Oppgaveformulering:
Skriv en seriøs novelle som omhandler temaet oppdagelse av personligidentitet.

Hvem er jeg?

Hvem er jeg?
Hva er jeg?

Hvem er meg?
Hva er meg?

Hvem er du?
Hva er du?

Er det du som er deg?
Deg-et i, jeg liker deg.

Jeg satt med dagboken åpen. Blyanten satt i hånden som den skulle. Jeg kunne kjenne en liten følelse av selvinnsikt mens jeg hadde skrevet diktet. Diktet, ja. Kanskje det ikke kunne kalles et dikt ifølge teorien, men det var dikt nok for meg, og det er det som teller. Natten hadde kommet krypende, og man kunne enda høre regndråpenes sukk etter høljeregnet. Klokken viste tolv over ti, med store digitaltegn som lyste rødt ved sengekanten. Det var denne tiden jeg likte best. Det var på denne tiden jeg og stillheten pleide å finne sted, på Mukerudlia 23 B, andre etasje, rommet lengst til venstre. Rommet til Espen Johansen, som ikke visste hvem han var.

Lyset fra den stygge, fotballformede lampen, fikk de tomme øynene mine til å skimre. Blyanten hvilte løst mellom fingrene, mens jeg leste diktet om og om igjen. Jeg var ikke helt sikker på hva jeg hadde skrevet. Jeg hadde bare latt fingrene mine følge sine egne veier, slik jeg pleide å gjøre. Det var på denne måten jeg kunne lette det frustrerte hjertet mitt. Men i dag så det ikke ut til å virke, og jeg var like uvitende som før. Jeg kunne føle at hjertet ikke var fornøyd med de ubegripelige spørsmålene denne gangen. Jeg knuget fingrene hardt om blyanten. Denne gangen forventet den svar.

”I mengden av alle, kan jeg annerledes meg kalle”. Jeg bladde bakover i den forkledde dagboken min. Jeg hadde satt bokbind på den så jeg kunne skrive på skolen også. Jeg leste snutter av mine tidligere dikt, i håp om å finne svaret jeg lette etter. Men det var intet svar å spore mellom linjene. Jeg forsto fremdeles ikke vitsen med å finne svaret. På en eller annen måte visste jeg at jeg ikke ville bli fornøyd med svaret uansett. Det virket like meningsløs som å snakke med foreldrene mine. Man kom liksom ingen vei. Det hjalp ikke å prøve å snakke med gutta i klassen. Hvorfor kunne de ikke bare fatte det? Problemet var at det ikke var noe galt ved dem, det var bare det at…nei, jeg orket ikke dette lenger!

Jeg hadde ofte lurt på ”hvorfor meg”. Hvorfor hendte dette akkurat meg? Hva galt hadde jeg gjort? ”Kan du svare meg på det? Kan du?” Jeg holdt hodet pekende opp. Øyenbrynene strammet seg, mens de rødlige øynene mine stirret taket i senk. ”Knakk”. Man kunne se blyantdeler fly som piler, før de landet hardt på gulvet. Opphisselsen hadde tatt kontrollen og brukket blyanten innover i hånden. Man kunne se blodet som allerede hadde begynt å renne ned langs arrene som var å finne, lange og tynne arr etter gamle, dype sår. ”Nei det kan du ikke”, hvisket jeg lavt, mens lyden av mine gnagende tenner overdøvet fresinga mi. Jeg roet meg ned, og sank tilbake på stolen. Dette ville jo ikke hjelpe, ikke i det hele tatt! Jeg ville ikke klare å finne svaret mitt slikt. Svaret på hvorfor jeg var ulik alle de andre.

Jeg ryddet bort blyantbitene som lå spredt rundt på pulten. Jeg tørket vekk blodet, og så på mine gamle sår. Den tiden var vel over? Jeg hadde gjemt bort bladene, for å slutte med slikt. Jeg var virkelig ferdig med sånt! Jeg la hendene i kryss på pulten, og lot hodet hvile på toppen. Jeg tenkte tilbake. Tilbake på gleden over å være et uskyldig barn. Ingen normer, ingen regler og ingen lover. En bekymringsfri hverdag, være fri som fuglen og ha engelens rene tanker. Men så plutselig vokser man fra alt. Man er ikke lenger "som alle andre", men får sine egne meninger, lyster og mål. Man utvikler sin egen personlige identitet.

Men hva hvis man ikke klarer å finne en egen identitet, og samtidig vet at man ”jeg” ikke er som ”de”? Hva hvis det spres stygge rykter, bare fordi man prøver å finne seg selv? Det var i de senere årene jeg hadde blitt mer irritert over dette. Det var noen som hadde brakt denne interesse på banen. Fokuset på meg selv hadde blitt annerledes. Det var plutselig ikke helt greit å gå i skolegården helt alene. Det var noen hjertet prøvde å peke på, når den dunket hardere. Men på hvem?

Jeg strøk gjennom det rufsete håret mitt. Det hadde blitt ganske langt nå. Mamma hadde mast lenge om at jeg skulle klippe meg, men jeg hadde direkte nektet. Kunne det være noen i klassen hjertet prøvde fiksere seg på? Kanskje Marie, som smilte til meg i går?, tenkte jeg. Men så tenkte jeg plutselig på episoden med Gina. Det var avslutningsfest hos Geir, en ny gutt i klassen, som nesten ikke visste noe om meg. Jeg ble begeistret og glad over at noen hadde inkludert meg på festlista. Men forhåpningene gikk i dass da jeg flere ganger ble presset til å drikke eller til å ta en ”uskyldig” pille, av andre i klassen. Men jeg hadde bestemt meg, jeg skulle holde avstand fra slikt. Det løftet var til og med skrevet i dagboken! Det tok ikke lang tid før rommet var fylt av berusede mennesker.

Det var da det skjedde. Gina dro meg ned på sofaen, og begynte å snakke med meg på en merkelig måte. Og plutselig kom det, klask, rett på munnen. Plutselig fikk jeg en veldig rar følelse, en blanding av kvalme og sinne. Hun prøvde seg igjen, men jeg klarte ikke mer. Jeg dyttet henne vekk, og løp ut av huset så fort jeg kunne. Ryktene spredde seg som ild i tørt gress, der tenneren var Gina. Hvorfor hadde vært slik? Hvorfor kunne jeg ikke bare ha gjengjeldt kysset hennes, eller bare sagt at jeg ikke var interessert? - Også var det på’n igjen, om hva jeg burde ha gjort og ikke gjort. Det var ikke noe vits å tenkte tilbake på gamle ting nå! Etter den festen gav jeg meg selv to løfter: Jeg skulle aldri dra på en eneste fest mer i hele mitt liv, og aldri i livet om jeg ville kysse en jente igjen!

Brått ble vinduene slått opp av et kraftig vindpust som fylte rommet. Håret mitt fløy til alle kanter, og tingene på pulten, samt blyantbitene, ble tatt av vinden og var på fri flukt ut vinduet. Jeg løp bort til vinduet, og smelte det igjen. I det samme dalte alle ark og småting, ned på bakken igjen – tilbake i sitt gamle fangehull. Jeg gikk ned på huk, og begynte å ta opp Donald blader, kalenderen og purring fra biblioteket. Men med ett stoppet jeg. På gulvet, ved sengekanten kunne jeg se et bilde. Jeg gikk bort, og i lyset fra klokken kunne jeg skimte hvem det var. Jeg kjente igjen smilet. Øynene jeg ville drukne i og håret som alltid lå så perfekt. Jeg kjente meg rar i magen. Hjertet mitt begynte å dunke fortere. Kunne det være personen på bildet? Personen som hjalp meg til å finne min sanne identitet. Personen var den nye…

Jeg løp opp til pulten min, tok opp dagboken. I et grep, rev jeg av bokbindet. Dagboken stod nå nakent fram, stolt av å vise sin rosa skjønnhet og utallige hjerter. Plutselig hang alt sammen, som perler på en snor. Ute var det blitt vindstille, himmelen hadde klarnet opp, og man kunne se månen skinne med et selvstendig lys. Jeg dro på smilebåndet mens jeg åpnet dagboken nok en gang. Jeg bladde til diktet jeg nettopp hadde skrevet. Jeg tok opp en ny blyant, og skrev ”Identitetskrise” som overskrift. Nå var ikke diktet et spørsmål lenger. Den siste setningen var ikke lenger uten mening og betydning for nå visste jeg hvem som var deg-et. Deg-et i, jeg liker deg.