Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
DagbokSkriv ut Utskrift
Dette er en dagboktekst fra klassetur med de hvite busser.
Bokmål - AnnetForfatter:



Kjære dagbok, 27. okt 2006

Åh, jeg både gruer og gleder meg til i morgen. Tenk å måtte stå opp så tidlig! Tenk hvis jeg ikke hører vekkeklokka! Har jeg husket å pakke alt? Ja….sokker, har jeg husket det? Ja det pakket jeg jo i stad. Enn fotoapparatet da? Vent litt mens jeg sjekker….

 

Ja, jeg hadde husket det. Nå ligger jeg her i senga og vrir meg som en sprellende mark. Jeg burde ha sovnet for lenge siden, men jeg klarer det ikke. Tenk hvis noe skjer! En ulykke eller noe sånt. Vi skal jo både ta fly, tog bil og buss. Huff. Kanskje jeg bare skal bli hjemme?

 

Du lurer kanskje på hva som er på gang, og det er slettes ingen filleting. I morgen skal jeg nemlig på klassetur. Vi skal reise med de hvite bussene til Polen og Tyskland. Nei, nå må jeg sove så jeg ikke blir alt for trøtt i morgen tidlig. God natt!

 

Kjære dagbok, 28.okt 2006

I dette øyeblikk sitter jeg i flyet på vei til Oslo. Sola har ikke en gang stått opp enda og klokka har akkurat passert 07.30. Rundt meg sitter en gjeng med trøtte ungdommer. Endelig er vi på vei, klasseturen er et faktum!

 

I mange måneder har vi jobbet med å få dette i boks. Da vi kom på skolen i høst, og jeg fikk vite at vi manglet 40000kr, var jeg sikker på at det aldri ville gå. Heldigvis tok jeg feil.

 

Nå gleder jeg meg veldig mye. Nervøsiteten fra i går kveld er som blåst bort. Jeg skal dra til et nytt land, Polen. Jeg skal se mange nye steder, oppleve hvordan menneskene som bor der har det, besøke konsentrasjonsleirene fra 2. verdenskrig og møte en ny klasse. Jeg klarer nesten ikke å vente på at flyet skal lande.

 

Men nå skal jeg prøve og sove litt slik som resten av gjengen rundt meg.

 

Kjære dagbok, Samme dag 08.00

Det ble nok ingen lang søvn på meg. Jeg våknet etter ca. ti minutter og da fikk jeg for første gang i mitt liv se en soloppgang, og det er noe av det fineste jeg har sett. Jeg og Marte måtte dytte borti hverandre hele tiden: ”se hvor fint lyset er nå,” eller: ” se på fargen på den skyen!” Sukk.

 

Vi hadde virkelig grunn til å bli begeistret. Jeg hadde akkurat spurt Marte om når hun trodde sola kom til å stå opp da en strime av gull flammet opp langs skykanten. Så fikk vi se øverste del av solkula. Den sydet og glødet. Glidende og langsomt, men allikevel raskt steg den opp av det flammende skyhavet. Og nå fyltes hele himmelen opp med et sprakende fargespill i gult, oransje, rødt, lilla, svart og grått. En fantastisk start på turen.

 

Kjære dagbok, Samme kveld.

Nå sitter jeg her i øverste køye på et av rommene i hotell Perminalen. Hele dagen har vi gått rundt i Oslo, og diverse skrittellere viser rundt 20000 skritt!

 

Etter å ha funnet frem til hotellet dro vi ut i Oslo for å se oss omkring. Klokka var vel rundt elleve, og gatene var nesten tomme. ”Er dette Karl-Johan en lørdags formiddag?” tenkte jeg, og syntes det var koselig å vandre rolig langs butikkene og kikke litt.

 

Det skulle vise seg lenger ut på dagen at Karl-Johan var noe helt annet enn en folketom fredelig gate. Jeg var helt sjokka da jeg stod nederst i gata og så oppover. Et folkehav uten like! Uansett hvor man gikk dultet folk borti deg. Rundt om kring satt det gatemusikanter, og over alt ble man nedlesset av reklame. Christine var godt fornøyd med seg selv etter å ha fått en masse tannkremtuber helt til hun fant ut at de var for røykere og snusere.

 

Klassen fikk også en guidet tur runde på stortinget. Det var artig å se hvordan det så ut inne i bygget hvor ”sjefene” i Norge sitter, men guiden vår var rett og slett håpløs. Jeg ble ganske overrasket da hun fortalte at hun var politiker. Jeg har alltid forestilt meg at politikere var kunnskapsrike, konkrete og tydelige folk, men det var ikke hun som guidet oss. Hele tiden fomlet hun med det hun skulle si.

 

Etter besøket på Stortinget dro vi og spiste pizza. Den var kjempegod, nam. Så dro vi tilbake til hotellet.

 

Jeg bor på rom sammen med Marte, Lene og Christine. Rommet vårt består av et bord med stoler og to køyesenger. Det minner meg litt om leirskole, men det er kjempekoselig her allikevel.

 

I morgen skal vi starte på bussturen. Det gleder jeg meg veldig til. Vi ses i morgen.

 

Kjære dagbok, 29. okt 2006

I dag har det vært en lang dag. Etter å ha spist en nydelig frokost på Perminalen hotell, kunne vi gå rett inn i bussen som ventet utenfor. Det var ”den hvite bussen.” Bussen var faktisk hvit utenpå, men inni hadde den en gyselig rosafrge. Bussjåføren heter Per-Arne, og var med bussen sin slik som ”vår” Per-Arne er med hallen. Guiden heter Bjørg. Hva kan man si om henne? Jeg vet ikke helt. Ei litt gammel dame med ei morsom dialekt?

 

Fra Oslo til Gøteborg var det riktig koselig. Alle hadde to seter hver og ingen hadde sagt noe om bilbelte, så hvorfor ta det på seg? Men i Gøteborg kom klasen fra Narvik på, og da ble det så trangt at det var bare tre seter ledig i hele bussen. I tillegg begynte masingen om bilbelte. Det var noen skikkelig ekle bilbelter i den bussen: man ble lenket fast til setet og man kunne ikke røre seg.

 

Litt utpå ettermiddagen stoppet vi og spiste ”svenske kjøttbullar.” Noen satt og pirket i maten. ”Åj, hvordan skal dette gå?” tenkte jeg, og begynte å glede meg til vi kom til Polen.

 

Neste måltid var på ferga, og her ble jeg også en av dem som pirket i maten. At det går an å servere noe slikt som vi fikk der! Om jeg hadde fått penger for det ville jeg ikke spist det skvipet. Måltidet bestod av hamburger og chips. Hamburgeren bestod av to kleimete brød, ei kjøttkake og minst en desiliter med spyrosa dressing. Chipsen, hvis det var det det var, bestod av noen slimete dvaske klumper. Alt som lå på fatet badet dessuten i fett. Fyttirakkern, slik mat spiser ikke jeg.

 

Men kvelden og natta blir nok herlig. Jeg gleder meg til å sovne med bølgene.

 

Kjære dagbok, 30. okt. 2006

I dag har jeg ikke så mye å skrive om. Kan buss være et stikkord?

 

Jeg tror aldri jeg har kjørt så mye buss før på en dag som det jeg har gjort i dag. Vi startet klokka ni i morges i den Polske havnebyen Gdansk og var fremme ca. klokke elleve i Krakow. Sliten og skeptisk til at vi skulle sove tre netter på et polsk hotell satte vi nøkkelen i døra. Jeg hadde mange forestillinger inni hodet om hvordan det ville se ut, men jeg ble skikkelig positivt overraska. Store fine senger, egen tv, skap og for ikke å glemme badet! Hvitt og rent flislagt bad med dusj, do, vask og hårføner. Litt overtrøtte og kjempeglade danset vi rundt og hoppet i sengene. Endelig var vi fremme etter en lang dag i buss!

 

Det er sent, og nå gleder jeg meg bare til å legge meg i senga og sove.

 

Kjære dagbok, 31. okt 2006

Kjempetidlig opp i dag også! Jeg skjønner ikke hvorfor alt må foregå så tidlig. Akkurat nå er vi på vei til Auschwitz. Det er rart. Jeg lurer på hva jeg får se der. Guiden vår Bjørg har akkurat satt på en film om Auschwitz. I alle fall 75% av bussen sover. Enda en grunn til å stå litt senere opp? Vi nærmer oss leiren. På høyre side ser jeg noen av de brune brakkene.

 

Kjære dagbok, Samme kveld.

Det går ikke an å forestille se hva disse menneskene har gjennomgått. Hvor mye de har lidd, hvilket psykisk press de ble utsatt for. De er oss så nære, allikevel så fjerne.

 

Da jeg var i leirene Auschwitz og Birkenau var det helt uvirkelig at jeg var på de plassene det hadde skjedd. Mange av brakkene var borte. Gresset grodde frodig, lufta var kald og klar. Jeg tenker på hvordan det var: hylene, skrikene, klagene, ropene fra vaktene, gjørma, lukta, redselen. Det er ufattelig at noe slikt har skjedd. Alle tingene: håret, skoene, børstene, koffertene med navn på og kjøkkenutstyret.

 

Jeg tenker så på alle de menneskene. De trodde de skulle få et bedre liv! Glade for å få en dusj etter den langer reisen ble de stuet sammen i store rom. De fikk til og med tildelt såpe! Tyskerne var mestere i å skjule det de drev med. Inne i dusjen stenges dørene. Plutselig blir lyset slukket. Panikken brer seg. Folk prøver å famle seg frem til sine nærmeste. Så skjer det. De merker at det blir vanskelig å puste. Langsomt dør de en etter en. Bare fordi en person klarte å kærre til seg makta.

 

Å stå oppe i kontrollrommet i Birkenau er også en helt spesiell opplevelse. Nesten så langt øyet rekker ser man rester etter brakker. Et enormt område utbygd bare for å drepe mennesker. Jeg klarer ikke å fatte at dette kunne skje uten at noen reagerte! Men hva ville jeg ha gjort?

 

Det som skjedde er så grusomt. Guiden vår fortalte hvilke forhold fangene levde under. Om rottene som spiste av folk, om magesjuka og om alle de groteske eksperimentene som ble utført. Hvordan kan et menneske la dette skje mot et annet menneske?

 

Etter å ha vært i leirene dro vi til Krakow. Der handlet vi litt på det store markedet. Så tok vi drosje tilbake til hotellet. Nå skal jeg legge meg. God natt.

 

Ps. Marte fikk ei litt morsom melding fra mamma på mobilen: Lever Hilde? Maja lurer på hvorfor Hilde dro til Polen når hun sier at hun elsker henne!

 

Kjære dagbok, 1. nov. 2006

Jeg har alltid likt duer. Det minner meg så om ”Brødrene Løvehjerte.” Men etter å ha vært i Krakow synes jeg at duer er noen ekle og avskyelige kryp. Ikke rart de blir kalt for ”luftens rotter.” Hiver man en matbit ifra seg kan man være 100% sikker på å bli overfalt av alle duene som skulle befinne seg i området, og det er ikke får. Over alt var de. De fløy over meg, rundt meg og satte seg oppå meg.

 

I dag skulle vi egentlig ha handla, men så var det allehelgensdag og så godt som alle butikkene var stengt. Som et alternativ dro vi på gudstjeneste i Mariakirken. Det var ei nydelig kirke med masse staturer, bilder og gull. (Allikevel kan den ikke måle seg opp med Kølnerdomen.) Det var interessant å få oppleve hvordan en polsk gudstjeneste er, selv om jeg på slutten ble litt redd for hvor lenge det kom til å vare.

 

Det var ikke mer å finne på i Krakow, så vi dro tilbake til hotellet. Det er jeg utrolig glad for at vi gjorde.

 

Nå ligger jeg bare her i senga. Har tegna og strikka litt. (Driver på og strikker på noe jeg håper kan bli ei lue.) Skal snart dra på en slags polsk kulturkveld tror jeg. Egentlig gidder jeg ikke. Det er så deilig å ligge her å sløve. Begynner å glede meg til å dra hjem.

 

Kjære dagbok, Same dag –kveld

Kulturkvelden var kjempemorsom. Vi fikk servert middag som bestod av kjøtt og noen hvite klumper, husker ikke hva det heter, men jeg har spist det før. Midt under middagen begynte ei polsk folkemusikkgruppe å spille tradisjonelle sanger. Etter hvert ble alle med på dansen som endte i en lenkedans rundt i lokalet. Det var gøy å få oppleve noe slikt, litt utenom det vanlige liksom. I morgen skal vi i saltgruvene det gleder jeg meg kjempemye til. Sov godt.

 

PS. Jeg har glemt sokker allikevel. Må vel kjøpe noen i Krakow i morgen.

 

Kjære dagbok, 2. nov 2006

Saltgruvene ble en skikkelig skuffelse! Jeg hadde trodd at figurene skulle være som krystall, men de var gråe som stein. Bare enkelte lysekroner var slik som jeg hadde forestilt meg at alt skulle være. I tillegg til dette var guiden kjedelig. Han hadde en elendig engelsk, hele tiden sa han: eh… Det han fortalte om var også gørr. Jeg tror man må ha litt særskilt interesse for det hvis det skulle ha vært noe interessant. Det besøket var altså bortkastet.

 

Fordi det var allehelgensdag i går dro vi en tur innom Krakow for å handle litt. Det var artig å gå på shopping med Marte. Vi ville inn i de samme butikkene, det hadde jeg ikke trodd. Vi var begge stolte etter å ha kjøpt i alle fall en ting hver da vi kom til spisestedet hvor klassen skulle møtes. Da ble i alle fall jeg lang i maska. De andre hadde jo kjøpt en hel masse.

 

Etter å ha vært i Krakow satte vi oss på bussen til  Legnicia. Siden det strålende hotellet i Krakow ”bare” hadde vært trestjerners var jeg spent på hvordan et firestjernes hotell ville se ut. Skuffelsen ble stor! Nei da, hotellet er helt ok, men at det liksom skulle være firestjerners er jeg ikke enig i. Rommet jeg og Lene sover på er ikke stort større enn det på ferga.

 

Ellers er det veldig koselig her. Vi skrives i morgen. God natt.

 

Kjære dagbok, 3. nov 2006

Etter frokosten satte vi oss i bussen igjen. Mange var spente på hvordan det ville gå over grensa, men det gikk heldigvis helt fint. Bjørg har fortalt oss noen skrekkeksempler om noen busser som har blitt stoppet i 13 timer!

 

Like før grensa stoppet vi ved en bensinstasjon for å bruke opp de siste zlotyene. Jeg tror aldri jeg har kjøpt så mye godteri i hele mitt liv.

 

Da vi kjørte inn i Berlin fikk vi en guidet runde med buss. Jeg ante ikke at Berlin var en så stor by! Bjørg sa at den var ni ganger så stor som Paris. Det må ha vært areal, ikke folketall, hvis ikke er jeg helt på jordet.

 

Jeg og Marte hadde avtalt med tante Cilly å møte henne ved ei kirke som berlinerne kaller for pudderdåsa. Da vi kom dit var ikke Cilly kommet enda, og Marte benyttet tida til å gå på do. Jeg må innrømme jeg var litt skeptisk da vi gikk nedover trappa til det underjordiske doet. Men det var ingen grunn til å bekymre seg. Marte kom ut igjen i fyr og flamme og fortalte meg at det var en av de beste doene hun hadde vært på. Det skylte ned av seg selv flere ganger mens man satt der, og når man skulle vaske hendene kom det automatisk såpe og vann.

 

Tilbake ved kirka hadde Cilly enda ikke dukket opp. Da klokka var 14.30 forlot vi. Jeg syntes det var litt rart for jeg har alltid oppfatta henne som pålitelig.

 

Det var artig å gå rundt i Berlin. Marte trengte nye converse-sko, noe vi ikke hadde klart å spore opp i Polen. I Berlin fant vi dem i nesten hver eneste butikk! Til slutt fant vi de perfekte: svarte med hvite hodeskaller på.

 

Etter hvert ble vi sultne og prøvde å finne en koselig plass å spise. Det fant vi: en koselig baguettekafe. Derfra skulle vi videre til Hard Rock Cafe, og vi fulgte kartet bortover. Men på en eller annen måte klarte vi å gå oss vill. Vi vasa litt opp og ned ei gate, og til slutt måtte vi inn i en butikk og spørre ei dame hvor vi var på kartet.

 

Derfra fant vi frem og nå sitter jeg på et av de ekleste hotellene vi har hatt på hele turen. Det første som møtte oss da vi åpna døra var ei sur og ekkel lukt. Inne på badet var det enda værre! Der var stanken helt ufyselig og det var hår i dusjen og på veggene. Heldigvis var maten god, men man blir jo litt betenkt når man ser hvordan rommene så ut. Jeg skal bare sove her ei natt uansett. Lyset slukkes. God natt.

 

Kjære dagbok, 3. nov. 2006

Nå sitter jeg i bussen og krøker meg sammen under pleddet mitt. Vi har vært i leiren Sachsenhausen, og der var det iskaldt. Jeg vet ikke om jeg har nevnt det, men det var snø både i Polen og her.

 

Av en eller annen grunn gjorde ikke Sachsenhausen like mye inntrykk på meg som Auschwitz. Det er rart hvordan man reagerer, men der følte jeg nesten ingen ting selv om tingene som skjedde der var minst like grusomme som i Auschwitz. Vi skal snart stoppe og spise. Det går fra det ene til det andre på denne turen. Først leir med grusomme historier, så mat og luksus på hotell. Vi skrives snart.

 

Kjære dagbok, Samme kveld.

Jeg sitter med et utrolig hulrom inni meg og gråt i halsen. Ravensbruck var helt forferdelig. Jeg vet ikke hva som gjorde det, men det ble så utrolig trist. Kanskje det var fordi man kom så utrolig nært innpå noen av personene som hadde vært der inne? I et av museumsrommene var det forskjellige glassmontere med bilder av personer. Her hadde disse personene stilt ut ting som betydde noe spesielt for dem. For eksempel brev, malerier og fotografier. I tillegg hadde hvert land sitt eget rom.

 

Det var så mye i Ravensbruck. Skyttergangen. Den var ikke så veldig lang, men må ha vært milevis for dem som løp der. Krematoriene. De andre var litt raskere enn meg så jeg ble stående alene i krematoriet. Det var helt stille. Jeg ble livredd av å være der inne.

 

Vi avsluttet nede ved innsjøen. En innsjø hvor det var helt ut menneskeaske. En innsjø hvor folkene i landsbyen badet.

 

Så satte vi oss på bussen. Jeg klarte ikke å skjønne hvordan folk rett etter å ha sett dette kunne le og prate.

 

En gang utpå kvelden kom vi frem til ferga som skulle ta oss med tilbake til Sverige. Den het Huckleberry Finn, og det var ikke altfor betryggende. Hehe. Men så langt har det gått bra. Akkurat nå legger i fra kai. Lurer på om jeg kommer til å få sove. Det er en bilalarm som piper hele tiden en plass.

 

Kjære dagbok, 4. nov. 2006

I natt skal jeg sove i min egen seng! Det gleder jeg meg utrolig til. Men først må vi vente på det stygge flyet. Klokka her på flyplassen går utrolig sakte. Klasseturen er over. Det er litt rart, men mest kjempedeilig. Gleder meg sinnsykt til å komme hjem til maisen min. (Pluss at jeg slipper å skrive i deg noe mer, kjære dagbok.) Ha det bra!




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish