Han var en elev, med postkassen full av brev.
Hun var trist og veldig lei, Hvor har han gjort av seg.
Hun føler det er kaldt, et sår strødd med salt.
Hun trodde de var venner, men hvem er det man egentlig kjenner?
Kulden trenger inn, hun mister snart sitt sinn.
Men før det ble forsent, kom det noe pent.
For han hadde sendt et svar; “Jeg har vert på ferie med min far.”
Hun så intenst på papirlappen, hadde hun blitt dum i pappen?
Hun satt der rød fra topp til tå, hvordan skulle dette gå?
Ned hun satt med penn og papir, hun kjørte nå på rette gir.
Det luktet vår denne dag, men uansett, for et ubehag.
For i dag skulle hun poste brevet, til den hun hadde sutte og skrevet.
Hjertet hamret og pulsen steig, tenk om han var av typen seig?
Men hun luktet likevel ingen fare, for hun skulle jo bare bare.
Idè hun stod ved husets adresse, så hun gutten, for en delikatésse.
Hun ha det direkte til han neve, Dette er virkelig vert å leve.
Etter en dag eller to, var hun på butikken og kjøpte sko.
Der fikk hun se et vakkert syn, det var gutten, for et kjærlighetslyn!
Han sa “hei” og smilte pent til henne, hun var ikke vanskelig å tenne.
Etter litt så ble de kjent, dette kunne bli no´ pent.
Kjærligheten vokste som plommer på trær, de så nå ut som to utsprugne bær.
Men kjærligheten tar jo også av, en følelse av vakkert brusende hav.
Kanskje en gang kommer den tilbake, like søt som et sukkerlake.