Den lille landsbyen Skumlenia var en forfallen landsby. Kirken var skitten og mørk, alle husene var forfalne og folkene som bodde i dem var likeså. Men plutselig en dag flyttet en ung mann ved navn Marcelo inn i huset ved siden av kirken. Han var høyreist, blek og innesluttet mann. Ingen viste hvem han var, hvor han kom fra, eller hva han drev med. Men en ting merket alle som gikk forbi, han satt nesten hele tiden i hagen og holdt øye med grinda som førte til nabohuset. Han satt der nesten døgnet rundt, helt til Roselyn flyttet inn der. Hun var en pen ung kvinne, som ikke hadde så mye penger.

 

En dag hun var ute i hagen for å se seg om, dukket plutselig Marcelo opp på den andre siden av grinda. Roselyn skvatt, for hun hadde ikke merket at han kom. Marcelo smilte til henne. – Hei, jeg heter Marcelo, og er ganske ny i landsbyen, akkurat som du.

- Hyggelig å hilse på deg, jeg heter Roselyn. Vi må vell være de eneste under 80 som bor her. Eller tar jeg feil?

Nå begynte han å le. En skummel og farlig latter slo det henne.

– Det finnes faktisk folk under 80 her, men de er vanskelig å legge merke til. Men vil du ikke komme en tur over til meg? Jeg tror jeg har noe som vil interessere deg.

Roselyn var usikker, men var nysgjerrig på hva han ville vise henne. Dessuten ville hun gjerne bli kjent med noen.

– Gjerne det, men er det mulig å få opp den forfalne grinda uten å ødelegge den? Hun så tvilende på grinda. –Den er mer solid enn den ser ut som, selv om den er mange hundre år, akkurat som husene vi bor i. Hun så usikkert bort på ham.

 – Hvordan kan du vite det? Nå smilte han et intelligent smil. – Fordi jeg har en medfødt evne til det. Jeg kan se på en gjenstand, og vite nøyaktig hvor gammel den er. Men kom nå Roselyn.

 

Når Roselyn tok på grinda, begynte klokkene i kirketårnet og ringe. – Har ikke den kirken vært forlatt i over 50 år? Tenkte hun. Tankene hennes ble avbrutt av Marcelo. – Klokkene ringer Roselyn! Kom på min side grinda. Roselyn åpnet grinda, og gikk gjennom. Plutselig sviktet beina under henne, og hun falt sammen. – Hva er det som skjer Marcelo? Han løp bort til henne, løftet henne opp, og bar henne tilbake til hennes side av grinda, uten å gå over selv. Når hun kom tilbake i hagen sin igjen, klarte hun å reise seg og klokkene sluttet og ringe.

 

- Det hviler en forbannelse over denne grinda. Det skjer noe forferdelig med den som går gjennom den. I ditt tilfelle mistet du følelsen i beina. Det er ingenting i mot andre ting som har skjedd! Folk har dødd av å gå gjennom den! Men man kan overleve ved å få seg tilbake på riktig side av grinda.

 

Roselyn glante sint på ham. – Men hvorfor fikk du meg til å gå gjennom den da? Marcelo så nå litt usikker ut. – Fordi det virket på meg som om sjelen din ikke ville la seg påvirke av forbannelsen. Jeg beklager, men til og med jeg kan gjøre feil.

- Det virker på meg som om du er tror du er perfekt, og ikke kan gjøre noen feil!

 

Nå begynte Marcelo å bli sint. – Jeg er ikke det, hvis det er det du tror! Jeg har bare spesielle evner, som gjør at jeg kan se inn i folk. Men hør! Klokkene ringer, de ringer deg inn, og kom på min side av grinda! Han dro henne gjennom grinda igjen, klokkene begynte å ringe, og Roselyn falt sammen. Marcelo begynte å le, en ond og seiersrik latter. Men plutselig gikk latteren over i et skrik, for Roselyns spøkelse hadde plutselig steget opp fra den døde kroppen. – Jeg vet hvordan jeg kan bli levende igjen, for det fortalte du meg når du snakket om forbannelsen! Jeg kan ta liket mitt med meg tilbake gjennom grinda og bli levende igjen. Marcelo ble blekere enn liket som lå på bakken. – Jeg var jo bare nødt til å si det, sa han sint, mest til seg selv. – Nå kan jeg ikke kjøpe huset, og få tak i skatten.

 

Roselyn så skarpt på ham.

 – Hva slags skatt er det du snakker om?

- Det ligger en stor gullskatt i kjelleren i huset ditt, sa han motvillig. Øynene hennes lyste opp, og hun begynte å dra liket sitt gjennom grinda. Klokkene begynte å ringe igjen, spøkelset av Roselyn gled sammen med den slappe kroppen, som det plutselig ble liv i, og hun reiste seg opp. Lys levende.

- Du har gjort noe utilgivelig Marcelo! Du prøvde å drepe meg og jeg er lei av å høre på tullpratet ditt, så spar det heller til du kommer ned der du hører hjemme! Han sto helt inntil grinda og så granskende på Roselyn, som et øyeblikk tidligere hadde vært død. – Du synes kanskje det var galt, men jeg mener det var en nødvendighet. Mer fikk han ikke sagt, før Roselyn dro ham gjennom grinda, klokkene begynte og ringe, og han falt død om på bakken. Denne gangen kom det ikke noe spøkelse, for Marcelo hadde vært en ond person, men det var ikke Roselyn, før nå. – Jeg har drept ham! Tenkte hun. – Jeg har virkelig drept et menneske! Men han fortjente det jo egentlig. Hvis jeg ikke hadde vært uten synd før dette skjedde, hadde jeg vært død nå.

 

Hun fikk tak i Fader Martin, og Marcelo ble begravet få dager etterpå. Den delen av kirkegården ble etter det den mørkeste og dystreste som var der. Ingen av hans slektninger meldte seg siden. Det virket egentlig ikke som om han hadde noen. Hva Roselyn angår, fant hun gullet som lå gjemt i kjelleren. Det var mer enn nok til at hun kunne flytte til en storby og finne seg en god jobb. Det flyttet ikke inn noen i de to husene på mange hundre år, grinda var der fortsatt, og historien gjentok seg igjen.