Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Brev fra en uskyldig innsattSkriv ut Utskrift
Brev fra en uskyldig innsatt
Bokmål - AnnetForfatter:



31.FEBRUAR 1971

 

En regndråpe renner nedover vindusruta. Jeg lurer på hvordan det ville vært hvis jeg var en regndråpe. Da hadde jeg sluppet å sitte her. Her på cella alene. Jeg ser meg rundt i rommet. Og hva ser jeg? En gammel seng, et skrøpelig nattbord, et do uten lokk, en lukket dør og et vått vindu.

 

Det regner ute. Mange regnsdråper som faller fritt ned mot bakken. De har ingen bekymringer. Kanskje de er engstelige over om fallet vil gjøre vondt. Drypp, drypp. Men hva vet jeg om å være en regndråpe?

 

Når har jeg lyst å jogge meg en tur i skogen. Akkurat slik jeg gjorde den kvelden. Den kvelden jeg ble tatt med blod på hendene. Det var ikke mitt blod, men noen annens. Noen jeg ikke kjente, ikke visste hvem var.

 

Ute ser jeg noen som går tur. Det er gruppe 1C. Det ser jeg fordi jeg kjenner igjen de fleste fjesene fra TV. Massemordere, voldtektsmenn, forbrytere og andre kriminelle.

 

Vi fikk havregrøt til frokost idag. Det hadde jeg også den dagen jeg ble funnet løpende fra åstedet. Jeg var livredd. Hadde aldri vært så redd før.

 

Politimannen var hardhendt, da han satte på meg håndjernene. Jeg husker smerten. Smerten fra håndjernene, men mest smerten inni meg. Den skulte smerten.

 

Rettsaken var tung, de trodde meg ikke, fordi jeg hadde rulleblad. Jeg sa at jeg snublet. Jeg løp og snublet i en stein. Eller ..... var det det som skjedde?

 

Jeg ser den låste døra. Slam. Bildøra. Jeg skvatt av den ekle lyden av en lukket og låst dør. Alt gikk så fort. Alt for fort.

 

Den døde kroppen lå der, slengt på veien. Blodig og tilgriset. Det tok meg iallfall ti sekunder å fatte hva som hadde hendt. Så sprang jeg.

 

Jeg ser ut. Nå har det sluttet å regne. Det renner en regndråpe nedover vinduet. En siste tåre fra himmelen. Men ikke en siste tåre fra meg. Det synes kansjke ikke på utsiden, men på innsiden gråter jeg uendelig mange tårer. Tårer fra hjertet.

 

De sa at jeg var skyldig. Alle sa at jeg var skyldig. Alle sa at jeg var skyldig i overlagt drap. Bare jeg kunne huske noe som kunne bevise min uskyld.

 

Hvorfor vil ikke hjernen min ikke huske? Var det så forferdelig? Var det så forferdelig det jeg opplevde den kvelden?

 

De anklaget meg for å ha knivstukket henne, og ha gjemt mordvåpnet i skogen. De beskyldte meg for å lyve. De påstod at jeg var en kaldblodig drapsmann.

 

Men hvordan går det an? Jeg er da ikke en morder, er jeg vel? Jeg som ikke tåler å se blod uten å svime av. Det er for meg helt utenkelig at jeg kunne ha gjort en så bestialsk handling, som å frarøve et menneske dets liv.

 

Ute går fortsatt gruppe 1C i ring, prøver å skjule seg som best de kan for regnet som har påtatt. Det trommer stadig kraftigere mot cellevinduet mitt. Jeg ser med forferdelse på den utømmelige strøm av tårer fra himmelen der oppe. Og tenker på alle de tårer som vil komme fra mitt indre, alle de år jeg må sitte inne - uskyldig dømt.


annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish