom moren til Hans Jæger også het Othelia (Odas ordentlige navn). Tilslutt, etter å ha blitt ytterligere distansiert fra Jæger, bestemmer hun seg for å gifte seg med Krohg, selv om hun ”ikke elsker noen av dem, men er svært glad i begge.”

 

Tilslutt går Hans Jæger i felngsel, og forholdet mellom han og Oda blir kjøligere, selv om han fortsatt er hodestups forelsket. I fengselet skriver han på den såkalte ”Oda-trilogien”, eller ”Kjærlighetstrilogien”: Syk Kjærlighet, Bekjendelser og Fengsel og fortvilelse, som omhandler sommeren og høsten med Oda.

 

Etter hvert kommer nummer 8 av Impressionisten, og de fleste av hans gamle venner er nå gått i mot ham (hovedsakelig bortsett fra hans advokat Ludvig Meyer, som senere blir formann i DNA, Munch, som bare blir mer og mer påvirket, og maler ”Jæger”og Niels Johan Schjander), inkludert Oda og Krohg. De harslerer over ham, parodierer hans ortografiske skrivestil, og bruker hans pseunodymer. Gruppen han har skapt vil ikke ha noe mer med ham å gjøre. Bladet presenterer også ”De ni bohembud” som feilaktig i norsk litteraturhistorie er kreditert Hans Jæger, mens de i virkeligheten er skrevet av forfatterne av Impressionisten nr 8. Bud nr 9: ”Du skal ta livet av dei” tolker Jæger som en hilsen fra Oda.

 

Hans Jæger begynner å drømme om å dra til Patagonia, hvor Schjander jobber som landmåler, hvor de skal grunnlegge en anarkistisk fristat med indianerne. Han drømmer også om – i reneste naturaliststil - at Krohg, Oda og han skal gi ut hver sin vserjon av trekantdramaet. Oda på sin side er redd for bøkene hans.

 

Oda og Krohg har nå flyttet til København. Hun har innledet et forhold til en norsk forfatter, Jappe Nilssen (som det for øvrig er bilde av på starten av 1890-tallet i grønnboka). Det fører selvsagt til at Jappe Nilssen blir ulykkelig (som bildet er av). Oda har også hatt et forhold til Sigbjørn Obstfelder.

 

Etter å ha sett nøden i Paris, begynner Jæger å tenke mer og mer anarksitisk. Nå får han også en ny venn i historikeren Jean Jaques Ipsen.

 

Den danske redaktør Wiinblad: ”Det er dog kolossalt hvor den mann er ærlig”

JJ Ipsen: ”Det er dog kolossalt hvor samfundet er uærlig”

 

Syk Kjærlighet kommer ut, og det fører til at Munch, fortsatt like gal etter Jæger, bryter med Krohgs. Boka blir fobudt i hele Skandinavia, og Ibsen uttaler at boka er ”av svin, om svin, for svin.”

 

Jæger sliter med penger, og må låne, bomme og leve på kreditt, men aner et nytt livshåp når Schjander skriver at han forhandler om fristaten med indianerhøvdingen Sayhueque (utt: saihueiki). Jæger har nå tre mål i livet: Revolusjon i Norge, fristat i Patagonia og utgi de siste to bindene av Kjærlighetstrilogien.

 

Så begynner han å studere veddeløpsstatistikk for å vinne pengene han trenger til fristaten, og flytter til Belgia. Hjemme i Norge gir Obstfelder ut ”Korset” og Nilssen ut ”Nemesis”. Begge handler om deres forhold til Oda – bohemdronningen.

Han prøver ut systemet sitt i Paris, men det lykkes ikke.

 

Han må flytte hjem igjen, og får fast jobb i DNAs avis ”Social-Demokraten”, tiltross for han politiske ståsted. Nå er det fyrst Kropotkin, og ikke lengre Zola, som er hans store idol. Etter at han opplever en del politivold, bestemmer han seg for å skrive ”Anarkiets Bibel”. Han analyserer også verdenssituasjonen, og spår at Kina, med sine naturressurser og folkemasse, vil ta over all verdens industrieksport, og aner et håp om at kapitalismen vil drukne i sitt eget fett.

 

Han prøver systemet sitt i Paris igjen, og ender blakk. Men så arver han ei fjern tante, og bruker pengene på å gi ut bind to i Oda-trilogien: ”Bekjendelser”, som blir tatt i mora svært dårlig. Så skriver han Anarkiets Bibel, som blir feridg i 1905.

 

Han blir dårligere og dårligere, og synes også at Anarkiets Bibel er dårlig. Tilslutt vil Gyldedaal gi den ut. Han sender et brev til fyrst Kropotkin, og spør om han vil skrive forord, men han får aldri svar. Boken får lite oppmerksomhet blant meningmann, men blir svært godt mottatt i sosialistiske og anarkistiske kretser.

 

Han gir også ut ”Korsaren”, et anarkistisk tidsskrift sammen med JJ Ipsen.

 

Plutselig blir han enda dårligere, og det viser seg at han har magekreft, som blokkerer magesekken, så han ikke får næring. Han dør tilslutt.

 

Bjørnstad avslutter boka naturalistisk i reneste Hans Jæger-ånd (se for eksempel FKB):

 

”Under dempet orgelmusikk blir kisten senket ned i hvelvet.

Fyrbøterne har ovnen klar.

Så, ved halvtre-tide er det hele over.”

 

”Finnst det nokon som kan skrive sogo um Hans Jæger”, sa Arne Garborg i 1910. Det kom to tynne biografier før Halvor Fosli i 1994 utga sin bok om «Kristianiabohemen», ei bok som på mange måter oser av moralsk forargelse over Jæger. Så en kan godt si at sagaen ikke kom ikke før ”Jæger” av Ketil Bjørnstad i 2001.

 

Hans Jæger har banet vei for senere forfattere, både på sin tid, og senere, for eksempel Arne Garborg, Agnar Mykle og Jens Bjørneboe, og jeg er sikker på at om ikke Ibsen, og spesielt Bjørnson hadde hatt så mye mot han, hadde han fått mye mer av den annerkjennelsen i norsk litteraturhistorie han fortjener!


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish