I klasserommet satt jeg bakerst, i helt egne tanker. Tanker om hvor fælt det var å leve og hvor lett det hadde vært å rive seg løs fra livet og bli borte. Borte fra alt som plaget meg, borte fra alt jeg sørget over, borte fra dette kompliserte livet!

 

Jeg kikket ned i pulten, blikket mitt flyttet seg over til venstre og tilbake ned i igjen. En kvalme, elendig følelse gikk gjennom kroppen min og jeg ville spy, men jeg greide å holde meg. Tidligere en kveld hadde jeg vært alene på byen. Der hadde jeg ruset meg sammen med en gjeng jeg traff der ute. Den sprøyta hadde vært god å ha akkurat nå!, tenkte jeg mens jeg la hodet ned i hendene mine. Jeg skulle til byen senere i kveld og møte gjengen.

 

Det gikk en støkk i meg da ringeklokken ringte. Alle løp ut dørene, skolen var ferdig for i dag. Jeg reiste meg opp og gikk mot utgangsdøra.

”Gaute! Kom tilbake hit litt!” Hørte jeg en dyp stemme rope etter meg. Det var NMF læreren som vinket meg tilbake.

”Jeg skal bare snakke litt med deg før du går hjem.” Jeg pustet tungt ut og gikk tilbake. Øynene hans så på meg med et bekymret blikk.

”Du ser ikke helt frisk ut. Har du det bra eller?” spurte han og kikket på meg.

”Jada, jeg… jeg… jeg har det bare bra,” fikk jeg så vidt frem. Det var som om jeg ikke fikk frem ordene helt skikkelig. Han klappet meg på skulderen og smilte, men han var ikke helt overbevist. Så gikk han ut, og jeg sto alene i klasserommet.

 

Slik var det før jeg droppet ut av skolen for en uke siden. Lekser er ikke noe jeg bryr meg om lenger. Nå har ingenting verdi for meg, unntatt gjengen jeg henger sammen med i byen. Det er det eneste stedet jeg føler meg hjemme! I kveld skal jeg møte dem, de sa at vi hadde en oppgave å fullføre.

 

Jeg snek meg ut om kvelden, tok fars bil og stakk av. Vi møttes i et hus som lå i skyggene av byen. Vi ruset oss alltid med en gang vi kom, da følte vi oss uovervinnelige og kunne gjøre hva vi ville. Etter at vi hadde ruset, oss sa Mike: ”I kveld skal vi gjøre byen ren!” Sleipe smil la seg over ansiktene til alle de andre i gjengen. Jeg bare rynket med pannen, forsto ikke helt hva han mente. Kroppen min følte seg helt avslappet, og jeg følte at jeg kunne gjøre hva som helst. Mike tok frem en skarp kniv, et balltre og et tau.

”Hva skal vi med det?” spurte jeg mens jeg pekte. ”Dette er hjelpemidlene vi trenger for å gjøre byen ren”, sa han og blunket til meg med det ene øyet.

”Kult!” sa jeg uten å forstå enda hva han mente.

 

Mike var lederen i gjengen, og det var han som skaffet oss stoffet. Vi gikk ut. Det var ikke så mange folk på denne siden av byen. Etter at vi hadde gått rundt en tur, stoppet Mike og pekte på en mann som gikk i mørket. Han kikket på de andre og smilte med et lurt uttrykk i ansiktet sitt, deretter kikket alle på meg og jeg på dem.

”Vent her!” sa de til meg og løp etter han Mike hadde pekt på. Først snakket de sammen, så slo de ham ned med balltreet. Jeg reagerte ikke en gang, alt skjedde så fort. Det var som om jeg ikke var våken, alt var som om det var en drøm. De dro han tilbake til huset og bandt han fast til en stol. Da jeg kom inn døren, kunne jeg se at det var en mørkhudet mann de hadde slått ned. Han satt der i stolen, pustet tungt og svettet.

”Okay? Vi har fanget en mørkhudet mann, også? Jeg kikket på dem med et spørrende blikk. ”Dette er hva vi kaller en uren sjel ”, sa Mike og pekte på han som satt i stolen. ”Ved å kvitte oss med slike, gjør vi byen ren”, sa en annen i gjengen. Han rakte meg balltreet og sa: ”Du skal få æren av å rense denne sjelen.”  Jeg kikket ned på han i stolen, jeg kunne se i øynene hans hvordan han tryglet og ba meg om ikke å gjøre han noe. Men, jeg bare gliste, så hevet jeg balltreet og slo! Igjen og igjen og igjen. Slik holdt jeg på helt til han hadde sluttet å skrike. Jeg kastet fra meg balltreet og lo! Men, ikke lenge etter braste politiet inn vinduet. Vi løp rundt i rommet og lette etter en utvei. De fikk tak i meg, mens de andre stakk ut bakveien. ”Slipp meg, slipp meg!” ropte jeg og slo rundt med armene. Jeg kjente et hardt slag i hodet før jeg besvimte.

 

Jeg våknet opp i et rom nede på politistasjonen. Far og mor sto på den andre siden av rommet. Mor gråt, mens far holdt rundt henne og så stygt på meg. En politimann kom inn og begynte å stille spørsmål.

Mannen vi hadde slått ned het Bryan og lå på hardt skadet på sykehuset.

”Jeg skjønner ikke hva som foregår i hodet ditt, Gaute!” skrek far til meg og slo i bordet. Vi var fremdeles nede på politistasjonen, jeg hadde følelsen av at jeg kom til å være her en stund. Først når jeg tenkte over det vi hadde gjort, var det helt grusomt. Men det virket som en så god ide’ da vi holdt på.

Jeg hadde fortalt politiet hvordan det skjedde og hvem som var med. Få dager etter fikk de tak i resten av gjengen og vi måtte i retten.

 

Da Bryan kom ut av sykehuset, begynte retten. Han trodde vi var rasister og mente det var en sykdom. Så han ville ikke at vi skulle være i fengsel men ta samfunnstjeneste timer isteden. Men først måtte vi alle på avrusningsklinikk.

 

Familien min hjalp meg gjennom dette, men det var virkelig vanskelig! Grunnen til at jeg begynte med rus var at jeg følte meg dårlig i alt jeg gjorde. Jeg følte ikke jeg hørte hjemme noen steder. Men nå vet jeg at når jeg får de tankene igjen, skal jeg ikke vende meg til rus, men heller tenke over alt det som jeg er flink til. Livet er det fineste man har! Dessverre er det mange som ikke setter pris på det…