Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Vern om dine venner

Vern om dine venner

Fortellingen handler om to venninner, da den ene dør i en bilulykke.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
04.06.2006
Tema
Ulykker


Jeg gruet meg til å gå på skolen den dagen. Jeg hadde vært uvenner med Cecilie en lang stund. Det føltes i det minste som en lang stund…

 

For noen dager siden, da jeg gikk ut fra skolebygningen, la jeg merke til at bilen min hadde en lang ripe på venstre side. Jeg visste at alle elevene hadde time inne den dagen, bortsett fra klassen til Cecilie. Det var ingen andre i Cecilies klasse som hadde noen grunn til å ripe opp bilen min heller. Hun hadde vært misunnelig på meg helt siden jeg fikk den bilen. Det måtte være henne som hadde gjort det! Hvem skulle det ellers være?

 

Tre dager hadde gått siden dette skjedde. Vi hadde ikke snakket med hverandre noen av disse dagene, bortsett fra da hun fortalte at hun ikke hadde ripet opp bilen min. Men jeg trodde ikke på henne. Om Cecilie hadde gjort det eller ei, hadde hun uansett ikke innrømmet det.

 

Jeg gikk ned trappen og inn på kjøkkenet for å spise frokost. Jeg gadd ikke smøre meg niste, jeg ville heller kjøpe mat i kantina på skolen. Etter at jeg hadde børstet det lange, brune håret, sminket meg og pusset tenner, var jeg klar til å dra. Jeg tok med meg bilnøklene og kjørte til skolen med den ripete bilen. Det var heldigvis fredag, og nesten helg.


 

Den første personen jeg møtte da jeg kom fram til skolen, var Cecilie. Hun snakket til meg, og sa slikt som: ”det var ikke meg,” og ”jeg vet ikke hvem som gjorde det”. Men jeg ville ikke høre. Det eneste jeg gjorde var å se rett frem, og gikk rett mot skolen. Cecilie stod igjen og så etter meg med triste øyne.

 

Jeg var sur resten av dagen. Først da jeg kom hjem, innså jeg hvor dum jeg hadde vært. Det kunne da ikke være Cecilie som hadde gjort det! Vi hadde vært bestevenninner siden barneskolen og hengt sammen som erterris hele livet! Nei, henne kunne det ikke være. Men hvem ville gjøre noe sånt mot meg? Jeg var alltid snill med alle og jeg havnet sjelden i krangel med noen. Derimot hadde det akkurat blitt slutt mellom meg og Peder. Kanskje han hadde gjort det? Tanker strømmet gjennom hodet mitt, og jeg grublet på hvem som hadde grunn til å ripe opp bilen min. Jeg bestemte meg for å ringe Cecilie først, for å si unnskyld. Jeg tok opp røret, slo nummeret hennes og ventet. Til slutt var det noen som tok telefonen:

”Hallo?” det var moren til Cecilie som svarte.

”Hei. Det er Mia som ringer. Kan jeg få prate med Cecilie?” spurte jeg høflig.

”Et øyeblikk,” fikk jeg til svar.

 

Jeg ventet i noen sekunder, mens jeg bet negler. Jeg var redd for hva hun ville si. Eller om hun ville si noe i det hele tatt. Ville hun bli sint på meg og legge på røret, eller ville hun høre på hva jeg hadde å si og ta imot unnskyldningen min? Så løftet noen opp røret.

”Hallo?”

”Hei. Det er Mia,” begynte jeg forsiktig.

”Å…”

”Eh.. Okey..” jeg nølte, før jeg fortsatte:

”Hvordan går det med deg?”

”Jo.. Det går vel greit.. Du da?”

”Jeg har det fint,” svarte jeg, og det ble en lang pause før jeg sa:

”Hva skal du i helgen da?”

”Jeg skal på hytta sammen med familien. Vi hadde egentlig tenkt å reise, men så ringte du,” sa hun. Jeg trakk pusten dypt.

”Okey.. Grunnen til at jeg ringte var at jeg ville si unnskyld for at jeg har vært så sur på deg. Jeg skjønner nå at det ikke var du som ripet opp bilen min. Unnskyld.”

Nok en gang ble det en lang pause. Frykten for at jeg ikke skulle bli tilgitt, økte.

”Det er greit. Du er tilgitt. Da snakkes vi på mandag?”

”Jepp. Ha en god tur på hytta da!”

”Takk.. God helg.”

Det neste jeg hørte var et klikk i andre enden. Jeg var skikkelig lettet over at jeg var tilgitt, og at jeg bare kunne slå en strek over det hele! Jeg kunne nesten ikke vente til mandag, treffe Cecilie og snakke med henne igjen!

 

Mandag morgen: jeg hadde stelt meg og var på vei til skolen. Da jeg var fremme stod jeg og ventet på Cecilie ved utgangen, der vi alltid pleide å møtes før vi gikk inn til time. Men Cecilie kom ikke. Jeg tenkte at hun sikkert var syk, så jeg gikk inn.

 

Da jeg kom inn i klasserommet, hadde timen allerede begynt. Alle var helt rolige, noe jeg syntes var rart, siden klassen min aldri var det til vanlig. Jeg så meg rundt på alle medelevene mine. Noen satt og så på meg med bekymrede blikk, mens andre var likbleke i ansiktet og så ut til å være i sjokk. Jeg skjønte med en gang at noe var galt. Jeg satte meg langsomt ned på stolen min og så spørrende på læreren. Han så på meg med rynkede bryn og bekymrede øyne. Til slutt sa han:

”Mia.. Jeg beklager å måtte fortelle deg at det skjedde en ulykke fredag kveld.”

”Hæ?” svarte jeg, forvirret og livredd.

”Cecilie og familien hennes omkom i en bilulykke.”

 

Jeg så meg rundt på elevene igjen. Denne gangen var det noen som gråt stille ved pulten sin, mens andre snudde seg og så på meg. Det hadde ikke gått opp for meg at Cecilie var død. Da det gikk opp for meg hva læreren hadde sagt, kunne jeg likevel ikke få ut en tåre. Det gjorde for vondt. Så, helt uten forvarsel reiste jeg meg opp i en fart og løp ut av klasserommet. Jeg løp helt ned til parkeringsplassen, satte meg inn i bilen og kjørte. Hvor jeg kjørte var ikke så viktig der og da, men til slutt endte jeg opp hjemme. Der satt jeg hele dagen og tenkte. Og jeg kunne fortsatt ikke få ut en tåre.

 

Jeg har ikke glemt Cecilie, og jeg kommer aldri til å glemme henne. Jeg fant aldri ut hvem som ripet opp bilen min, men etter ulykken betydde det ikke noe for meg lenger. Jeg savner henne ubeskrivelig mye.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil