Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Første kapittel

Første kapittel

Dette var en oppgave der vi skulle skrive første kapittel i en bok.

Karakter: 5 (9. klasse)

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
23.03.2006


Vinden hadde lagt seg, og sola stod lavt da båten gled inn i vika og med en svak, skrapende lyd fikk kontakt med sandstranda. Ved årene satt Tore, den nitten år gamle kjæresten til Toril, venninna mi.

 

Jeg iakttok ham fra svabergene lenger oppe. Det var en mørk høstkveld sent i oktober. Likevel var ikke temperaturen så verst, faktisk var det ganske varmt. Jeg satt og lurte på om jeg skulle gå nedover og hilse på ham da jeg så noen komme løpende nedover stranda. Det var en ganske liten skikkelse. Skikkelsen sprang forsiktig nedover stranden mot Tore og båten. Det var tydelig at han ikke ville bli oppdaget. Etter noen lange sekunder fikk jeg et glimt av ansiktet hans i månelyset, og det gikk et kalt gufs gjennom meg. Det var Karl. Hva gjorde han her?

 

Plutselig kom alle de vonde minne veltende opp i meg. Hvordan jeg hadde skreket og grått, slått og sparket og ønsket ham død. Likevel var det godt å se ham igjen, godt, på en litt merkelig og ukjent måte. Han sto der et lite øyeblikk, de mørke øynene speidet rundt seg på jakt etter noe uvanlig. Han så ikke ut til å ha funnet noe unormalt og gikk videre inn i mørket som førte til Tore.


 

Tore sto ute i lyset og ventet med et frekt smil på leppene. Som vanlig var han uendelig fornøyd med seg selv. Da de så hverandre gå de hverandre en vennskapelig klem, og snakket lavmelt sammen.

 

Etter noen minutter så det ut til at de var blitt enige og Tore dro frem to ting fra jakken. En blank og avlang ting, en annen svart som natten. Som døden. Den andre satte dem sammen mens han tok frem en stor bunke sedler og puttet den i hånden til Tore, som snudde seg og gikk, som om ingenting hadde skjedd. Gikk noen skritt før det lød et dempet smell og han gikk i bakken.

 

Jeg skrek. Ville at noen skulle høre meg. Ville at noen skulle se hva Karl hadde gjort. Ville at noen skulle stoppe ham. Ville at noen skulle forstå.

 

Det jeg ikke forsto, var at jeg skrek etter min egen død. Han kom mot meg, gryntet og løftet pistolen. Fyrte av.

 

Enda et dempet smell i natten, enda en dødsdom.

 

Det var om sommeren noen måneder tidligere. Karl, pappas gode venn som hadde vokst opp i Tromsø var kommet for å passe meg og storesøster mens mamma og pappa var i Syden og feiret bryllupsdagen. Vi hadde gledet oss, for Karl skulle ta med seg sønnene sine.

 

Sønnene var Peter på femten og Erik på sytten. Selv var jeg seksten og søster sytten. Peter var ganske lav, snill og veldig sosial. Dessuten trente han hver eneste dag. Peter på sin side var høy, snill og like sosial som broren. Han var kanskje ikke like veltrent, men hva gjorde nå det når han var kretsmester i volleyball?

 

Da de kom ut av bilen etter mange timer lange kjøreturen til Trondheim hilste de vennlig og blidt. Vi tok dem med inn for å gi dem en liten omvisning i huset. Det virket som om de var fornøyde med huset generelt, men ikke inventaret. De gryntet spesielt surt når de fikk se TV-en vår. Dessuten var de ikke videre glad for å se den gamle plasmaskjermen til datamaskinen. Faren deres tjente tross alt over 4 millioner kroner i året så de var vant til overdådig luksus.

 

Jeg hadde laget lasagne til middag siden jeg viste at det var livretten deres. Selv om alle spiste med stor appetitt ble det igjen litt. Jeg spurte om noen ville ha det lille som var igjen, men alle var mette og fortalte hvor god de syntes lasagnen var. Dette gjorde meg veldig glad, siden det var første gangen jeg laget lasagne. Mens jeg og søster ryddet av bordet spurte de hva vi skulle ha til middag i morgen. Jeg svarte at jeg ikke viste. Av dette smilte de bare og spurte om det var greit at de laget maten. Naturlig nok sa jeg ja.

 

Det var noen dager etter at alt begynte å gå galt.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil