Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Den største lykken man kan ha, det er å gjøre andre glad?Skriv ut Utskrift
Kort kåseri om lykke jeg skrev på prøveeksamen.
Bokmål - KåseriForfatter: Anonym

Lykke er å høre, lykke er å se, lykke er å føle, lykken er en treningsøkt, og ikke minst er lykken å hver dag kunne våkne opp, og konstatere at en er mye smartere enn gjennomsnittspersonen.

 

For slik er det nå. Lykke er på mange måter ikke bare om å ha det bra, men om å ha det bedre enn forventet. For tiden er min lykke en motorsykkel, et søtt lite kjøretøy som skal få meg fortere til og fra trening og som jeg kan suse rundt på på svingete landeveier på små steder jeg vet det ikke kommer folk. Jeg drømmer om den, jeg tenker på den og jeg snakker om den. Den dagen jeg får den, vil jeg være verdens lykkeligste 16-åring, i alle fall for en stund. Men når jeg så har hatt denne sykkelen i noen måneder, kjørt på den, lekt med den, klappet på den og på alle måter forgudet den, blir jeg vant til at jeg har den. Mitt lille leketøy til 40 000 kroner, er nå bare en del av livet mitt, og slett ikke noe spesielt noe. Jeg trenger en ny forelskelse. Et fly kanskje? Et fly er jo både dyrere og finere og det er garantert mye gøyere å føre. Og slik fortsetter det, for hver gang jeg får noe, har det en stund, blir vant til det og lykkerusen går vekk, trenger jeg en ny ting, som er enda mye finere, for å skape den samme lykkerusen. Akkurat som om lykke er en dop, en dop som kan sammenlignes med en normal heroinrus. Men så er vel det egentlig en ganske så nøyaktig beskrivelse. Det begynner i det små, da jeg var liten og lykke kom i form av en sjokolade, eller et besøk hos besteforeldrene mine, og etter hvert som en blir eldre og mer vant til luksus øker dosen en trenger for å føle seg lykkelig. Min dose er nå på 40 000, det ville vært ganske mye heroin også det. Kanskje til og med heroin nok til å beholde lykkefølelsen lengre enn jeg gjør med sykkelen. I så fall er lykke dyr, i alle fall den ekte lykken jeg føler nå. De som sier at lykken ikke kan kjøpes for penger, har nok bare gått tom for penger å kjøpe den for.

 

Men hvordan skal jeg klare å opprettholde min lykke? Er jeg dømt til å tilbringe alle årene mine etter 30 som en knust kvinne, fordi alt jeg ønsker meg, er for dyrt? Er jeg det, eller finnes det andre måter å bli lykkelig på? Det gjør nok det, lykken er også å ha det bedre enn andre. Jeg kan overleve uten et fly, jeg kunne antakeligvis overlevd uten en motorsykkel også, for jeg vet, at jeg ikke er den eneste som er i den situasjonen at en verken har fly eller motorsykkel.

 

Når jeg får denne motorsykkelen, kommer jeg altså til å være bedre stilt enn gjennomsnitts16-åringen på denne skolen, og det er for så vidt en deilig følelse. Det er noe ekstra med å se folk sperre opp øynene når du forteller det, enn å bare få svaret ”ok, sånn tror jeg at jeg også skaffer meg”. Jeg må si jeg kommer til å trives med å se min motorsykkel stå på skoleplassen med få andre, når jeg vet at de fleste ikke har en, og de få som har, nok ikke har en som kan gå like fort som min. Jeg trives rett og slett med å være best.

 

Men hva skulle jeg gjort om alle hadde et fly. Om alle unntatt meg på skolen, kom flygende i et lite småfly og landet på skoleplassen, og jeg var den eneste som bare kjørte en motorsykkel? Da hadde all gleden og drømmene om min fantastiske motorsykkel forsvunnet, og de ville blitt erstattet med sorgen av å være dårligst. Jeg hadde satt fra meg motorsykkelen til å støve ned i kjelleren, gått opp til mamma, og mast og mast til hun hadde gått med på å gi meg også et fly, kanskje til og med et stort passasjerfly, som jeg da kunne parkere på skoleplassen, og dermed hindre alle de små, små menneskene i å sette fra seg sine fly. Og igjen hadde min status vært høyest… i alle fall for en liten stund.

 

Et slikt fly koster 500 millioner kroner, for 500 millioner kroner kunne flere millioner fattige mennesker fått nødvendige vaksiner, mange fattige mennesker kunne fått bolig, møbler, mat, og utdanning. De ville bli lykkelige, og de ville hatt en utdanning, slik at de selv kunne tjene penger og skape lykke for seg selv og andre. Så mye lykke, hvordan kan jeg nekte noen det? Men… for at de skulle kunne det, måtte jeg ha gitt dem pengene, og gjør jeg det, får jeg jo ikke noe fly. Og om min lykke er avhengig av at jeg kan lande en Boeing 737 på skoleplassen, så la meg bare gjøre det helt klart, da skal jeg ha en Boeing. Min sosiale status overgår alt og alle, i alle fall for meg. Og siden det å holde fattige barn i Afrika i live ikke gir meg noen status på skoleplassen, whatsoever, får de klare seg selv. Tross alt, det er ikke min feil at de er ulykkelige. Og dessuten, det å gjøre dem lykkelige, ville vel bare ført til misunnelse fra alle de andre som da ville hatt det verre enn dem, som jeg da også måtte ha gitt bedre ting, og så vil de andre også ha mer, for de vil ikke være dårligere enn de som de har vendt seg til å være bedre enn. Og når denne spiralen så har gått rundt og rundt, hele Afrika har rikdommer på vestlig nivå, og hele verden flyr til skolen i småfly, vil jeg sitte igjen på bakken, ensom og ulykkelig, med bare min påståtte gode magefølelse og en motorsykkel jeg ikke kan betale bensin til igjen. Nei, det er nok best om jeg bare lar ting være som de er nå og lar livet gå sin vante gang. Kjører rundt på min motorsykkel og er lykkelig, helt til rusen forsvinner, og suget etter en ny ting kommer og tar dets plass.

 

Lykke er ikke å ha, det er å vente på å få.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish