Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Reilys historie

Reilys historie

Reily sliter mye med selvfølelsen, og nå skal hun begynne på ungdomskolen. Vil dette forandre hennes syn på livet, og vil hun få den etterlengtede respekten hun fortjener?

Karakter: 6 +

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
13.08.2006


Kap 1.
Jeg var tolv år gammel den gang det hele startet. Jeg hadde ingen anelse at livet mitt skulle bli satt på hodet. Nå gledet jeg meg vilt til å begynne på ungdomskolen. Etter hele 7 år med mobbing, var jeg nå kjempeklar til å starte med blanke ark. I syvende klasse ble jeg stadig ertet av de som var så mye ”kulere” enn meg. Men nå, som jeg skulle begynne på ungdomskolen skulle jeg få meg nye venner. Nye venner jeg kunne stole på! Vel, det var vel ikke akkurat sånn det var da. Jeg hadde jo venner! Erica, ei jente som var ett år og to dager eldre enn meg. Men hun gikk jo ikke i samme klasse som meg! Jeg ville ha noen å være sammen med i klassen.

I den forrige klassen hadde jeg bare to venner; Ei jente som het Maria (Du kan vel si at vi ikke alltid var like begeistret for hverandre!) Også hadde jeg ei annen venninne da, Cindy, hun gikk med krykker fordi hun hadde leddgikt. For meg var ikke det så viktig, så lenge vi var venner! Men det var liksom det at ”de kule” gjorde narr av meg hele tiden, fordi jeg hele tiden vanket med henne! Jeg var jo 12 år gammel den gangen, og alt jeg hadde lyst til var å være kul, ha mange gode venner og ha draget på guttene! Derfor trakk jeg meg litt tilbake og prøvde å henge med de andre jentene i klassen.

Jeg kan huske en gang i syvende klasse, vi skulle ha et juleshow. Jeg skulle være prinsessenissen og hadde forberedt meg ordentlig godt så jeg kunne alle replikkene mine utenat, til og med baklengs! Carlia var tydelig ikke fornøyd med det så hun og resten av flokken hennes dynket meg snø dagen før stykket skulle spilles. Dermed visste hun at jeg kom til å bli syk, noe som jeg også gjorde! Derfor fikk hun spille rollen som prinsessenisse!

Carlia var den verste, hun hadde blondt krøllete hår som så ut som silke. Det var det alle guttene falt for! Hun var også veldig rappkjeftet, noe som jeg hadde erfart! En gang hadde jeg sagt til henne at hun hadde en skrivefeil på leksa hennes. Måten hun svarte tilbake på var;

”Hvordan våger du, Reily, som er så ukul at faren din må betale læreren for at du kan bli med på juleshowet!? Du aner jo ikke noen ting om hva en feil er, du som går rundt i en oransje genser som ligner på noe bikkja mi har kasta opp! Også de buksene da! De er blåe med grønne ”tatoveringer” på.. Har du noen ide om hva din sprøe sans for mote gjør med statusen din? Om du vil at vi skal gjøre deg kul, så er det jo bare å si ifra!” Etterpå smilte hun med det typiske selvtilfredse smilet sitt. Som sa ”Jeg er best, ryk og reis din bondekjerring!”

Ikke faen om jeg ville ha deres hjelp tenkte jeg. Jeg trenger ikke sånne mennesker i livet mitt! Selv om de gjør narr av livet mitt, kaster stein på meg etter skolen, stjeler skolesakene mine og nærmest river av meg klærne i gymmen! Jeg vil ikke være venn med dem! Jeg skal begynne på ungdomskolen nå! Og det er jeg så veldig, veldig stolt av! Det kan komme til å forandre livet mitt!

Jeg og Erica hadde snakket masse om ungdomskolen, karakterer og sånt. Jo mer jeg hørte om det, jo mer gledet jeg meg. En uke før skolestart kom jeg hjem igjen fra Tenerife, hvor jeg hadde vært i sommerferien. Jeg hadde ikke blitt så brun som jeg ønsket, mest på grunn av at jeg hadde tilbrakt mesteparten av tiden innendørs. Jeg hatet kroppen min! Jeg så for meg en stor feit jente hver gang jeg så meg selv i speilet. Jeg turte ikke å vise meg i bikini, jeg var heller ikke en typisk treningstype. I ferien hadde jeg hatt et mål, trene meg slank! Men for å være helt ærlig, så hadde det ikke vært vellykket! Jeg savnet den ”gamle kroppen” min.. Da jeg var mindre var jeg jo så slank og veltrent, men nå…

- Reily! Våkn opp! Du kommer for sent til første skoledag! Og hvis du fortsetter slik hver dag i tre hele år så får du dårlige karakterer. Og hvis du får dårlige karakterer, hvem skal da forsørge din mor og din far når vi bli gamle? Skrek mamma.
Jeg vet at hun bare tuller, men det er en smule irriterende, derfor svarte jeg tilbake;
- David kan forsørge dere! Han kommer nok til å få bedre karakterer enn meg! David er en pest og en plage av en lillebror. Noen ganger begynner jeg å lure på om han er adoptert han fra en fremmed planet! Allikevel, etter å ha spurt mamma og pappa tonnevis av ganger om å sende David tilbake til der han kommer fra, får jeg det samme svaret: ”Hvis du har noe i mot han får du holde det for deg selv! Du får leve med ham så lenge du bor her. Du kan jo glede deg til du skal flytte ut!” Jeg gidder aldri å protestere mot henne, hun vet at hun har rett, derfor lar jeg det ligge.

- Jada, jada, jeg kommer nå! Ropte jeg tilbake til uhyret av en mor.
- Hva har du tenkt til å ha på deg da? Spurte hun kjapt med en tone av hastverk og uutholdelighet. – Hvem skal du sitte sammen med i gymsalen da? Hva skal du ha på lunsj pakka di da? Hvor er føneren?
Jeg visste at hun var i ferd med å freake ut! Det kunne man se lang vei!
- Svaret på spørsmålene er: Blåe jeans og en rød topp. Jeg får se hvem jeg skal sitte sammen med! Jeg vil ha gulost og føneren ligger i skapet på badet!

Nå ble mamma enda mer forvirret! Hun kunne ikke finne bilnøklene sine, og hun skulle jo kjøre meg på skolen! Nåde henne om jeg kom for sent på skolen!
- Ok, jeg har funnet nøklene! Kom så drar vi! Mamma og jeg spurtet ut til bilen. Som om det var noen etter oss!

Da jeg kom frem til skolen, ble jeg bare mer nervøs! Men hei, der så jeg Cindy! Hun var også sent ute! Hun hadde egen taxi, så det var nok taxien sin skyld! Puh! Da var jeg jo ikke alene da. Jeg sa hei til Cindy idet hun kom inn i vestibylen. Hun virket glad for å se meg, og faktisk så ble jeg glad når jeg så henne også. Helt overlykkelig! Jeg og Cindy fant oss noen plasser helt bakerst i gymsalen. Det var stille, for stille. Jeg la merke til at gutten jeg likte fra syvende klasse stirret på meg, ikke på grunn av at jeg var pen eller noe sånt men fordi jeg hadde kommet for sent. Det var mange mennesker der jeg aldri hadde sett før; den nye klassen min, niende, tiende, lærere og rektor.

Det var stille i gymsalen, alt jeg hørte var rektor som pratet, og noen jenter som satt og fniste ikke så langt unna der jeg satt.. De er sikkert hyggelige tenkte jeg og prøvde å være optimistisk. Jeg kan ikke vente til jeg får se klasserommet, og den nye klassen min! Jeg satt stille i noen minutter og holdt bokstavlig talt nesten på å sovne der jeg satt, det var like før Cindy måtte dunke meg hardt i siden for at jeg skulle kvikne til!
"Jippi!", tenkte jeg. Nå var rektor ferdig med talen sin og som jeg trodde var fra niende begynte å gå ut. Etter dem fulgte resten av folkene som hadde sittet i over ti hele minutter og hørt på den gørrkjedelige talen til rektor.

Nå satt vi i klasserommet, linet opp på rekke og rad. Jeg satt ved siden av en gutt, en søt gutt faktisk! Han fortalte at han het Stian. ”Ja”, tenkte jeg. ”Sikkert snill han”. På den andre siden av meg satt det ei høy og slank jente, hun het Nora. Hun hadde ikke fortalt det til meg, men jeg hørte det da de andre jentene snakket til henne. Hun virket ikke så veldig populær, men sånn midt i mellom liksom.

– Stian, Reily, Nora, Jenny, Jessica, Gail og la meg se.. Emilie! Kan dere komme opp hit ved tavla og fortelle litt om dere selv? Spurte læreren snilt. - Kom igjen nå folkens, ikke vær redde nå! Dere må jo bli kjent med hverandre! Læreren så på oss med et slags spørrende blikk. Jeg så bort på Stian, han smilte til meg. Det var en fin følelse! Jeg fikk en god følelse inni meg som sa: Dette kommer til å bli et fint skoleår!

- Ja, ehm.. jeg er ei jente, som dere ser! Sa jeg litt sjenert. Det virket ikke som om de så at jeg var nervøs, siden de bare lo av ”vitsen” jeg nettopp hadde fortalt. – Jeg er veldig glad i dyr, å være med venner, gå turer og sånt! Wow! tenkte jeg, jeg klarte å stå foran hele klassen å prate om meg selv! Dette var litt av en forbedring! Nå var det Stian sin tur; Han fortalte at han var veldig interessert i musikk (å hvorfor tenkte ikke jeg på å si det da?) og at han likte gode venner som var til å stole på.
De andre guttene hadde jeg ikke sett på enda, faktisk!
Jeg hadde trodd at jeg kom til å bli helt vill hvis de nye guttene i klassen hadde vært fantastisk nydelige! Vel, etter første inntrykket virket alle veldig nervøse og stille. Etter hvert begynte alle å åpne seg mer og mer. Jeg fikk en del venner i klassen men hadde fortsatt en følelse i magen at jeg ikke var ”ønsket” i klassen enda.. Denne følelsen kunne det ta lang tid å overkomme!

Jeg mente ikke dette stygt men, de andre jentene i klassen virket også, hva skal jeg si, jålete? Det var jo ikke alle jentene som var så veldig jålete, men de virket heller ikke så veldig gjestfrie og snille heller. Det var bare ei jente som skilte seg ut. Hannah. Hun hadde passe tykt, blond hår, egentlig ganske pen og hadde god humor. Men det var noe med henne som sa at hun heller ikke likte seg så godt! ”Hey, vi kan holde sammen. Vi kan være ”uønskede” sammen” Tenkte jeg.. Men tenk hvis jeg ikke liker henne, går lei av henne! Hvem skal jeg gå til da?



Nå var dagen over. Første skoledag var helt utrolig spesiell! Jeg skulle ønske hver dag kunne være slik! Jeg kunne ha levd denne dagen om og om igjen! Helt til jeg ville ha en forandring! Jeg var så glad for at jeg hadde funnet meg noen å snakke med! Endelig så hadde jeg kommet meg inn i en gjeng, som aksepterte meg akkurat som jeg var!

- Reily! Reily! Kom da! Vi skal ha gym nå! Det husker du vel? Det var Hannah. Hun sto ved inngangen til gymsalen. Det hadde gått en uke siden skolestart, men jeg hadde ikke ennå fortalt til Hannah at jeg ikke var så veldig begeistret for gym! Jeg hadde bare sagt at jeg ikke trener så veldig ofte! Vet ikke helt om hva hun synes om det, men egentlig så bryr jeg meg ikke så mye! Jeg løp så fort jeg kunne bort til garderoben der Hannah sto og ventet på meg. De andre jentene hadde kommet oss i forkjøpet og hadde låst garderobe-døren, noe de sikkert syntes var mega-festlig! Jeg syntes derimot ikke at det var så festlig som de skulle ha det til å være! – La oss komme inn da! Ropte Hannah til de andre jentene på andre siden av døren.
– Ja, slipp oss inn da! Ropte jeg utålmodig! Etter en stund hørte vi fnising på den andre siden av døren. Jeg og Hannah så på hverandre med samme utrykk i ansiktet: Hva kan de ha funnet på nå da, mon tro? Hvorfor er de plutselig så ekle mot oss?
Jeg og Hannah ruslet bortover mot lærerkontorene da jeg fikk øye på en lapp på oppslagstavla ”Vokalist søkes, audition kl 12 i dag. Dette passer bra for deg med fin rockestemme!” sto det med stor blå skrift. ”Hmm.. kanskje jeg skal prøve meg?!” Tenkte jeg beskjedent for meg selv. Hannah hadde nok antagelig også sett lappen, siden hun var på vei rett mot den. – Kanskje vi skal stille opp?! Foreslo Hannah. Nå ble jeg litt usikker. Jeg visste at jeg hadde et lite talent med å synge, men dette var da kanskje litt drøyt! Hva ville de andre tenke da? ”Tror du at du er noe eller? Tror du vi ville ha kjøpt en cd av deg eller? Stemmen din kan jo sammenlignes med et katteskrik jo!”…

- Og hvorfor er dere så sene da jenter? Gymlæreren virker tydelig irritert over at vi ikke hadde rukket å skifte enda.. Kanskje ikke så rart, vi hadde jo ingen garderobe å skifte i! Den garderoben det var meningen at vi skulle bruke var jo låst! Vi prøvde å forklare oss, helt til vi merket at hele klassen så på oss. Jeg ble helt stiv og klarte ikke å få fram ett ord! Derfor tok Hannah ordet og forklarte det hele: Vi ble låst ute av resten av jentene! Akkurat da så Jessica opp mot Hannah, som en advarsel. Jeg hadde bare gått i denne klassen i drøyt en uke, men jeg hadde fått med meg såpass at jeg visste at det var Jessica som var lederen av jentene, med Emilie og Jenny på hver sin side. Hun virket veldig sjefete og bitchy for meg egentlig! Men jeg brydde meg ikke noen om dem.
- Men jentene visste jo ikke at vi sto der da, på utsiden. Fortsatte Hannah som var blitt litt mer oppmerksom på blikket som Jessica sendte til henne. – Det var derfor vi kom så sent! Vi måtte gå bort til lærerkontorene for å spørre etter nøkkelen til gymsalen! Og bare hvis du lure liksom, så stilte ikke jeg og Hannah opp på audition, det var vel ikke akkurat det rette tidspunket tenker jeg meg!
Det var nå jeg skjønte det. De andre jentene kunne ikke fordra Hannah. Og de likte i hvert fall ikke meg! Jentene var delt i mange grupper; Rameline, Guri, Fiona og Harriet som var ”musikkjentene” i klassen. Janne, Katarina, Haily og Carrie var ”glupingene” i klassen. Nora, Jenny, Jessica, Leyla, Brittany og Emilie var ”bertene” i klassen. Også hadde vi jo selvfølgelig meg og Hannah da, outsiderne! Vi hadde bare 16 jenter i klassen og 20 gutter! Altså, klassen vår bestod av 34 elever!
Det var èn person jeg savnet, som jeg aldri hadde trodd at jeg kunne ha savnet, Cindy. Cindy går i en helt annen klasse tenkte jeg for meg selv. Cindy skulle egentlig begynne i klassen min, men lærerne fant ut at det ble for mange elever i klassen! Derfor måtte Cindy bytte over til en annen klasse! Hennes hele og fulle navn var egentlig Cindy Henrietta Åsen. Men vi brukte bare Cindy, det hørtes mer søtt ut syntes jeg!

Det hadde gått hele fem uker før jeg virkelig skjønte hvor umenneskelige de andre jentene kunne være! – Spill litt fiolin for oss da Fiona! Hørte jeg Jessica rope etter stakkaren, like etter hørtes et latterkor fra seks fnisete jenter. - At de kan holde på slik hele dagen bare for å terge andre. At de ikke får dårlig samvittighet! Sa Hannah meget irritert. ”Ånei!” Tenkte jeg. ”Nå kommer de hitover!!” *Riiiiiing* Det var ringeklokka, nå startet timen! ”Jippi!” Tenkte jeg. Saved by the bell!

I timen satt jeg og tenkte på hva de antagelig hadde kunnet funnet på med navnet mitt!
- Reily, Hey, kan du ikke komme ned til oss en tur a, Railway? Så kan du fortelle oss litt om hvordan det er å bli kjørt på av mange biler! Ja.. Det var egentlig alt jeg fant på! Men sånn som de er, så kan de jo bare begynne å erte deg bare på grunn av at en av skolissene dine ikke er ordentlig knytt! At jeg kunne ta så forferdelig feil av dem! De virket jo så utrolig snille på første halvdel av skoleåret! Nå var jeg utrolig glad for at jeg hadde funnet meg en ordentlig god venn! En venn jeg kunne stole på.
Har du noen gang hatt følelsen av at du har fått deg nye venner som du vil stole på, men vet ikke om du kan det?

Det var nå blitt den 5. Januar. Det var første skoledag etter nyttår i dag, men jeg orket ikke gå på skolen selv om jeg visste at jeg var nødt! Mutteren ville antagelig si noe som dette: - Kjære deg, hvis du ikke går på skolen i dag så vil du sikkert ikke gå på skolen i morgen heller.. og sånn fortsetter det. Og da vil du gå glipp av viktig læring og viktige prøver, slik at du får nedsatte karakterer. Og da er jo saken avgjort! Du drar på skolen nå, om jeg så skal bære deg hele veien selv!
Jeg skjønner ikke hvor hun får det fra!? At hun klarer å bygge en så liten ting til noe så stort! Jaja, nå hadde tankene mine om å dra på skolen endret seg, for nå husket jeg en viktig ting som læreren har sagt: - Etter nyttår vil det komme en ny gutt i klassen, han heter Frans og han har nettopp flyttet hit. Jeg synes at dere skal være greie og hjelpsomme når han ankommer sånn at han får en... Jaja.. Resten av talen var ikke så veldig viktig, det eneste som sto i hodet mitt nå var at jeg måtte ta meg godt ut for den nye gutten!

- Hva er det som haster? Spurte mor meg da jeg nesten løp forbi henne og inn på badet. Hun visste at jeg ikke var glad i skolen og lurte da på hvorfor jeg hadde så hastverk for å gjøre meg klar for skolen. – Jeg må komme på skolen tidlig i dag, eh.. jeg eh.. skal ha en viktig prøve! Oh my god, tenkte jeg, nå lyver jeg for mor, hva blir det neste? Begynne å stjele bøker fra skolen? Det så ikke ut som om mor trodde på meg ett sekund, hun fortsatte bare: - I dag? På første dagen etter ferien? Det kan da ikke være riktig.. du må ha tatt feil.. Læreren din har aldri nevnt noe sånt for oss på foreldremøtet!
Det var da jeg merket det, skyldfølelsen som bredde over meg som en pest, jeg følte at jeg måtte si det som det var: - Vi eh. Får en ny gutt eh.. i klassen.. Jeg ville bare ta meg godt ut for ham! Herregud, nå var det sagt! Mutteren sto og glante på meg som om hun aldri hadde fortalt meg at skjønnhet kommer innenfra?! - Jeg vet, jeg vet, men allikevel..
Ja, jeg fikk en leksjon av mutteren om at sminke bare skjuler det naturlige og at vi som bruker det bare prøver å kopiere blonde barbiedokker små jenter har, og bare så dere vet det, så hadde ikke jeg barbie dokker da jeg var liten! Mutteren mente at det ble for mye fiksering på kropp av sånt! Og dermed ble jo den saken nedlagt.

Det første jeg så da jeg kom inn døra til klasserommet var den nye gutten, Frans! Waw, han var bare så nydelig! Han var bare alt! Nå hadde jeg sjansen til å gjøre inntrykk tenkte jeg. ”Det er bare å gå bort å si hei” sto det i panna på meg.. Men sånn gikk det dessverre ikke, for den andre tingen jeg så var at Hannahs pult var tom. ”Hmm.. Hun kommer vel sent? Men, nei, hun er vel ikke sånn.. Hun pleier å komme klokken 8 selv om vi begynner halv 9.” Jeg så på klokka, den var 8.15.
Jeg var på vei mot pulten min, den var klissvåt faktisk! ”Forbaska vaskedamer” tenkte jeg.. Hm.. Jeg så på klokka i noen minutter senere, den var 8.28. Og Hannah var fortsatt ikke kommet! ”Hvor ble det av henne?” tenkte jeg. Da læreren kom inn og fortalte meg at Hannah var sjuk, ble jeg skuffet. Typisk henne det. Jaja, jeg var vel ikke noe bedre selv antagelig da.. Hun var heldig som klarte å overbevise moren om at hun var "sjuk". Gjøre det mot min mor? Nei, det ville aldri funke. Resten av timen satt jeg og studerte den nye gutten, Frans. Han var, som jeg har sagt utallige ganger før, helt nydelig! Jeg håpet at alle de andre jentene i klassen bare kunne være borte fra skolen i en dag, sånn at jeg var den første til å sjarmere den nye gutten…

Kap 2.
- Reily, Reily! Våkn opp nå, tid for å følge med! Jeg våknet med et dunk. Jeg strevde for å sette seg opp i en sånn passe normal stilling igjen, da jeg følte at det begynte å stikke i kinnene mine. ”Ånei”, tenkte jeg, ”Jeg rødmer”. Jeg hadde sovnet! ”Oh my god,” Jeg kikket på klokka, den var halv 11 jo! Jeg hadde sovet i nesten 2 timer! Da jeg så meg rundt fikk jeg øye på læreren som stirret utålmodig på meg. ”Huff, hva har jeg gjort nå da?!” tenkte jeg dystert ”Jeg veit at du er sint på meg lærer, men la meg bare for..” ”Så, syns du virkelig at jeg er nydelig?”, Det var Frans’ stemme! Ånei! Hadde jeg snakket i søvne? ”Hva?” brøt det ut av meg, før jeg kikket en annen vei. Læreren mumlet noe om at jeg ikke burde ha sovnet i timen og at jeg må skjerpe meg. Plutselig brøt hele klassen ut i latter! ”Hva er det nå da?” tenkte jeg sint. Frans pekte på meg og ropte ”Huff av meg, er jeg virkelig så nydelig at du sikler etter meg?” Det var da jeg merket det! Den mørke kladden på genseren min, SIKKEL! Grøss og gru så pinlig dette var! Den nye gutten var da absolutt ikke så perfekt som jeg hadde trodd at han var. Han var bare en stor idiot, en ganske søt idiot, men dum! Utrolig ekkel var han!

Hannah ruslet inn i klasserommet og satte seg ved siden av meg, vanligvis sitter Stian ved siden av meg, men siden Stian var sjuk i dag så satte Hannah seg på Stians plass. Og det satte jeg stor pris på! Selv om Stian er en hyggelig gutt, så er det litt bedre å sitte ved siden av en du kan snakke om gutter med! Og det hadde jo kanskje vært litt pinlig å snakke med Stian om andre gutter! Jaja, nok om det. Hannah virket veldig opprørt da hun satte seg ned ved siden av meg! Det var som om hun lengtet å fortelle meg noe, men at hun ikke kunne det. Som om det var en hemmelighet hun hadde! ”Jeg lurer virkelig på hva det er for noe med Hannah!?” Tenkte jeg da hun stirret på meg med klare øyne.

Klokken ble omsider kvart over 11 og det var spising for oss elever. Jeg prøvde så godt jeg kunne å bane meg i vei mot kantina for å sikre meg en matbit. Da jeg nådde kantina stoppet jeg brått opp og så Hannah i øynene igjen, jeg visste ikke at hun hadde kommet meg i forkjøpet!? Åssen kan hun ha klart å gå forbi meg uten at jeg har merket det? Hannah hadde et alvorlig blikk og ba meg om å bli med henne, hun virket ivrig etter å fortelle meg hva hun hadde på hjertet. – Mor og far har bedt meg om å ikke si noe til noen enda, for det er ikke sikkert. Hannah stoppet opp og tok en kort pause. Så fortsatte hun – Altså, de vil at jeg skal flytte til Fredrikstad for en stund, vi har en sommerleilighet der vet du. Jeg kunne ikke tro hva hun sa, det var helt utrolig at hun sa det, Hannah skulle flytte. Jeg holdt på å få et mentalt sammenbrudd der og da, hadde det ikke vært for at Carlia, ja Carlia gikk forbi oss. Hun smilte til oss faktisk, som om hun aldri i hele verden hadde gjort noe galt! – Hvem var det? Spurte Hannah nysgjerrig som hun var. Hun fikk ikke noe svar…


- Så Hannah skal flytte? Spurte mamma bittert. Hun kjente knapt Hannah, men jeg hadde nå fortalt en del om henne så hun var ikke ett helt ukjent tema! –Jeg kan bare ikke skjønne hva det skal være godt for!? Som om det å sende ei lita jente til Fredrikstad skal forandre noe med selvtilliten hennes?!
Noen ganger har mamma utrolig rett, men andre ganger kan hun faktisk være veldig ufølsom, det er en av de grunnene til at jeg er mer pappadalt enn mammadalt!
- Ja, Hannah skulle reise til Fredrikstad, og hun skulle ta seg en pause fra alt styret her omkring. Jeg kan ikke skjønne hva som er så negativt med det! – Alt jeg vil, er at du skal ha det godt, ha gode venner og trives godt på skolen, så når jeg hører at Hannah skal flytte så blir jeg bekymret. Ikke bare for Hannah, men for deg også. Hvem skal du så gå med på skolen nå da, Reily kjære? Ser du ikke at dette skaper problemer for deg? Mamma fortsatte, men jeg orket ikke å høre mer. – Så, du vil at JEG skal ha det godt da? Men kan ikke Hannah ha det godt for det da? Hun har da aldri gjort noe galt i det hele tatt! Hun må jo få lov til å gjøre noe til hennes eget beste og ikke hele tiden tenke på om andre har det godt, for at hun så kan ta vare på seg selv! Hun har et eget liv og la henne få styre det selv! Ropte jeg til mamma irritert og egentlig ganske stolt over at jeg akkurat hadde sagt ifra og stilt opp for venninnen min. Resten av dagen forble mutteren litt stille, lammet over utbruddet mitt! Dette var hun nok ikke vant til! ”1-0 til Reily” tenkte jeg..

Denne dagen ble egentlig ganske kjedelig! Etter at jeg hadde skjelt ut mamma, hadde hun ikke sagt noen av disse kommentarene sine. Det ble derfor stille, bemerkelig stille. Faktisk så savnet jeg at mamma hele tiden skulle kritisere litt. Om melken for eksempel, at den ikke var kald nok da hun skulle kjøpe den i butikken.

Natten var over og morgenen kom til syne. Klokka var nå syv over syv. Jeg satt ved kjøkkenbordet halvvåken og i pysjen. Håret var bustete og øynene var trøtte etter nattesøvnen.

- Reily! Nå må du spise opp maten din! Hvis du skulle gjøre ferdig leksene før skolen begynner. Mor virket litt irritert. Jeg hadde nesten ikke fått sovet, jeg hadde bare ligget og tenkt på hva som skulle skje med meg når Hannah reiste. ”Ville jeg a) få nye venner, Ville jeg b) bli alene igjen eller ville c)Hannah droppe det å reise??” Var alt som sto i hodet mitt.


Skolen var å se i oppoverbakken, den ligger helt øverst på Jernåsen. Det sto en jenteklynge helt øverst i bakken. ”Det er nok gjengen til Jessica” tenkte jeg. Leyla var på vi mot meg, en annen populær jente i klassen. Hun spurte meg om jeg hadde sett noe til Hannah. Jeg svarte ærlig ”Nei det har jeg ikke”. Leyla sa til meg at jeg var nødt til å snakke sant når jeg snakker med henne. Jeg tenkte ”Som om jeg bryr meg!”. Plutselig kom det en lærer, musikk læreren faktisk. –Hva er det dere snakker om da jenter? Spurte hun nysgjerrig. –Ingenting, svarte Leyla automatisk. Hun fortsatte å snakke til meg i en alvorlig tone, jeg følte meg ukomfortabel der jeg sto. – Tror Hannah virkelig at hun bare kan stikke av fra oss? Hun kan jo ikke dra, nå som vi hadde tenkt til å gjøre livet hennes surt! Hanna har gjort oss mange fæle ting, og nå skal hun få igjen!

Og dermed ble den dagen ødelagt. Jeg fikk senere beskjed om at Hannah allerede hadde dratt til Fredrikstad, så da var jo alternativ c utelukket! Hannah hadde ikke tatt hensyn til mine følelser slik som muttern påstod. Jeg gikk videre opp bakken uten å se på de andre jentene, men jeg merket den bertete fnisingen da jeg ruslet forbi dem. Borte ved skoleporten sto det en gutt, han så veldig snill ut. Da jeg rakk fram til skolen stanset han meg. –Hei, jeg heter Kristoffer, jeg er ny her og lurer på om du kan vise meg veien til klasserommet til 8 ab?
Jeg måpte, men følte meg god inni, Selvfølgelig skal jeg vise deg hvor det er! Jeg smilte vennelig, helt til det gikk opp for meg. Han skal begynne i klassen min!

Vi snakket litt på veien til klasserommet. Han fortalte meg at han likte å danse og spille innebandy i fritiden. Han virket som en hyggelig gutt. Han hadde på seg en vid Marwin genser og ettersittende blå olabukser. Ganske søt som han var, trakk han det brune tynne håret vekk fra ansiktet. Jeg kunne se øynene hans. Smilet var helt fortryllende! –Så, skal du melde deg på auditionen som er i dag? Spurte han meg. Jeg våknet fra min drømmeverden. –Nja, er ikke så sikker på det du. Jeg er litt engstelig for sånt jeg egentlig. Svarte jeg nervøst. Jeg hadde fått litt bedre selvtillit nå, etter å ha snakket litt mer med Kristoffer. –Jeg, ehm.. Du skjønner, mumlet Kristoffer sjenert. –Jeg lurte på om vi er venner.. For jeg har liksom ingen venner her, og det.. – Ja, selvfølgelig! Avbrøt jeg han. –Jeg vet hvordan du har det, å være ny og greier… Vi nådde klasseromsdøra og Kristoffer så på klokka. Det var enda 10 minutter igjen til vi begynte. Kristoffer forsatte å snakke. Det var kanskje ikke så ille at Hannah hadde dratt, nå som jeg hadde fått en ny venn var jeg ikke så ”forlatt” lenger.. – Jeg tenkte jeg skulle melde meg på dansegruppa her på skolen. Jeg har jo tross alt danset i snart to år, og må nesten innrømme at jeg har et lite talent.. sa Kristoffer litt stolt. Han virket liksom så original og prøvde ikke å imponere meg på noen måte, han var liksom bare Kristoffer, min nye venn.

Jeg så på ukeplanen. Det sto: "Tirsdag 5. november. Ta med godt utetøy, i dag blir det masser av uteaktiviteter og sprell. Ta gjerne med skiutstyr, ingen tvang."


 

Det var jo i morgen! Det hadde jeg ikke tenkt på! ”Jeg vil ikke bli med, jeg vil ikke bli med! Tenkte jeg. Jeg satt helt stille, det var i oppstarten, halvtimen før vi begynte med fag. Tiden gikk utrolig sakte! Neste time hadde vi gym, jeg gruet meg, dette var den første gymtimen uten Hannah. Jeg hadde mest lyst til å skulke, men turte ikke. Jeg følte at noen så på meg, ”Hvem er det?” tenkte jeg. Jeg så meg rundt, to rader unna satt Kristoffer og så på meg Verdens mest nydelige to øyne stirret på meg. Han satt sammen med alle de andre guttene som var med i ”gjengen”. De var typiske sportsidioter som man kaller det. De snakket bare om sport, sport og atter sport. Ingen i gjengen kunne bry seg om skolen, da ville de bli ”utvist” fra gjengen! Da skjønner jeg ikke helt vitsen med å gå på skolen jeg, hvis de ikke har kommet for å lære, men bare spille fotball i friminuttene. At de ikke har vett til å skjønne at det de ikke får med seg nå, kan være vanskeligere å få med seg senere i livet. Og hvis de blir lei av fotball, kunne de ha utdannet seg som noe annet hvis de hadde hatt bedre karakterer.

Jeg lå våken. Tenkte forsiktig på han, han som var så søt, så original. ”Ånei!” tenkte jeg, ”hva i huleste er det jeg driver med?”. Jeg lå og tenkte på Kristoffer, min nye venn. Det kunne vel ikke bli noe mellom oss. Kunne det?
I det siste har jeg vært rotete og ukonsentrert, kanskje det skyldes stresset fra prosjektet vi har om på skolen, eventyr. Eller kan det være at jeg har forelsket meg i Kristoffer?
Jeg dro ut skuffen på nattbordet. Den var tom. Jeg hentet noen papirer med ”Skolen er et sted du skal lære” klistret over dem. ”Jeg lurer på hvorfor jeg fortsatt har dem, de er jo så slitte. Jaja, never mind. Får likeså godt ha dem en stund til da.” Dette var måten jeg tenkte på da jeg hadde en stor opprydning. Jeg hadde bestemt meg for å bli kvitt en haug med masse skrot, men finner liksom aldri ut hva jeg kan, og ikke kan kaste!

- Halla, kjære frue! Hvordan står til? Det var Kristoffer. Han hilste vennelig på mamma. Hun likte Kristoffer og sa han var et godt forbilde for sånne små gutter som broren min. Haha, små gutter! Hadde broren min hørt det ville han blitt sint! – Reily er på badet og gjør seg klar. Hun skal bare få på eyeliner, Sa mamma stolt. – Mamma! Ropte jeg surt. Jeg hatet at hun hele tiden måtte si eksakt hva jeg drev med. Og som du kanskje har merket, fikk jeg overbevist mamma om at sminke ikke er slik at du vil se helt perfekt ut, men bare slik at du føler deg litt mer frisk, og opplagt! – i allefall noen ganger da.
- Der er du ja, sumla. Jeg hatet når han kalte meg det! Sumla.. for ett kallenavn! Kunne han ikke funnet på noe bedre? Vel, det var vel ikke så farlig. Jeg ble vel bare litt irritert, men ikke noe mer enn det.
- Ja, her er jeg, men slutt å kalle meg det! Kommer du eller? Vi blir sene. Vi dro oppover bakken til skolen. Det var vel ikke så veldig langt, bare en drøy kilometer. Men for Kristoffer var det nesten 2 kilometer! Han bodde lengre unna, men hadde den samme skoleveien som meg, så vi pleide å gå sammen.
- Tenkt på det jeg sa i forgårs eller? Spurte Kristoffer ivrig. Han virket annerledes enn det han var inne hos meg istad. – Hva da? Undret jeg. – Det med den sangskolen? Huff, nei, jeg tørr ikke!
- Joooda! Du tørr, du tørr! Har du noen ide om hvor flott du synger? Jeg rødmet tydeligvis, siden jeg kjente den velkjente stikkingen i kinnene. – Hey, det er ikke noen grunn til å rødme! Det er sant!
Jeg rødmet mer og mer. ”Slutt nå,” ba jeg stille inni meg ”ser du ikke at jeg rødmer?”.

Da vi nådde toppen av Jernås-bakken, ble Kristoffer stille. Bemerkelig stille. – Hva er det? Spurte jeg ham. Han stirret mot Rameline, Guri, Fiona og Harriet. ”Hva er det som er så spesielt med dem da?” tenkte jeg høyt. Kristoffer snudde seg mot meg litt sjenert. Da skjønte jeg det. Han likte en av dem! Hmm.. Det kunne ikke være Rameline, selv om hun spilte bra på trommer så hatet hun å danse! Og da var jo saken opplagt- hun passet ikke til Kristoffer! Hmm.. også har vi Guri og Fiona - Som er dønn like. De er jo tvillinger også da, så det er jo ikke noe rart i. Jeg tror ikke han liker dem etter det de gjorde mot ham i forgårs! De helte brus over hodet hans fordi han sa at de lignet på The Olsen Twins! Det skulle jo være et kompliment fra hans side. Hmm. Harriet da? Nei, det kan det ikke være?! Hva er det som er så spesielt med henne da? Hun hadde fullt av kviser med hår på og satt hele tiden og pelte seg i nesa! Nei – huff! Ikke henne..! Hvem ellers kunne det ha vært? Kanskje jeg tok feil?


Jeg følte at hjertet skulle hoppe ut! Han stirret ikke på musikk nerdene, men på henne bak dem, hans lillesøster, Gillian. Hun hadde mistet sekken sin i den digre vanndammen og så hadde noen bøller sprutet henne ned med vann etterpå. Nå satt hun på en stein og gråt over dette. - Stakkars jente hva har skjedd? Spurte jeg henne. Hun så på meg med tårevåte øyne. – Jeg vet hvordan du har det, jenta mi. Sa jeg stille til henne idet jeg og Kristoffer fulgte 6-åringen tilbake til barneskolen.
Det er ikke til å tro hvor slemme små barn kan være mot hverandre i en alder av 7 år! Stakkars lillesøster Gillian! Kristoffer og jeg fulgte Gillian helt inn til klasserommet hennes for å forsikre oss om at ingen skulle mobbe henne. Da vi var tilbake på ungdomsskolen fikk jeg øye på moren til Hannah!
Jeg sa til Kristoffer at han kunne gå i forveien, jeg ville bare snakke litt med moren til Hannah.

- Neimen, hei, Reily! Hvordan går det med denne jenta da? Moren til Hannah gransket meg nøye. Som om jeg hadde stjålet noe.
- Jo da, det går bare bra med meg, og Hannah da? Hvordan går det med henne?
Moren snudde seg vekk. – Hun er tilbake igjen. Det vil si, vi har flyttet tilbake igjen. Moren snudde seg igjen, denne gangen mot bilvinduet til den fine Porschen.
Jeg kunne ikke tro mine egne øyne! Der satt Hannah, min beste venninne! Hjemme igjen, endelig!
- Hva fikk deg til å ombestemme deg? Spurte jeg idet moren åpnet bildøra.
- Det viste seg å være mer mobbing på den nye skolen. Innrømmet Hannah. Hun så ned i fanget og tumlet med fingrene sine.

Kap 3.
Jeg åpnet opp døra og der sto han som vanlig. Kristoffer min, kjære venn. Det hadde nå gått to måneder siden vi møttes for første gang. Vi hadde blitt utrolig gode venner! Vi var jo begge skytter, så det var ikke noe rart i. Faktisk så begynte jeg å få hete følelser for ham. Han så ut som en Gud! Dessuten var han som ingen andre gutter. Han var smart, han var snill, hadde mange venner og sa ifra hvis det var noe han ikke likte. Han var alt en jente som jeg ønsket meg.

- Hvordan var turen, unge dame? Spurte han humoristisk.
- Ikke så verst. Men hva gjør du her da, på en søndag? Skulle ikke du ha vært på besøk hos besteforeldrene dine da?
- Vi avlyste turen. Mamma har blitt syk. Jeg ville bare fortelle deg det. Sa Kristoffer i en tone som verken var glad eller trist. En sånn midt-imellom-tone.
- Vil du bli med inn? Spurte jeg vennlig.
Han nikket, og smilte til meg på en litt rar måte. Han virket mer sjenert enn før.
Vi satte oss i den nye dyre sofaen mamma er så stolt av. Heldigvis var det ingen hjemme. Du skjønner vi skulle egentlig på et slags familietreff, men jeg ble syk så jeg dro ikke. Mamma sa at hun egentlig ville være med men jeg klarte å overtale henne til å dra slik at jeg ble alene hjemme. Og det en hel weekend!
- Jeg, du skjønner… På en måte så.. Jeg liker deg ikke sant..
Jeg skjønte hvor han ville hen. Skulle han fortelle meg at han var forelsket i meg også?
Jeg satt stille og håpet at han ville fortsette.. Det gjorde han ikke uten videre, så jeg hjalp han litt. –Hva var det du skulle si? Jeg gjorde meg så søt som overhodet mulig men han smilte fortsatt ikke. Skulle han fortelle meg at han var interessert i en annen?
Men nå smilte han, endelig! - Hva var det du ville si, kjekken? Kom det ut av meg. Ikke spørr hvorfor. Det satt bare ikke fast i hjernen så det forsvant ut gjennom munnen min.
Han smilte enda mer nå. – Jaja, du er jo ikke så støgg du sjølv. Sa han med en litt klumpete stemme. Minner meg litt om bestefars.

Han begynte å snakke nå. Stille hvisket han små ord til meg som ikke engang jeg kunne tyde. – Vær nå snill og avslutt setningen du begynte på i stad da. Spurte jeg ham mens jeg ”gredde” meg i håret med fingrene mine men stoppet opp da han så på meg.

Han begynte å le, da han la hånden sin på min. ”Hjelp, jeg har aldri vært så nær Kristoffer før”. Vel jo, jeg hadde jo det, men det var jo da vi lekeslåss. Men dette var jo romantisk!
Han trakk fort hånden sin tilbake og så en annen vei. – Hva er det? Spurte jeg. Men visste at han bare var sjenert. Nå gjorde jeg noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg så Kristoffer i øynene og kysset han først en gang på kinnet, og så en gang på leppene. Han hadde visst gjort dette før så han ”tok igjen” kysset. Vi satt der lenge. Og bare kysset hverandre. Han satt seg litt nærmere og holdt rundt meg. Det var en varm følelse jeg fikk av velvære og lidenskap. Plutselig slapp han meg og gikk ned på kne.
- Reily, vil du bli sammen med meg? Spurte han meg litt sjenert. – Hva tror du da gammer’n? Svarte jeg han. Og gjorde romantikken litt mer humoristisk. Før jeg rakk å svare noe annet, kysset han meg igjen. Deilig var det.

- Nå, vil du være med på kino eller? Det har kommet en ny film, Harry Potter vet du! Kristoffer smilte søtt og kysset meg igjen. Jeg rakk ikke svare før Erika kom inn i stuen. ”Hva gjør hun her” tenkte jeg litt surt. – Hei, hva gjør du her? Kom du nå nettopp? Jeg slang ut med mange slike spørsmål. Hun så på meg med et spørrende blikk. – Jeg kom nå akkurat, moren din ringte meg og ba meg komme over til deg. Hun virket litt bekymret av en eller annen grunn. Eller kanskje jeg bare tar feil? Erika pustet litt tungt, og så fortsatte hun å snakke. – Men dere to da, eh, forstyrrer jeg? Jeg så bort på Kristoffer, han så litt brydd ut. Hva skulle jeg si? Jeg visste ikke om det var jeg som skulle svare for oss, og hvis det var det; hva skulle jeg svare? – Vel, ehem, egentlig så gjør du det.. Men vi er ikke sur på deg altså! Fikk jeg harket fram. Erika så på meg med snille øyne. – Det er greit vet dere, jeg kan komme tilbake senere jeg! Men da kan dere ikke si nei. Sa hun snilt.
Erika gikk og Kristoffer spurte meg en gang til om jeg ville være med på kino. Jeg svarte nei til han. Først virket han litt skuffet, men etter at jeg hadde sagt at jeg heller ville se på en romantisk film hjemme med han, ble han glad igjen.

Vi så på filmen ”Words can’t describe my love”. Jeg følte meg så hjemme i denne filmen, det var liksom alt det jeg følte for Kristoffer. Kjærlighet, varme og litt sinne etter at han hadde slengt den halvspiste epleskrotten i hodet på meg. Under hele filmen lå jeg i armkroken til Kristoffer, det var bare så romantisk! Han kilte meg på magen mange ganger og kilen som jeg er, skvatt jeg til hver gang. Jeg truet med å ta igjen og skrek ’Æ, jeg banker deg lett din lille blekksprut!’ Det føltes noen ganger som om han var en liten blekksprut. Nå mener jeg ikke utseendemessig, men sånn at han alltid trår til med en hjelpende hånd og det at det virket som at hver gang jeg dyttet den kilende handa hans bort, kom en ny fram. Da hylte han tilbake ’Ja, sikkert! Det tror jeg og! Bank meg da, vennen!’ Alltid med den typiske ”haha, jeg er morsom” - stemmen sin.
Kristoffer satt å så på mobilen sin ett lite øyeblikk, det var antakelig bare fra mammaen hans. No big deal. Han satt seg opp litt og mumlet noe om at han var litt dårlig. Det var kanskje ikke så rart i, siden vi nettopp lekeslåss i sofaen (håper mamma ikke dreper meg for det!). Jeg fulgte han til døra og så han løpe hjemover i en hast. Kunne det ha skjedd noe?

– Reily, jeg har likt deg ganske lenge nå, men.. Kristoffer sukket litt.. Og så ned på håndflaten sin, den var svett og varm. Kristoffer begynte å skjelve. – Hva er det for noe? Hva skjer? Jeg skjønte ikke hvorfor han plutselig ble så innesluttet og merkelig. – Jo, det har seg sånn at, du vet, ehm.. Han pustet dypt og tok motet til seg. – Du vet i går, da jeg dro så tidlig hjem? – Ja, du var syk, hvordan det? Har det skjedd noe med deg, vennen? Jeg fikk tårer i øynene da Kristoffer ikke klarte å holde seg lenger. Han brast ut i tårer og så forsiktig bort på meg igjen. – Mamma sa jeg ikke skulle si det, men det har jeg tenkt til. Han sukket litt og fortsatte med en veldig alvorlig tone. – Reily, jeg var ikke syk, jeg måtte bare si det for å ha en unnskyldning for å dra til sykehuset!
– Sykehuset? Hva? Jeg kunne ikke noe for det, men jeg ble så revet med. Jeg begynte å gråte litt jeg også. – Nei, vent, la meg forklare! Jeg måtte besøke min mamma der, hun har blitt lagt inn på kreftavdelingen. Han stirret meg i øynene, det jeg så da var ikke den gamle, håpefulle Kristoffer, men den ”nye” og bekymrede Kristoffer. Hva kunne det være som hadde skjedd som var så fælt?
– Mamma har kreft. Han la seg ned med hodet på puta mens tårene rant. Han tørket dem raskt bort og så seg rundt i rommet. Vi satt oppe på rommet mitt, det var iskaldt der inne, så jeg var nødt til å ha på en varmeovn. Ovnen bråkte ganske mye, så jeg tenkte at de andre ikke kunne høre oss. Men neida.. – Hva? Kom det fra døra. – Mamma! Driver du og spionerer på oss? Det er så typisk mamma, spionasje. Jaja, alt for å finne ut om mitt kjærlighetsliv. Det er faktisk en av de grunnene til at jeg holder det litt skjult for henne, fordi hun roter i alt mulig. Det var også veldig likt henne å være litt uomtenksom ovenfor andre, slik som nå. Hun satte seg ned ved siden av Kristoffer. Han så på henne, og begynte å gråte mer.
- Hva er det du sier? Kom det fra henne. Stakkars lille Kristoffer! Ikke nok med at han tok til seg mye mot for å si det til meg, men at mamma fikk vite det og at han attpåtil blir spurt om å gjenta seg, nei det holder! – Mamma, kan du gå ut? Vær så snill å gå ut. Sa jeg og dyttet henne ut døra. Kristoffer så stygt på meg. Hva var det nå da?

- Du vet at du bør sette mer pris på moren din, Reily. Han så på meg strengt. Jeg skjønte hva han mente. Det var jo ikke mammas skyld, og jeg overdrev kanskje en smule også. Noen ganger svir det når du innser at andre har rett. Kristoffer gikk bort til meg og la hånden rundt magen min. Men sterke som vi er, kommer vi oss gjennom dette! Vi er jo tross alt skytter! Der hadde vi det. Vi er jo skytter! Vi er et av ildtegnene, og det er forresten Stina også, moren til Kristoffer. Jeg må vel si at jeg har vært litt vel interessert i horoskop og astrologi i det siste. Men det har seg sånn at jeg faktisk har lært litt av min gode venn Hannah. Hun hadde tatt et sånt Astrologikurs i Fredrikstad, og nå lærte hun meg det grunnleggende. Hannah var forresten Vannmann. Det er helt rart hvor mye som faktisk stemmer! Før leste jeg horoskopet mitt hver uke, men visste ikke ”bakgrunnen” til det som ble fortalt. Men nå skjønner jeg det med at Venus kommer i tegnet ditt, osv, osv.. bla-bla.. hehe..

Kristoffer og jeg hadde vært sammen i hele dag. Jeg prøvde febrilsk å få tankene hans bort fra morens kreft. Vi dro på kino, gikk en lang tur i byen, shoppa litt. Ja, det vanlige liksom, men på én gang! Vi dro hjem til han etter hans initiativ for å lage mat til moren. Hun satte stor pris på at Kristoffer hadde funnet seg en kjæreste. Han hadde fått orden på livet sitt, og hun visste at han var i gode hender nå, i mine hender. Senere samme dagen fikk jeg en melding på mobilen; ”Hei Railway, Du veit at Kristoffer bare player deg, right? Han er min, bare min. Skjerp deg, din bitch! Har du ikke nok med å skaffe deg et liv? Gå og hen deg din skrulle!” Gladhumøret mitt sank og jeg ble deppa. Hvorfor kunne hun ikke slutte? Hun hadde sendt meg 4 mld bare i går. Det er jo ikke jeg som må skaffe meg et liv, men hu burde det. Livet hennes består jo bare av å mobbe andre. Å, jeg hater henne, kan hun ikke slutte? Jeg hadde ikke fortalt Kristoffer det enda, at Jessica sendte meg hat-meldinger, men nå skulle han få vite det! Han skulle få vite om alle problemene jeg har hatt i 7 år på barneskolen. Nå skulle han få sannheten! Jeg ringte Kristoffer med en eneste gang, og med tårer i øynene og halvkvelt stemme fortalte jeg han alt. Jeg hørte stemmen hans i den andre siden av linja, det var herlig, det at han visste alt om meg. Han hadde blitt kjempe rasende da han fikk høre det om meldingen jeg hadde fått! Han sa han skulle ta seg en prat med Jessica etter skolen i morgen. Stakkars gutten min..

Ok, jeg har mine problemer på skolen, livet mitt er ikke perfekt. Jeg har en søt og snill kjæreste, en bestevenn som Hannah også hadde jeg jo Erica. Jeg har jo også familien min og familien til mine nærmeste venner. Jeg har det helt ålreit. Men det er en ting jeg alltid har lurt på; hvorfor må alltid de ”kule” erte meg? Hva er feil med meg? Hvorfor liker de meg ikke som jeg er? Åh, jeg blir gal av alle spørsmålene, jeg vil ha svar. – Reily, kan du rydde rommet ditt nå? Vær så snill. Det var mamma, alltid dårlig timing der ja. Det nytter ikke å protestere mot mamma, så la gå, filosofere kan jeg gjøre en annen gang.

Dagen derpå var faktisk ikke så verst, i hvert fall ikke så dårlig som jeg hadde forestilt meg at den ble. Kristoffer hadde ikke fått snakket med Jessica om meldingen. Hun var ”syk”, noe jeg også trodde (NOT!). Hun hadde nok sagt til moren sin at hun hadde brukket en negl da hun kom til å taste feil på mobilen. Og dermed ble meldingen sendt til meg og ikke Hannah. Det var det Leyla påstod i hvertfall. Det virket faktisk som om hun gjorde narr av Jessica noen ganger, rart, for de skulle liksom være bestevenner! Og en ting som jeg ikke skjønner, hvorfor skulle Jessica ha sendt meldingen til Hannah? Hun var jo ikke sammen med Kristoffer, jeg var, så den der var ”driti ut” azz.

Mamma hadde sett en plakat i butikken om en sangskole i Drammen som jeg bare var nødt til å bli med på. ”Nei!” sa jeg med en eneste gang. Men hvem vet, kanskje jeg ombestemmer meg? – Du bare må da! Har du hørt hvor fint du synger? Du er bare best! Kristoffer altså. Han sier det bare fordi han er kjæresten min. Men jeg er selv litt skeptisk til hvordan min sangstemme er. Vi satt i gymsalen, jeg hadde begynt å ha gym igjen, bare på grunn av Kristoffer. Han hadde kommet inn i livet mitt så fort. Og etter det Hannah hadde fortalt var det ikke likt skyttegutter å sette seg til ro med en person. De er liksom så flørtete av seg, og liker friheten til å velge og vrake. Men det var det jeg så på Kristoffer som; Unik! Vi hadde vært sammen i snart 1 uke, men vi hadde vært venner i hele 2 og en halv måned. Oh My God, vi var allerede i juni! Tentamen var over, og jeg syntes det hadde gått helt greit, med god hjelp fra Kristoffer! Skolen sluttet neste uke, og jeg kunne glede meg over to måneder i Spania sammen med min kjære Kristoffer. Life is great! Stina var svært sjenerøs med pengene dersom hun visste at Kristoffer ville få det bra med oss på ferie, det var derfor hun insisterte på at han skulle bli med. Selvfølgelig hadde ikke familien min noe imot det. Jeg hadde også sagt at Stina også kunne bli med, men da sa hun bare at hun ikke kunne være i sterk sol på grunn av kreften. Jeg følte meg med ett litt dum, det var jo kanskje litt åpenbart. Hun trakk meg også til side for å fortelle meg at jeg gjorde en god jobb med å få Kristoffer på andre tanker. Jeg ble med ett litt stolt og sa at jeg gjorde hva som helst for de jeg er glade i.

Hannah hadde ringt meg fordi moren hennes hadde funnet ut noe. Jeg hadde ikke fått vite hva hun mente enda, men jeg ringte tilbake for å høre. – Ja, hei, Reily. Du gjetter aldri hva moren min fant ut istad! Hun virket ivrig med å fortelle meg nyheten. – Hun har funnet en privatskole i nærheten! Jeg skal begynne etter sommerferien. Jeg måpte. –Hva? Jeg så forbauset på telefonrøret og klarte ikke få fram et ord. Hannah fortsatte; - Reily, det ligger i Oslo, ikke så langt fra onkelen min. Han anbefaler skolen på det sterkeste! Han har jobbet der før, det høres helt fantastisk ut!



- Skal du bytte skole igjen? Kom det fra meg. Jeg må ha virket begeistret, siden Hannah fremdeles strålte av lykke. Skulle hun bare forlate meg? Jeg ville jo også bytte skole, men jeg vet ikke om jeg får lov. Mest sannsynlig blir nok svaret nei. Men hva med Kristoffer, skal han bytte skole også? Nei, dette må jeg tenke over, og drøfte med Kristoffer. Hannah skjønte at det var noe galt, jeg snakket ikke til henne, noe som var høyst uvanlig for meg. – Hva er det, Reily? Jeg hadde ikke fortalt henne at mamma ikke likte at hun hadde byttet skole i første omgang. Hvordan ville hun reagere på det? Jeg kunne jo ikke si at mamma en kort stund hatet henne!
Det var da hun sa det; - Men, Reily, jeg bytter ikke skole uten min beste venn. Jeg ble med ett rørt. Hun hadde tenkt på meg, på oss. Men hun hadde nok ikke tenkt på Kristoffer. Kostet det ikke penger å gå på denne skolen da? Og hvis det var tilfelle var det jo ikke sikkert at vi kunne betale skolepengene. – Men, altså, jeg har lyst, det er ikke det.. Jeg stønnet. – Kristoffer må jeg jo også tenke på. Han vil jo gå der alene! Det vil jeg ikke tillate! Jeg vil gå på samme skole som kjæresten min! Jeg følte meg med en gang litt barnslig og sta. – Jeg må snakke med han om dette, og ikke minst med mamma før jeg kan si noe sikkert.
- Onkel sier at man kan slippe å betale hvis man bytter ufrivillig da. Men jeg bytter jo frivillig, så det blir jo ikke det samme. Men det var ikke frivillig av meg å bli mobbet.
- Det kan du godt si. Men vet du hvor mye det er sånn i måneden da?
- Det blir vel rundt 200 – 300 kroner i måneden. Ikke så mye. Og jeg hørte de tar jobber og skaffer penger til tiendeklassetur til utlandet! Den forrige tiende klassegjengen dro til Frankrike.
- Woow. Det hadde vært kult det! Jeg ble med ett begeistret for Hannahs ide, og var lutter øre.
- Ok, men husk Reily; Jeg gjør alt for at vi skal komme i en god klasse med godt miljø! Promise?
- Promise! Det var det vi alltid pleide å si når vi to sto sammen for en og samme sak. Vi ga hverandre et såkalt bestevennløfte. – Men senere, hva gjør du da? Hannah var i godt humør skjønte jeg. Jeg er glad jeg ikke drepte gleden hennes istad. - Trur jeg skal rydde rommet igjen jeg, mamma likte ikke ommøbleringen min. Jaja, men vi snakkes da, i morgen. Jeg skal snakke med mamma om PS. Nattaklem da. Sjalabais!
- Natta! Sees.

Neste morgen følte jeg meg i storform! Mamma hadde meldt meg på det sangkurset Kristoffer hadde snakket så mye om. Det begynte etter sommerferien. Mamma vekte meg med frokost på senga faktisk, litt rart egentlig siden hun aldri pleier det. Jeg hadde ikke snakket med henne om å bytte skole, jeg ville liksom ikke ødelegge alt sammen nå. Men mamma hadde andre planer; - Reily, hvordan har du det på skolen da vennen? Jeg på en måte overhørte… jeg visste hvor mamma ville skulle til å si. Hun hadde overhørt samtalen mellom meg og Hannah! Det er så typisk henne å lytte til andres samtaler og blande seg inn i andres saker! Men men, for en gangs skyld skal jeg la være å kjefte på henne. Jeg skulle høre hva hun hadde å si. - … samtalen mellom deg og Hannah i går. Fikk med meg alt det om privatskolen! Jeg synes det er en god ide! Du får lov hvis du virkelig har lyst! Jeg har spart en stund, i tilfelle vi trengte litt ekstra penger..!

Jeg nikket til mamma, glad over at jeg klarte å kontrollere sinnet mitt, og for at hun hadde gikk meg tilbudet. Jeg sa jeg måtte snakke med Kristoffer først. Da sa mamma at jeg var ei fornuftig jente, men at jeg først og fremst må tenke på mine egne behov. Jeg skjønner hva hun mener, men jeg kan liksom ikke forlate kjæresten min. Han har ikke så mange venner i klassen, dessuten vil jeg ikke at andre jenter skal prøve seg på ham! Jeg blir bare så lett sjalu!


- Joda, men, jeg veit ikke om jeg får lov. Mamma sa det var greit liksom, men jeg får litt skyldfølelse.
- Hva het skolen igjen sa du? Kristoffer så litt usikker ut.
- Rosegården, sa jeg og smilte, har du ikke lyst da? Jeg prøvde så godt jeg kunne for å oppmuntre han.

Kristoffer så på meg med de klare øynene sine, det var de jeg hadde falt for fra første stund. Dype isblå øyne, I love it! Hehe.. Men, tilbake til storyen; Jeg fortalte han at det var greit og at mamma tidligere i dag hadde sagt at jeg for en gangs skyld måtte tenke på meg selv. Det måtte han også! Han fortjente også å bytte til en mye bedre skole, han er ikke mye utsatt for mobbing som meg. Etter at Jessica og gjengen hennes hadde funnet ut at vi var sammen hadde hun begynt å slenge stygge kommentarer etter Kristoffer også! Stakkars gutten min, ingen får si stygge ting om han! Jeg nærmest tok beslutningen for han, han skulle få lov til å begynne på ny skole om det så skulle være jeg som måtte betale for det! Så mye bryr jeg meg om han, han er den personen jeg deler alt med! Jeg tok hendene til Kristoffer. – Gutten min, nå må du unne deg selv litt forandring! Det vil gjøre deg godt å komme deg bort fra Jernåsen skolen! Han smilte til meg på den søte måten han pleide, så lente han seg nærmere og kysset meg. Han hvisket stille ”Ja” i øret mitt som en bekreftelse på alle mine spørsmål. Nå skulle vi få en ny start! Ønsk oss lykke til da!

*’*Slutt*’*


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil