Innhold

Forord (En dikter utfordrer borgerskapet)..................................80-90

Knut Hamsuns liv og samtid.....................................................

Bardom og ungdom......................................................................

De første litterære forsøk.............................................................

Knut Hamsun reiser til Amerika..................................................

Gjennombruddet........................................................................

Hamsuns skuespill........................................................................

Hamsuns første kone....................................................................

Hamsuns reise til Østen................................................................

Hamsuns 80-årsdag..................................................................….

Hamsuns eneste diktsamling....................................................….

Hamsun blir gammel................................................................….

Hamsuns andre kone.....................................................................

Hamsun blir jordbruker............................................................….

Nazistiske tendenser......................................................................

Hamsun og nyrealismen...........................................................….

Hamsuns litterære program i 1890-årene.................................….

Sult...........................................................................................….

Victoria....................................................................................….

Markens Grøde..........................................................................…

Hamsuns bøker........................................................................…..

Kilder.......................................................................................….

Knut Hamsun

En dikter utfordrer borger skapet

Få norske diktere har erobret sin plass i dikterkunsten så absolutt

som da Knut Hamsun ga ut boken Sult i 1890. Innenfor den nye generasjonen var han den mest begavede, han skulle bli den mest berømte og mest leste - og til slutt: den mest omstridte av dem alle sammen. Hamsun klarte å plassere seg i rampelyset ved den høylytte måten han presenterte sitt litterære program på:

Som moderne psykolog skal jeg belyse og forhøre en sjel. Jeg skal belyse den på kryss og tvers, fra alle synspunkter, i hvert hemmelig hull: jeg skal spidde de vageste rørsler på min nål og holde den opp til min lupe-.

Sitatet er hentet fra Psykologisk Literatur, det 2. av de 3 foredragene Knut Hamsun drog på turnè med februar-oktober 1891. Fra Bergen til Kristiania slo han på stortrommen for sitt program: det kompliserte moderne menneske og det forfinede moderne nerveliv skal inn i diktingen! Selvbevisst og arrogant gikk han til angrep på generasjonene før ham: Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. Dommen fra Hamsuns talerstol gikk ut på at deres menneskeskildring var grunn, de tegnet typer og karakterer, enten skurker eller engler. Heretter skulle dikteren være psykolog med særlig blikk for de sammensatte individer.

Det er mange paradokser knyttet til Knut Hamsuns navn. Et av dem er at han så sent kom fram til bevissthet om sitt særlige område. Hans skrive trang lignet i sin opprinnelighet et fysiologisk behov, han fikk trykt sin første bok i 18-årsalderen, men han famlet lenge etter et stoff  og en litterær teori som kunne utløse hans store evner. Først i 1888 ble konturene i hans program synlige. Hamsun var 29 år gammel da han i en tidsskriftartikkel om unitarprestens og forfatteren Kristofer Janson brøt staven over realismens folkeoppdragende tendens og krevde en ikke- sosial og en ikke- pedagogisk dikting. Bruddstykke av Sult fra samme år innfridde kravet om en psykologisk dikting.

Knut Hamsun ville utfordre det borgerskapet som nå sverget til den realistiske samfunnslitteratur. Pressedebattene etter foredragene viste at han hadde klart å erte på seg litteraturpublikumet. Han fikk høre at han var en reklamemaker og en frisk fyr. Trangen til å skape seg et navn hørte uten tvil med til hans strev for å oppnå noe.

I 1920  nådde Hamsun toppen da ble han verdenskjent og han fikk Nobelprisen for Markensgrøde, men veien til berømmelsen var lang og hard

Hamsuns Liv og Samtid

Barndom og ungdom

Knut Hamsun - eller som han først het Knud Pedersen var av gudbransdalsk bondeætt, og ble født på Garmotrædet i Lom den 4. august 1859. Peder (Per) Skultbakken far til Knut var fra Vågå og utlært skredder. Peder gifta seg med Tørøe (Tora) Olsdatter Garmotrædet.

 Kårene var usle, og da Hamsun var tre år gammel flyttet familien til Nordland og bodde på Hamarøy i Salten. Har levde Hamsun noen lykkelige år sammen med tre brødre, i lek i skog og kratt med kuer, sauer og geiter.

Da Hamsun var ni år gammel tok idyllen slutt, da ble han satt bort til onkelen sin, som var hard og streng mot han. Disse årene gjorde at Hamsun ble bitter, trassig og full av opprørstrang. Noen ganger hendte det han søkte til kirkegården for å få leke i fred. En trang til isolasjon må ha vært grunnlaget i disse årene, en innadvendthet som erstatning for familieliv og samvær med kamerater.

Hamsun gikk på skole på Hamarøy, og var ferdig i 1873. Da var han 14 år og skulle konfirmeres.

Foreldrene hans hadde snakket om hvor fint det var i Gudbrandsdalen, og da skrev han til onkelen sin i Lom og bad om å få komme til han og konfirmeres der. Onkelen sendte penger til reisen, og Hamsun fikk gå for presten i Lom.

Etter konfirmasjonen begynte de eventyrlige år i Hamsuns liv, opplevelsesfylte, men vanskelige. En kort tid var han handelsbetjent hos Walsøe i Tranøy, men Walsøe gikk konkurs. Da prøvde Hamsun seg på forskjellige jobber, han var snekker- og skomakerlærling i Bodø, solgte allslags kram fra tøyer til bøker rundt om i gårdene. I Bø i Vesterålen var han en tid lærer i små skolen. Da oppdaget han makten i sin forteller evne, barna ble betatt av hans merkelige eventyr, og de gråt av skrekk da han tegnet groteske dyre bilder på tavlen. Naturelskeren fikk innført botanikk, som var yndlings faget hans.

De første litterære forsøk.

Knuts kjennskap til litteratur startet med Bibelen og salmeboken, senere begynte han å lese føljetonger i avisene.

Hans første bok kom ut i 1877 da var han 18 år gammel. Boka het "Den Gaadefulde" og ble trykt i Tromsø. Den handler om en skomakerlærlings dagdrømmer. Åre etter ga han ut den episk diktet boka "Et Gjensyn". Dette året skrev han også boka "Bjørger", som var langt mer lovende enn "Et gjensyn". Bjørger er en bondefortelling i Bjørnsons stil. De neste årene ble Hamsuns vanskeligste i hans liv. Han reiste til Hardanger, og kampen for utkommet og for å forløse talentet han aldri tvilte på, gjorde at skuffelsen kunne fylle han med aggresjon og motsigelseslyst. Under oppholdet i Hardanger gjorde han i 1879 et polemisk angrep mot salme sangen i den lokale kirken.

Etter en hard sult-vinter i Vaterland i kristiania (1879-80) prøvde han å slå seg gjennom som veiarbeider på Toten, var det en lekpredikant i Vardal som var målet.

Da Hamsun kom til Gjøvik holdt han sitt første offentlige foredrag om litteratur. Det var dårlig besøkt, men Hamsun fant seg fort til rette på talerstolen.

Knut Hamsun reiser til Amerika

I 1880 var emigrasjons bølgen på topp, da reiste også Hamsun til Amerika. Han fikk reise penger av velstående folk, og den flotte gavmildhet kom til å stå for ham som den aristokratiske kardinaldyd. Fra februar 1882 til oktober 1884 oppholdt han seg i Wisconsin og Minnesota. Her slo han seg gjennom som butikksvenn og gårdsgutt. Etterhvert klatreet han oppover og ble sekretær hos unitarpresten Kristofer Janson i Minneapolis. Han holdt religiøse foredrag, og talte ved basarer. Han begynte å skrive ustanselig, og han bladde ivrig i bøkene til Janson.

Men oppholdet hans i Ameroka tok brått slutt da han ble alvorlig syk. Legens diagnose gikk ut på tæring, og han fikk tre måneder igjen å leve. Antageligvis hadde han fått en Bronkitt, eller hadde han helt enkelt forløftet seg. Da Hamsun fikk denne beskjeden reiste han hjem til Norge, og her hjemme ble han fort frisk igjen. Men Hamsun begynnte å frykte døden, og dette kan ha aksentuert den livsførlelsen forfatterskapet hans bærer bud om. Han fant et fristed i Aurdal i Valdres. Her jobba han i en periode som stedets poståpner, og i ledige stunder arbeidet han på en stor roman han aldri fikk fullført.

Vinteren 1885-86 ble det en ny sult periode i Kristiania, og han spant ingen silke på et litterært foredragsturnè i Østlandsbyene i 1986.

På høsten samme året reiste han til Amerika igjen. Han arbeidet i Chicago som trikkekonduktør.

 Og da Hamsun gjerne ville forlate byen, men ikke hadde penger til reisen, skrev han et brev til en millionær og bad om å få 25$. Han leverte brevet selv, og millionæren svarte att brevet var verdt prisen, og Hamsun fikk pengene. Han reiste til Minneapolis der han oppholdt seg det meste av tiden. Her fikk han venner og skaffet seg et navn som festtaler og foredragsholder innenfor et begrenset emigrantmiljø. Hans forkjærlighet for talerstolen avspeilet seg i skrivestilen. I Amerikas åndsliv i 1880 åra er skrevet om en mann som likte seg på talerstolen.

          Av Mark Twain lærte Hamsun hans absurde overdrivelser, gravalvorlig skrøne teknikk og frekk ord komikk, som fikk stor betydning for Hamsuns humor. Den utfolder seg for første gang i skissen Paa Turnè fra 1886. Hamsuns første større artikkelserie handlet nettopp om Mark Twain. Amerika har også gitt Hamsun stoff til andre noveller, uhyggen i dem er av Edgar Allan Poes merke, men den unge nasjon spilte først og fremst en negativ rolle for ham. Motsigelsestrangen røpte seg allerede i Bjøger som et sentralt trekk i Hamsuns psyke. I Amerika reagerte han mot folkestyre, det var rett og slett massetyranni, og konsekvensen ble sympati for anarkismen som i 1880-årene spilte en stor rolle for USA. Hamsun følte seg frastøtt av den vulgære kunsten og den markskrikerske reklamen. Det er nok et Hamsun paradoks at han etter hjemkomsten ble beskylt for å utfold nettopp de yankee-egenskaper han tok avstand fra, hans sans for egen reklame ble påtalt av flere kritikere.

Sommeren 1885 dukket Hamsun opp i København, og året etter holdt han noen vittige foredrag om baksidene ved det amerikanske samfunn. Dette kom også ut i boka Fra det moderne Amerikas Andsliv, et frekt og voldsomt panorama over kultur- og sammfunns forholdene i USA. I pressedebatten som fulgte, ble Hamsun beskylt for uvitenhet og arroganse.

Gjennombruddet

De første sidene av boken Sult ble skrevet ombord i Thingvalla mens båten lå i Kristiania underveis fra Amerika til København. Gjensynet med "denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merke av den" vekket bitre minner fra harde sult-vintre i Vaterland.

Et fragment av Sult ble trykt anonymt i det danske tidsskriftet Ny Jord november 1888, og dette ble gjennombruddet. En lang inkubasjonstid var over, en utvikling som fikk symbolske uttrykk i navneskifte fra Knud Pedersen via Knut Pederson til Knut Hamsund, Knut Hamsunn og tilslutt Knut Hamsun.

 Med hans nye psykologi, sin nye stil, sin nye virkligshets oppfatning ble Sult et skjellsettende verk i norsk litteraturhistorie.

I 1890  oppholdt Hamsun seg i Lillesand, og han fikk tydelig merke det gode borgerskap tok avstand fra "reklamemakeren" Hamsun. Lillesand gav miljøbakgrunnen til hans neste psykologiske roman, kanskje den merkligste av alle hans bøker Mysterier, som kom i 1892.

Hamsuns neste romaner er mattere og mangler atmosfære. Redaktør Lynge og Ny Jord kom begge året etter Mysterier.

I 1893 kom Hamsuns til Paris, og her begynte fantasien å finne veien til eventyrlandet i nord. Han begynner med en roman om "J.J. Rousseau", som i midnattsolens land gjør bekjentskap med en nordlands pike. I samtiden offentlig gjorde han epilogen Glahns Død, og sommeren 1894 fullførte han mesterverket Pan.

Hamsuns skuespill

Hamsun har gitt uttrykk for sin forakt for scenens kunst, da han senere giftet seg med en skuespillerinne måtte  han senere avsverge sitt "fiksjonsliv på planken". Det kan være motviljen mot Ibsen som ligger under, eller den generelle avvisning av typetegningen som etter Hamsuns mening er karakteristisk for dramatikken. "Det usle skaperi", "det barnlige narreverk" sier Høibro i Redaktør Lynge om teateret. Selv om Hamsun ikke likte teater skrev han fem skuespill som har fått verdifulle oppsetninger i flere land.

Russland var det første landet utenfor Norden der Hamsun vant stort publikum. Den fremragende russiske iscenesetter Konstantin Stanislavskij gav i 1907 Livets Spil en kongenial oppførelse på Moskva Kunstnerteater. I sine memoarer vier han et helt kapittel til arbeidet med skuespillet, og understreker hvordan alt i det er uvirkelig, fordi drivkreftene er usynlige, underbevisste lidenskaper. Oppførelsen la vekt på fargene, rødt, hvitt og sort, uten halvtoner og skygger.

Hamsuns første kone

Hamsuns første kone var Bergljot Bech, og dette kjærlighets forholdet inspirerte hans siste store 90års verk Victoria.

Etter dette stor verket var Hamsun "trett av romaner, og dramaet jeg alltid har foraktet". Og omkring århundre skifte er han inne i en gjæringsperiode, han begynner å ta opp sin forfattervirksomhet til revisjon. En viss lede ved profesjonen gir seg uttrykk i foredraget "Om overvurdering av diktere og dikting". Som tegn på en langsom fornyelse begynner han å orientere seg mot andre litterære former. I årene 1897-1905 gir han ut tre novelle samlinger, Siesta, Kraftskog og Stridene Liv. Mange av novellene var trykt tidligere i aviser og tidsskrifter, men er til dels sterkt omarbeidet. De eldste, En Ærkeskjælm (opprinnelig synd) og Paa Turnè, går så langt tilbake som til 1886. Den "usedelige" Livets Røst hadde ført til politiaksjon mot bladet der den ble trykt. I en julekalender i 1895 stod Hamsuns lille humoristiske mesterstykke "En ganske alminderlig Flue af middels Størrelse".

Hamsuns reise til Østen

Med sin sans for mystikk og sin forkjærlighet for det opprinnelige og uberørte måtte Hamsun føle en naturlig dragning mot Østen. Etter et lengre opphold i Finnland reiser han i 1899-1900 gjennom Russland, Kaukasus og Tyrkia. Reiseskildringen I Æventyrland gir et livfallt inntrykk av Hamsuns møte med eldre og mer primitive livsformer.

 Ferden gikk gjennom Georgia, fra georgisk historie hentet han stoff til kjærlighetsdramaet Dronning Tamara. Opplevelsen av fjellene i Kaukasus kan ha vakt trangen til å gjense Nordland.

Etter hjemkomsten besøkte han for første gang på 21 år sin barndoms og ungdoms landsdel, og i en gamme i Hamarøy begynner han på sitt store dramatiske dikt Munken Vendt.

Hamsuns 80års dag

Brigantinens Saga 1, med sine 8 akter og 19 scener, er tenkt som et lesedrama, og derfor satte Hamsun seg mot at det ble oppført i anlesningen 80års dagen.

Hamsuns eneste diktsamling

Hamsun skrev dikt/vers siden ungdommen, og i 1904 kom hans første og siste dikt samling ut.

Hamsuns Vilde Kor ble innledningen til den muntre friluftskonserten som noen år senere ble spilt for fullt orkester av Herman Wildenveg.

Hamsun blir gammel

Skuespillet Aftenrøde ville vise at det var alderen som felte Kareno. Alderen var en av de tilsikkelser Hamsun trosset i mot, alderen demoliserer. Det er neppe nødvendig å gå til den strenge gamle onkelen, som Knut Pedersen måtte slave for i barndommen, for å finne forklaringen på Hamsuns aggresjon.

Den hamsunske vandrertype har sin styrke i stemningsfylden og spontaniteten, i den erotiske vitalitet, i innfallsrikdommen, ungdomens nådegaver. "Aandens Afblomstringsalder" begynner når man er femti, skriver Hamsun i en artikkel  i 1900; det gjelder de som fostrer ideene: kunstrere, tenkere, diktere. Bare folk i praktiske yrker unngår forfallet i instinktlivet.

I 1907 holdt Hamsun et foredrag i Studentersamfunnet med den utvetydige tittel "Ærer de unge". Med sine angrep på foreldreautoriteten er Hamsun med på å skape det åndlige klima som har gjort 1900-tallet ikke bare til barnas, men de unges århundre.

Hamsuns andre kone

I 1906 ble Hamsuns første ekteskap, med Bergljot Bech fra 1898, oppløst.

 Våren 1908 møtte Hamsun en ny kvinne dette var den 26 år gamle skuespillerrinnen Marie Andersen, som skulle spille en rolle i "Ved Rikets Port" på Nationalteateret. I 1909 giftet de seg, og Hamsun ble far til en barne flokk på fire.

Hamsuns "Brev til Marie er utgitt; det forteller om vanskeligheter: den store aldersforskjellen, hennes yrke, hans nerver, men også om et ubrytelig samhold. Han vil ikke ha et løst forhold, han vil gifte seg.

Hamsun blir jordbruker

Det er tydelig at Hamsun har fått nok av den moderne sivilasjon. "Jeg er fra jorden og skogen med alle mine røtter". I årene drev Hamsun gården Skogheim i Hamarøy, ikke langt fra bardomshjemmet.

Den legendariske skikkelsen han nå skaper, Isak Sellenraa, er inkarnasjonen av Hamsuns egen drøm om jorden. På gården Kråmo i Nordland skrev han det meste av Markens Grøde (1917) Boken som har blitt kalt jordbrukets evangelium.

I 1918 blir Knut Hamsun selv "jordrott". Han kjøper Nørholm i Eide ved Grimstad, en gang en adelig setegård. Den statelige hoved- bygningen med de hvite søyler svarer til Hamsuns stil ideal, empire.

På Nørholm har Hamsun en dikterstue, og i dikterstua blir de nest bøkenetil, den første boken som ble til her var "Konerne ved Vandposten. Men Konerne ved Vandposten (1920) og Siste Kapitel (1923) viser så langtfra landlig idyll. Det er noe av Swifts beskhet: den etsende satiren over det moderne borgerlige samfunn som verdens krigen så grundig hadde avslørt.

Det er tydlig at Hamsun, i bøkene Konerne ved Vandposten og Siste Kapitel, ikke har vert helt på høyde med sine evner, men enda en gang klarer dette skrivetalentet å fornye seg. Fabulatoren gjenoppstår og griper ordet side om side med tidkritikeren. Vinteren 1926 gjennomgikk Hamsun en psykoterapeutisk kur i Oslo; han føler seg "fastere innvendig", men "noen kilde er ikke utsprungen i meg", skriver han til Marie. Den konsentrasjon om bardom og ungdom, som hører med til analysen kan likevel ha virket forløsende.

Nazistiske tendenser

I 1936 kom Hamsuns siste roman ut "Ringen Sluttet", og i de siste mellomkrigsår blir også påen annen måte ringen sluttet for Hamsun. Nagel hadde forkynt ideer som pekte fram mot nazismen; nå trer Hamsun åpent frem som tilhenger av Hitlers Tyskland og av NS og Qusling. Et langt og rikt dikter liv ender med et kapittel som det ikke er lett å skrive. De nakne fakta er ugjendrivelige, men en rekke problemer vil i lang tid vekke diskusjon og kreve inngående under- søkelser.

Hvordan kunne livsdyrkeren og individualisten Hamsun satse på en bevegelse der kollektivet er alt, individet intet, et system som forherliger staten og i sine brutale krav på uniformering og mekanisering går lengre enn noen statsorden historien kan fortelle om? Et nærliggende svar er at Hamsun aldri fattet hva nazistene egentilig var, men oppfattet bevegelsen på en måte som fikk den til å svare til hans personlige idealer. Nagels drøm om "herremennesket" innebar et stort angrep på demokratiet, men sprang også ut av Hamsuns beundring for den "faderlige drott". Forkjærligheten for patriarkatet kan ha plassert Hitler i rollen som faderlig forsyn; Hamsuns avsky for det liberale samfunn i mellomkrigsårene kan ha fått denne kjærligheten til å blusse  sterkere. Hans sterke Englandshat har spilt en avgjørende rolle. Sosiologer har også forsøkt å gi en forklaring på grunnlag av klassebakgrunnen: Knut Hamsun tilhørte en gudbransdalsk bondeætt som ble degradert; klasseinstinktene i ham kan ha protestert mot denne prosessen gjennom nazismen, slik man ofte har kunnet iaktta det. Debatten har utkrystalisert et forenklet problem: var Hamsuns positive holdning til nazismen sluttpunktet for en lang og konsekvent utvikling, eller skyldes den sekundære årsaken: tiltagende døvhet, alderdomsvekkelse, press fra omgivelsene?

I 1936 tok Hamsun klart avstand fra den tyske pasifist og konsentrasjonsleirfange Carl von Ossietzky skulle få Nobels fredspris. Det førte til indignerte protester fra bl.a. Sigrid Undset, Helge Krog og Nordal Grieg. Krog setter igang en aksjon i forfatterforeningen. Sigrid Undset håner Hamsun som sitter trygg og rik på sin gård og angriper en mann som er kastet i fengsel for sine meningers skyld. Ved valget samme høst roser Hamsun Quislings "faste karakter" og "ubøyelige vilje"- "Hadde jeg ti stemmer skulde han få dem." Så kommer 9 april 1940. I et opprop, trykt 19 april, ber Hamsun det norske folk ta til vettet, dvs. forstå tysklandssom "forsvarer oss mot nye engelske overfall" og har lovet ikke å krenke kongeriket Norges selvstendighet. Blandingen av naivitet og frenetisk Englandshat blir i to senere oppropfra denne våren supplert med vilje mot å se norsk blod flyte. Han angriper regjeringen fordi den "gav ordre til mobilisering og rømte", og retter i "Fritt Folk" 4. mai en apell til alle nordmenn: "Kast børsa og gå hjem igjen. Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni mot oss alle nøytrale".

Hamsuns lanssvikerske opptreden førte til et voldsomt omslag i folks holdning til den populære dikter. I et avisinnlegg samme høst forteller han at han får haugevise anonyme brev - et av dem begynner slik "forræder og svin!" Det rokker ham ikke. Quisling er norges eneste håp. Uunngåelig måtte den verdens berømte dikter trekkes inn i nazismens propagandakvenn. Hans agitatoriske uttalelser er skremmende i sin enslighet. Han opplever til norske sjøfolk, han hyller Hitler som "en kriger for menneskligheten og en forkynner av evangeliget om rett for alle nasjoner!" Men i dette mørke fins det små lyspunkter: Hamsun skal ha bedt om nåde for fem dødsdømte sørlendinger, og hans personlige møte med Hitler ble ingen suksess.

Hitlers pressesjef Otto Dietrich forteller at Hamsun under presantasjonen på Obersalzberg stadig avbrøt diktatoren og klaget over den tyske forvaltning i Norge. Hitler som ellers aldri ble avbrutt av noen, ble meget opphisset. Hamsun drog skuffet hjem. Rent juridisk måtte Knut Hamsun rammes av landssvikforordningen. I mai 1945 fikk han husarrest på Nørholm, om høsten ble han overført til gamlehjemmet i Landvik, mens eiendommen ble beslaglagt. Det mest kontroversielle punkt i behandlingen av den mange -og -åttigårige dikteren var undersøkelsen på psykriatrisk klinikk i Oslo; han ble ikke erklært å ha vært sinnssyk, men ansett "som en person med varig svekkede sjelsevner"!

Først i desember 1947 ble det reist straffe sak mot han i Grimstad. Det intrykk sitter igjen at myndighetene ville trekke ut tiden mens Hamsun selv ville få saken oppgjort. Forsvarstalen var redelig, han forsøker ikke å bortforklare noe, han har handlet i "god tro". Men på bakgrunn av de anonyme brevene er denne uttalelsen underlig: "Ingen sa til meg at det var galt det jeg satt og skrev, ingen i hele landet (.....) Jeg hørte ikke, jeg var så døv, man kunne ikke ha noe med meg å gjøre." Dommen gikk ut på en stor pengebot og inndragning av formuen.

Forsvarstalen var ikke Hamsuns siste ord. I 1949 gav den nitti arige dikteren ut "På Gjengrodde Stier", en rekke refleksjoner og skisser, delvis bygd på dagboksnotater. Som et ledd i selvforsvaret forteller han fra oppholdet på psykriatrisk klinikk, og ironiserer over det fatale uttrykk "varig svekkede sjelsevner". De sjelsevner som har formet dette alderdomsverket virker ikke nettopp svekket. Med en fortellerkunst som årets bokhøst ikke kunne prestere maken til, mediterer han vemodsfylt  og selvironisk over livets tilskikkelser. Med lekpredikant Martin Enevoldsen fra Hamarøy han den siste av sine uforlignelige skikkelser. Det er noe i situasjonen som har forløst Hamsuns skapende evne: på gamlehjemmet er han igjen den fattige som ikke eier noe annet i verden enn sitt rike sinn.

Knut Hamsun fikk

vende tilbake til Nørholm.

Der døde han 19. Februar 1952

Hamsun og nyrealismen (1905-1925)

Knut Hamsuns motviljemot det nye by- og industrisamfunnet forsterker seg fra ca. 1910 og utover. I en serie bredt skildrende samfunnsromaner går han til kraftig angrep på den nye tid og oppfordrer menneskene til å vende tilbake til jorden igjen. Budskapet er klart, men det er også trekk ved bøkene som underminerer dette budskapet. Dette skaper en særegen spenning og tvetydighet i Hamsuns senere romaner. Tvetydigheten finnes allerede i Under Høststjærnen (1906). Hovedpersonen Knud Pedersen, forbanner byen og det moderne, rotløse vandrerlivet, samtidig som han lovpriser bonden og livet på landet. Men selv er han en vandrer som aldri klarer å slå seg til ro. Det finnes tydelig en lengsel tilbake til de "gode, gamle dager" i Hamsuns senere romaner. Og de gode, gamle dager, det var tiden før pengene og kapitalismen kom inn i verden. Menneskene var mer nøysomme den gang, og det ville han lære dem å bli igjen, uttalte han i forbindelse med en av sine romaner. Folk hadde kanskje ikke så mye å rutte med, men de var fornøyd med det de hadde. de kjente sin plass og strebet ikke etter å komme høyere på strå. Dessuten fantes det ikke så mange varer og andre tilbud som lokket menneskene med "falske" gleder og "falske" behov. Også av den grunn var menneskene mer tilfredse før.

Hamsuns litterære program i 1890-årene

• Realisme. Litteraturen skal være realistisk, dvs. den skal skildre livet slik det faktisk er. Norsk realisme i 1870-80-åra har vært for lite realistisk.

• Psykologisk realisme. Særlig viktig er den psykologiske realiske. Psykologisk realisme innebærer skildringer så vel av det bevisste som av det ubevisste sjeleliv. Tidligere dikting hadde nøyd seg med å skildre handlinger og fakta - Hamsun vil legge større vekt på å skildre hvordan disse handlinger og fakta oppstår.

• Assosiasjons-psykologi. Innen for den psykologiske realismen vil Hamsun legge vekt på å skildre bevegeligheten, skiftningene, tverrkastene i et menneskes sjelsliv - skildre hvordan vage inntrykk kan sette fantasien i sving og skape assosiasjoner i mange retninger.

• Sammensatte individer - ikke "typer". Resultatet av en slik inntrengende psykologisk skildring vil være at de diktede personer framstår som egenartede individer, preget av et mylder av tendenser og egenskaper, ofte motstridene, stadig kjempende om overtaket i personens sjel. - Dette i motsetning til realismens menneskeskildring, hvor mennesket fremstår som typer med en eller to hovedegenskaper som konsekvent demonstreres gjennom hele romanen eller dramaet. Dette ser Hamsun som en følge av at menneskene ikke førs og fremst er skildret som levende mennesker, men som personifikasjoner av ideer og prinsipper.

• Ingen moralisering eller samfunns-reformasjon. Diktingen skal ikke moralisere eller belære eller forsøke å reformere samfunnet. Forfatteren skal ikke være "Pædagog for store Børn", hans eneste oppgave er å fortelle sannheten om det enkelte menneske.

• En ny stil. For å kunne realisere sitt kunstneristiske program trengte Hamsun en ny stil. Han måtte hente nye valører, nye toner ut av språket - han måtte gjøre språket til et smidigere redskap for å kunne skildre "Blodets Hvisken og Benpibernes Bøn"

Referat av Markens Grøde (Knut Hamsun)

Markens Grøde kom ut i 1917. Handlingen tar til i det bokens hovedperson, Isak, vandrer innover skogen. Han er på leting etter områne for nyrydding i allmeningen. Etter dagers vandring slår han seg ned. Straks setter han i gang med å bygge et lite husrom for seg og krøtterne sine. Selv om Isak er et arbeidsjern savner han ei hjelp som kan frigjøre ham fra arbeidet med hus og krøtter. Det er derfor en storlettelse for ham at Inger kommer. Nå kan Isak konsentrere seg om utvidelse av gården.

Årene går, og de to i ødemarka kommer til velstand gjennom både nybygg og økte dyreflokker. Inger føder først to velskapte sønner, men får så ei jente, som i likhet med henne har hareskår. Hun dreper barnet, og folkesnakket gjør at forbrytelsen kommer fram. Inger idømmes fengsel i byen.

Isak arbeider fortsatt hardt i påvente av Ingers gjenkomst. Bygdas tidligere lensmann hjelper, som alltid, Inger og Isak, og presser gjennom en tidlig løslatelse av Inger. Det er en forandret Inger som kommer tilbake til det som nå er blitt storgården Sellanrå. Hun savner fort byen, og føler seg ensom.

På en av de gårdene som har vokst opp rundt Sellanrå bor Aksel. Hans liv er svært likt Isaks. Han jobber som Isak hardt og mister også barn fordi samboeren, Barbro, dreper dem.

Etter hvert når den nye tiden også dem i nyryddingen. Isak og Aksel skaffer seg driftsutstyr. Det startes malmdrift i fjellene omkring, noe som fører til hektisk aktivitet og optimisme blant bygdefolket. Optimismen snus i det malmdriften opphører. Under hele perioden har Isak drevet gården, og han påvirkes dermed ikke av gruvestansen.

Isak og Ingers barn vokser etter hvert opp. Eldstesønnen sendes til byen for å lære et yrke, mens broren, Sivert, blir på gården og hjelper Isak. Årene går og Isak forbereder alderdommen ved å bygge kårstue. Det blir klart at Sivert skal overta Sellanrå, nyryddingen Isak engang annla langt inne i allmeningen.

Synsvinkelen er autoral allvitende, men ved enkelte tilfeller virker fortellermåten mer refererende. Dette kommer klart til uttrykk i bokens første sider. Her kommer Isak vandrende innover marka, men vi får ikke vite hvem han er, hvor han skal, og hvor han kommer fra. Et godt eksempel på dette finner vi på side 1, der forfatteren spør om "han kommer fra straff og vil skjule seg, eller kanskje er filosof og søker fred". Også på side 183 viser forfatteren at vi som lesere ikke har innblikk i de forskjellige personenes sinnsstemninger til enhver tid og spesielt ikke i Geisslers. Det blir ofte stilt spørsmål ved hans gjerninger, slik som på denne siden; "var det et knep?"

Eksempel som understøtter teksten som autoral allvitende, finner vi på side 207. Her har bonden Aksel nettopp vært igjennom en opprivende rettssak. Lendsmannsfruen kommer bort til ham for å unnskylde sitt vitnemål. Til dette svarer Aksel bare et tamt "Nå", men får vite at han blir både glad og rørt.

I starten virker den refererende synsvinkelen, som et middel til å skape mystikk og forundring rundt denne mannen, som vandrer innover marka. Når synsvinkelen går over til å bli mer utpreget allvitende, gjør det oss i stand til å bli kjent med og få forståelse for de forskjellige karakterenes tanker på godt og vondt. Synsvinkelen underbygger forfatterens meninger med boka ved å skape sympati eller avsky ovenfor enkeltpersonene og deres tilhørighet. I tillegg skaper den en nærhet til flere personer på en måte, som ikke er mulig med den personlige synsvinkelen Hamsun så ofte benyttet seg av tidligere.

Boka er delt inn i to hoveddeler og kapitler, men selve handlingen kan deles inn i tre. Første fase preges av Isak og Inger, og deres kamp for å bygge opp gården Sellanrå fra grunnen. Denne linjen fortsetter også videre i boka. I neste fase blir vi kjent med Aksel, en nybygger som viser seg å være en parallell til Isak på mange måter. Også han bygger seg opp fra bar bakke, men blir i større grad påvirket av det nye og moderne samfunnet.

Nesten samtidig som Aksel kommer til nybyggingen, blir Inger sendt til Trondheim får å sone sin en dom for barnedrap. Byen forandrer Inger. På mange måter er hun blitt et menneske av det moderne samfunnet, og er kommet bort fra de enkle og bunnfaste verdiene hun hadde sammen med Isak. Også Aksels samboer Barbro blir gjenstand for tidens liberale tendenser, da hun blir frikjent for barnedrap, en forbrytelse samtiden så stadig lettere på.

Andre krefter som virker nedbrytende på livet blant nybyggerne i marken, er utbyggingen av gruvedriften oppe på fjellet og oppsettingen av telegraflinjen. Disse forandringene virker lite inn på livet hos dem på Sellanrå. De er tro mot jorda, dyrker den og holder budskap, slik som før. Dette på tross av den høye inntekten han får for salget av fjellet til gruveselskapet. For Aksel derimot blir fristelsen av lettjente penger fra telegraflinjen for stor. Han ofrer arbeidet med jorda til fordel for jobben, som telegraflinjeoperatør. Dette viser seg å bli negativt for gårdsdriften.

Som en siste nedbrytende faktor kommer byggingen av handelsbod i marka. Den fører med seg mange overflødige og unyttige fra industrisamfunnet.

Tredje fase består av en renselse for innbyggerne i marka. Den ødeleggende gruvedriften blir lagt ned, og igjen ligger bare restene av et kort og flyktig industrieventyr. Handelsbodens usolgte etterlatenskaper selges i andre bygder, samtidig som Eleseus forsvinner til Amerika med siste rest av pengene fra fjellsalget. Tilbake ligger jorda, og alt som har truet stabiliteten i marken har løst seg opp som røyk.

Romanen slutter med en hyllest til Isak og Inger. Forfatteren går her over fra imperfektum til presens, og skal med det uttrykke det tidløse ved boka. Vi har nå vært vitne til en brytningstid, og sett hvordan den har tuklet individuelle menneskeskjebner. Nå er vi tilbake i det tidløse og mystiske, hos såmannen og matmora.

Virkemidler i teksten

Bibelen har påvirket Hamsun sterkt i arbeidet med Markens Grøde. Gjennom hele boka finner vi bibelallusjoner, noe som gir den og dem allusjonene gjelder, et hellig preg.

I første del aner vi hentydninger til skapelsesberetningen. Isak kommer ut av intet og bygger seg opp fra grunnen i sitt lille paradis. Det hele skjer taktfast, som ved sjudagers-fortellingen. Det blir etter hvert klart at Isak ikke kan klare seg alene, dette i tråd med paradisfortellingen. Der Adam i bibelen blir ensom, og ber om en hjelper som var hans like, kaller Isak etter kvinnfolkhjelp, som skal utfylle hans arbeid på gården. Når han så blir gift med denne kvinnen, anser han henne som hans like. Med denne avslutningen, er skapelsen av Isaks paradis, på mange måter fullendt.

En videre hentydning til bibelen, får vi når Isak døper sin førstefødte sønn Eleseus. Dette navnets opprinnelse er Esau. En viss bekreftelse får vi når Isak ønsker å døpe sin neste sønn Jakob. Av hensyn til Ingers familie blir han allikevel hetende Sivert. Nok en henvisning, finner vi i valget av navn på deres andre datter, som får navnet Rebekka. Alle disse tre navnene settes i sammenheng med fedrefortellingene. Disse fortellingene gjengir utvelgelsen av jødene som Guds folk. Abraham ble utvalgt til stamfar, og fikk sønnen Isak, som senere skulle komme til å lede folket. Som i Markens Grøde fikk Isak to sønner, henholdsvis Esau (Eleseus) og Jakob (Sivert). Både hos familien på Sellanrå og i Bibelen, blir den førstefødte for svak til å overta farens verk, og sønn nr. to står fram som naturlig leder.

Ut i fra dette kan vi trekke en rekke symboler. Mens Eleseus er svak, svekket av det moderne samfunnet, er Sivert et symbol på håpet i den nye generasjonen og videreføringen av bondekulturen. Inger, som har fått Evas rolle, er i utgangspunktet en utmerket ledsager for Isak. Flere episoder viser oss at hun lett lar seg styre av fristelsen.

Det finns to sentrale gjentakelser i teksten, nemlig Isak og Aksels nybygging, samt Inger og Barbros barnedrap. Begge disse tilfellene er for å vise forfallet i samfunnet. Aksel lar seg i langt større grad, enn Isak, påvirke av samfunnets forandringer. I den andre gjentakelsen får vi først oppleve drap utført av Inger, en desperat mor, som vil skåne sitt barn for menneskenes intoleranse. Hun vil ikke se sitt barn bli utsatt for det samme som henne selv.

Vi blir senere i boka vitne til at Aksels samboer Barbro utfører den samme handlingen. I motsetning til Inger, har Barbro et egoistisk motiv. Hun har vært i byen, og blitt kjent med denne oppjagede verden. Den fascinerer henne, og hun vet at med et barn, vil hun aldri kunne få oppleve bylivet igjen. Det urbane og industrialiserte har påvirket henne.

En av bokas mest fremtredende kontraster, oppstår mellom Geissler og Isak. Mens Isak er forankret til sitt lille sted, er Geissler på en måte til stede overalt. Han dukker opp der det er bruk for ham, og er alltid til hjelp for Isak og Aksel. Hans stadige og lynsnare tankegang, settes i motsetning til Isak langsomme fatteevne. Han er full av ideer, men hans tålmodighet er like liten som Isaks er stor. Leveforholdene for folkene på Sellanrå, preges av jevn framgang. Geissler økonomi går derimot fra fallitt til suksess, og tilbake i stadige hopp.

Personkarakteristikk

Isak er som sagt hovedpersonen i boka. Dette kommer fram gjennom fokuseringen på og hyllesten av Isak som person. Synsvinkelen favoriserer ikke ensidig noen enkeltperson i boka, men Isak er gjennom handlingens gang personen vi blir mest engasjert i.

I begynnelsen får vi liten kjennskap til Isak, og vi som lesere spekulerer i hvilken mystisk skikkelse denne vandrende er. Da vi senere i boka får vite mer om ham, forsvinner mystikken, og blir erstattet med Isaks enkle livsførsel og sinn. Vi får tidlig en ytre beskrivelse av Isak. Han er sterk og grov, og har rødt "jernskjegg". Hans ansikt har små arr og han har kraftige arbeidshender. Han er en kubbe med hender på, kvernkallen. Ovenfor sine omgivelser var han alltid stille og gjennomtenkt, noe som antagelig har sammenheng med at han nok ikke var av de kjappeste. Dette kommer for eksempel sterkt til uttrykk gjennom hans forhold til Oline. Tross hennes urimelige oppførsel etter at Isak har avslørt henne som tyv, reagerer ikke Isak, men biter det heller i seg. Også ovenfor sin kone preges Isak av denne innesluttede natur. I stedet for å uttrykke sine følelser ovenfor henne med ord, velger han i stedet handlingens vei. Ved å bygge nye bygninger, ønsker han å vise sin kjærlighet til henne, men også for å få henne til å vise sin hengivenhet til ham. Sin kjærlighet til sønnene framstår også kun ved gjerninger. Et eksempel på dette er når Eleseus fra byen sender bud etter mer penger. Ovenfor Inger uttrykker Isak misnøyen ved den store utgiften, selv om det egentlige motivet for avslaget er et sterkt ønske om å få sønnen hjem.

Etter hvert som Isaks Sellanrå vokser fram, blir han stadig en mer ansett mann i bygda. Han går under betegnelsen Markgreven, noe som henspeiler en dyp respekt, men også en viss misunnelse. Dette kommer særlig fram under de økonomisk trange tidene etter gruvedriftens opphør. Blant bygdas befolkning blir det sagt at Isak, i motsetning til dem selv, står upåvirket tilbake etter nedgangen.

Isaks syn på livet preges sterkt av tilknytningen til jorda. Selv om verden omkring ham er i sterk forandring, har dette ikke noen innvirkning på Isak. Han er den han alltid har vært, og slik mennesker alltid har vært før ham. Om han vet noe annet eller bedre, er vanskelig å si i mangelen på kjennskap til Isaks liv før nybyggingen. Enten kjenner han ikke til noe annet liv, eller så har han vært i kontakt med det moderne samfunnet, og ikke likt det som har møtt ham. Hans utpregede enkelhet tyder nok på at han kun kjenner livet som bonde.

Inger kommer med i boka etter at Isak har sendt bud etter kvinnfolkhjelp. Hennes oppførsel i forbindelse med ankomsten, tyder på at Inger i denne perioden var svært usikker på seg selv. Det blir fortalt at hun lusker opp i liene rundt gården en hel dag, før hun tar mot til seg og kommer ned i kveldingen. Hun konfronterer ikke Isak direkte med sitt ærend, men later som hun tilfeldigvis var i området. Ingers usikkerhet har sannsynligvis sammenheng med hennes utseende. Skjemtet av et hareskår, har hennes oppvekst vært fylt med nedsettende, sårende bemerkelser fra omgivelsene. Når Inger føder sin første datter, viser det seg at hun har hareskår. For å skåne barnet de prøvelsene hun selv har vært igjennom, dreper hun barnet. I denne forbindelsen viser det seg at hun er overtroisk. En hare hun ble vist av en lapp under svangerskapet, er i følge henne selv grunnen til at barnet ble født med hareskår.

Etter at hun i fengselet får sydd sammen skåret og opplevd byens vis, blir hun en annen kvinne, og for en periode fjernere fra Isak. Når Isak så tar et oppgjør med hennes urbane levemåte, blir hun igjen som før, men nå dypt religiøs. Mens Inger før ble karakterisert som frodig og grov, og med tunge hender, sterkt vansiret av et hareskår, framstår Inger nå som Markgrevinnen; en høyt ansett og verdig dame blant bygdas kvinner. Til henne kommer de for å slå av en prat, og for få hjelp med syingen av sine finklær.

Inger blir av Isak sett på som sin likevorne. Hun er som han ingen skjønnhet, men har dyktige arbeidshender, og fyller sine oppgaver på gården godt.

Ingers indre følelser blir i motsetning til Isaks, ikke like grundig omtalt. Hun viser angst for det hun har brutt med, noe som henspeiler til hennes spøkelser fra fortiden. Eksempel på dette er hennes turbulente forhold til de omflakkende lappene, som skifter fra ekte medfølelse til dyp avsky.

Forholdet mellom Isak og Inger blir i motsetning til Hamsuns tidligere bøker ikke skildret i romantiske vendinger. Mens han i Pan skildrer den vakre romansen mellom Glahn og Edvarda, blir det i starten på Markens Grøde kun lagt vekt på de praktiske og fysiske fakta. Møtet mellom dem kommer i stand helt uavhengig av deres følelser. Det er kun praktiske årsaker, det at Isak trenger kvinnfolkhjelp, som fører dem sammen. Deres første natt sammen blir beskrevet som følger:

"Han lå og var grådig etter henne om natten, og fikk henne." (side 5)

Isak kjenner ikke klart sine følelser for Inger i begynnelsen. Forelskelsen kommer mer og mer over han, forelskelsen eller en dragelse, en følelse han ikke klarer å sette ord på. For å vise sin kjærlighet til Inger, prøver Isak stadig å bygge gården større og finere. Dette påvirker Inger til å gjøre det samme, det blir et slags hengivenhetskappløp mellom de to. På sitt mest intense fører dette kappløpet til at Isak forsaker arbeidet med jorda. Det er i denne sammenhengen Hamsun så godt påpeker at; "forelskelse gjør den kloke dum." På den andre siden fører dette til at Inger går ut og gjør arbeidet Isak har oversett, hvorpå Hamsun igjen så godt påpeker at; "forelskelse gjør den dumme klok."

Selv om forholdet fra første stund preges av dyrisk tiltrekning, og forelskelsen etter hvert utvikler seg, blir mangelen på lidenskap mellom de to for tung å bære for Inger. I et svakt øyeblikk hengir hun seg til begjæret, hun er utro bak Isaks rygg. Denne siste rest av opprør får henne til å innse at impulsene i byene var et sidespor. Ekteskapet kommer atter på rett vei, da Inger innrømmer at hun ikke har vært god mot Isak i det siste. Inger ofrer seg nok en gang til livet på Sellanrå, og gjennom livets høst opplever de to nok en gang den harmonien, som preget deres første tid sammen.

Eleseus, Isak og Ingers første sønn, blir framstilt, som det svakeste individet i familien Sellanrå. Han er høy, tynn og blek, og egner seg ikke godt til arbeidet på gården. I boken omtales han som "uten større legemskrefter", men "han var en skikkelig gutt på sin måte, godslig og snill fra fødselen." Han tilbringer lange perioder i byen, og vi aner gjennom hans mange tiggerbrev hjem, at han ikke gjør det særlig skarpt. I motsetning til de andre familiemedlemmene får han en forfinet væremåte med byklær, gullklokke og paraply. Han prøver seg som handelsmann i nyryddingen rundt Sellanrå, men hans rastløshet fører ham på uttallige og kostbare handelsreiser. En rastløshet som til slutt fører ham til Amerika.

Den andre sønnen på Sellanrå, Sivert, er en tro kopi av sin far. I stedet for å tilegne seg kunnskap gjennom bøker, interesserer han seg kun for praktiske gjøremål. Sivert har en enorm arbeidskapasitet, men er også lystig og spøkefull. De fleste trekk hos Isak, finner vi igjen i sønnen Sivert, men som nevnt er han nok mer åpen ovenfor andre mennesker.

I motsetning til de andre personene i boka, blir vi ikke kjent med Geisslers indre følelser. Alle opplysninger blir presentert oss utenfra og formidles igjennom gjennom replikker og handlinger. Vi får antydet at Geissler er alkoholisert, og han innser selv at han har mange feil. Og som han sier; "Jeg vet det gode, men gjør det ikke." Han ser veldig opp til Isak og hans livsførsel, noe han innrømmer ovenfor Sivert. Geissler er en videreføring av skikkelser Hamsun brukte i tidligere bøker. Skikkelser som var omgitt av mystikk, samt at de griper inn i situasjoner, slik at det får følger for utfallet, og deretter trekker de seg vekk bak et slør av mystikk. Fyrmester Schøning i Benoni er en av dem som kan sammenlignes med Geissler. Gjennom hele boken står Geissler fram som beskytter for folket på Sellanrå, og for Aksel. Når farer truer disse nybyggerne, dukker Geissler opp som en velgjører. Som representant for staten, skaffer han Isak Sellanrå billig, som forsvarer fører han Ingers sak etter barnedrapet, og som et moderne menneske skaffer han Isak og Aksel det nyeste av maskiner innen jordbruk.

Geissler opptrer spesielt mot slutten som forfatterens stedfortreder. Det eneste han ønsker seg som takk for all hjelpa han har gitt, er at Isak og Aksel skal være tro mot jorda. På samme måte vil han gjennom å stanse gruvedriften "tukte folk til å dyrke sin jord". Hamsun har nok bevisst tenkt på seg selv i utformingen av Geissler. I likhet med Geissler følte sikkert Hamsun seg for påvirket av det moderne samfunnet. Ved arbeidet med mange av sine bøker, måtte han ofre arbeidet med jorda, noe han gjorde med tungt hjerte. Forfatterens beskrivelser tyder på at, mens Geissler var et speilbilde av ham selv, var Isak et idealmenneske, det menneske han ønsket å være.

Tema og budskap

Da boka kom ut i 1917 hadde den vestlige verden lenge vært inne i en periode med sterk industriell vekst. Hamsun så på denne utviklingen med forakt, og ville gjennom Markens Grøde tydeliggjøre sine synspunkter. Ved å hylle folkene på Sellanrå, for deres nære forhold til naturen og trofasthet til jorda, skildrer Hamsun sitt idealsamfunn, oppbygd av enkle idealmennesker. Hamsun hadde sansen for disse enkle, anti-intelektuelle og konservative skikkelsene, som kjenner sin oppgave i livet, og som legger all sin energi inn i arbeidet med jorda. Det er Isak og Inger, og ved neste korsvei Sivert, som her står som representanter for denne evige sirkel av bondegenerasjoner.

Mens Hamsun så positivt på bondekulturen, så han derimot foruroligende trekk ved industrisamfunnet. Med industrien fulgte kapitalismen, som etter hvert gjennomsyret samfunnet. Pengejaget truet med å vippe menneskene ut av balanse, sette deres nøysomhet og tålmod til side, og gjøre dem overfladiske og rotløse. Alle tradisjonelle verdier, var i ferd med å bli snudd på hodet av på den ene siden de liberale og på den andre de radikale innen arbeiderbevegelsen. Hovedtemaet i Markens Grøde er kort sagt industrialiseringen, som etter Hamsuns mening virket samfunnsoppløsende, og destruktiv.

Som en motvekt til samfunnsoppløsningen står Isak, rakrygget, stolt og lykkelig, godt ankret til sine rotfaste verdier. Ut i fra allusjonene, forstår vi at Hamsun ser på Isak, som hellig og som utvalgt. Dette gir boka religiøse undertoner, og Hamsun ønsket sikkert at Markens Grøde skulle, i likhet med Bibelen, være en veileder for folket. Men det viser seg i lengden at heller ikke Isak får stå urørt tilbake fra omgivelsenes destruktive krefter. Hans førstefødte sønn, blir ham til megen sorg. Som et offer for sin flakkende sjel, drar han til byen, og kommer hjem svak og nedbrutt. Han finner aldri den roen som preger de andre på Sellanrå. Med dette vil Hamsun sikkert vise at selv den sterkeste står ikke upåaktet igjen etter storsamfunnets rov.

Et annet viktig tema er barnedrap. Gjennom Barbro viser forfatteren det moralske forfallet samtidens liberale tankegang fører med seg. For å understreke dette forfallet, ser vi hvordan loven etter hvert tar stadig lettere på slike saker. Inger blir dømt, mens Barbro går fri.

Markens Grøde ble til stor begeistring for verdens befolkning da den kom ut. Dette hadde nok for en stor del sammenheng med at boka representerte håp for jordas utarmede, utnyttede og krigstrette innbyggere. Følgene av industrialiseringen og stormaktenes spill, hadde nå vist seg værre enn noen gang. For mange av dem som hadde reist inn til byen eller til Amerika, hadde drømmene og forhåpningene ikke blitt innfridd. Veien til det gode liv, viste seg for dem, ikke å være materiell velstand og flyktige impulser, men tilbake til det ekte og evige, tilbake til bondekulturen. Og dette var nok Hamsuns budskap i boka. Vend tilbake!

Referat av «Sult» (Knut Hamsun)

Slik begynner romanen:

«Det var tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, den forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den.»

Sult er en roman skrevet i jeg-form, som skildrer en ung forfatters kamp for å overleve i Kristiania. Han er fattig og pengelens, og må etterhvert pante bort klesplagg etter klesplagg.

         Han sulter i dagevis mens han venter på den rette dikteriske inspirasjonen så han kan få levert inn en artikkel i bytte for noen kroner til mat. Han er en meget stolt og verdig person, tross for at han er fattig. Hele tiden er han på vakt mot å bli sett ned på, derfor har han få venner, og lever et isolert liv.

         Jeg personen i «Sult» omtolker virkeligheten og får en gatejente til å bli en vidunderlig dronning (Ylajali). Han skifter lett sinnsstemninger, og er glad i det ene øyeblikket og deprimert i det neste. Over de minste ting, som et blikk fra en annen person, får han raseriutbrudd. Ingen er villig til å gi han en jobb, han har søkt flere steder, men til ingen nytte. Han bor så lenge han kan på de forskjellige Losij-stedene, uten å betale.

         Til tider er han utilregnlig og halvt gal av sult. Hele tiden går han og venter på å bli ferdig med en stor artikkel som «nok skal bringe mig minst 10 kroner». Bare en gang forteller han for et annet menneske hvor dårlig han egentlig har det. Dette forteller han til kvinner Ylajali, som han er forelsket i.

         «Sult» er en roman om en hjemløs person i en moderne by. Han er drevet inn i byen for å finne en mening i dette menneskemyldret, men han blir drevet ut. Vinduene lyser blanke mot han, men han er ute stengt og det er sulten og fattigdommen som holder han der. Etterhvert blir han så avmagret og får ikke noe hjelp av andre han spør, så han ser ingen annen utvei enn å ta hyre på en båt. Boken slutter altså med at hovedpersonen drar med en båt.

«Ute i fjorden rettet jeg mig opp engang, våt av feber og mettet, så inn mot land og sa farvel for denne gang til byen, til Kristiania hvor vinduene lyste så blankt fra alle hjem.»

Referat av Victoria (Knut Hamsun)

Romanen handler om møllerens sønn, Johannes som forelsker seg i den uoppnålige rikmannsdatteren Victoria. Hun blir forlovet bort til den rike Otto, mye på grunn av pengene hans. Faren til Victoria har nemlig brukt opp nesten alle pengene sine og trenger en rik svigersønn.

Victoria går med på å gifte seg med Otto, men det er Johannes hun egentlig er glad i. Men dette er det bare moren til Victoria og henne selv som vet. Som unge har Johannes og Victoria vært naboer og gode venner. Victoria har også en bror som heter Ditlef.

Johannes er et naturmenneske som kjenner naturens rytme. Da han ble eldre, flyttet han til byen for å studere, bort fra møllen og slottet (det hvite trehuset Victoria bor i). I byen begynner han å dikte, det ingen vet er at alt han dikter og skriver om er hans kjærlighet til Victoria. Victoria kommer til byen (det er nå mange år siden de to har sett hverandre) og hun og Johannes møtes for første gang på mange år. Nå forteller hun for første gang at det er Johannes hun elsker og at det har hun alltid gjort. De kysser utenfor huset de bor i, i byen. Johannes legger merke til at hun bærer en forlovelsesring på fingeren og hun forteller at hun skal gifte seg med Otto. Victoria gifter seg med Otto. Johannes blir bedt på forlovelsesfesten og kommer. Festen blir holdt i hjemmet til Victoria.

 Victoria og Johannes krangler og begge sier stygge ting til hverandre. Etter at Victoria og Otto er blitt gift, blir Otto skutt under en jakt og dør. Hans lik blir fraktet til slottet (det hvite trehuset), og i fortvilelse tenner faren til Victoria på huset og brenner seg selv inne.

Johannes drar tilbake til byen og fortsetter sitt vanlige liv. En dag møter han en bekjent som forteller at Victoria er død, den bekjente gir Johannes et brev og forlater han. I brevet blir alt oppklart, hun unnskylder seg for å ha vært slem mot han.

Men til ingen nytte, Victoria er død.

Hamsuns bøker

Romaner

Noveller og reiseskildringer
Siesta..........................................................................................1897
Kratskog.....................................................................................1903
I Æventyrland.............................................................................1903
Stridende Liv...............................................................................1905

Skuespill
Ved Rigets Port...........................................................................1895
Livets Spil...................................................................................1896
Aftenrøde....................................................................................1897
Munken Vendt............................................................................1902
Dronning Tamara........................................................................1903
Livet i Vold.................................................................................1910

Dikt
Det vilde Kor..............................................................................1904