Havet lyser i ditt fjes med kontraster på hundre
Du ser deg utover, og begynner å undre
Havet som speiler deg, og demper ditt fall
Vi ser opp til himmelen som hjelper ditt kall
Havet er omme, blott opp mot himmelen
Dop deg og føl all den svimmelheten
Hva kan vel havet det skjønne, forstå
Den kan vite mer enn alt enn himmelen blå
Havet O’ skjønne, du vet hva du gjør
Du visste det ikke, og heller ikke spør
Vi skjønner nå hvordan, hvorfor og hvem.
Men hva, det får vente, nå drar vi hjem.