Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Et personlig brev - "Min vakreste tid"Skriv ut Utskrift
Historien om meg og hesten min.
Bokmål - AnnetForfatter:



En fin dag i våren 1998. Det var den 14. april som var en mystisk dag, luften stod stille og man kunne høre en tung pust . Bak i stallen lå en hoppe og man kunne se veene, og det ble født et nytt liv. I halmen lå en våt klump med store øyne som begynte å puste. Det var et lite hingstføll som fikk øye på verden. Moren begynte å slikke føllet sitt og etter en liten stund begynte hingsten å reise seg på sine lange bein. Livet tok sin vei og drømmen min begynte å bli virkelighet.

 

Så lenge jeg har kunne tenke har jeg alltid drømt om egen hest. Jeg husker dagene da bestefar tok meg med til vennen sin som hadde hester, og jeg husker dagen da han satte meg på en av disse hester. Navnet på hesten var Berta, og jeg likte veldig godt følelsen av å sveve på hesteryggen. Følelsen av frihet og styrke var så vakker at drømmen skulle bli sant. Så skjedde det utrolige.

 

Mamma satt over en søndagsavis en dag i august og las på annonsesiden. Plutselig kom et gisp fra kjøkkenet. Jeg sprang til kjøkkenet og hun viste en annonse i avisen og der stod det ”Selger mitt vakre hingstføll på 4 måneder” og et telefonnummer. Mamma ringte til selgeren og avtalte en dag vi kunne komme og se på. Så kjørte vi bort får å treffe hesten. Plassen lå på landlige omgivelse og vi nærte oss et inngjerdet beite. Der sto han, selgeren ropte på han ”Tango ”. Han hevde hodet og så på oss, så begynte han å steile og kom i full galopp mot oss. Han var så vakker, så elegant og hadde så mye temperament som et tog i full fart. Det var hesten min, mamma og selgeren ble fort enig om prisen og tiden vi skulle hente han.

 

Vi hadde organisert fast boks på et ridesenter i nærheten av oss. Og så kom han. Han ble sluppet inn i flokken på over 20 hester. Han ble jaget av de andre hestene før han ble godkjent som en del av flokken. Hver dag måtte jeg til hesten for å møkke boksen hans, strigle han, trene med han, gi han for. Alt dette gjorde jeg av glede fordi jeg hadde fått min egen hest. Da det var tid å ri han inn, kjørte mamma og jeg til en hesteutstyrsbutikk for å kjøpe sal og hodelag til han og utstyr til meg sjøl. Jeg trente med han hver dag for å venne han til hodelaget og salen. Og etter endeløse måneder med trening kunne jeg for første gang sette meg opp på han, og forsiktig ri han noen minutter så han kunne venne seg til det. Han var veldig villig til å bære meg og samtidig var han nysgjerrig på hva som skjedde med han.. Ørene hans gikk fram og tilbake og han lyttet til stemmen min for å berolige han at det er ikke farlig. Etter måneder med å skritte og trave kunne jeg forsiktig begynne å galoppere. Jeg red veldig mye dressur med han for at han skulle svare fint på hjelpene jeg gir han når jeg rir. Jeg vente han til å gå i terrenget uten å bli skremt, og med hjelp av mamma lærte vi han å stå og vente når jeg faller av hesten. Jeg var så glad og lykkelig samtidig med at mamma alltid hadde hjulpet meg,det gjorde meg sterk og jeg følte alltid at Tango og jeg ble ett.

 

I 2000 flyttet vi til huset som pappa har bygd til oss på landet som er i nærheten av bestemor. Der var det en familie som hadde stall og egne hester .Jeg lærte å ri sprang der borte kor han sto oppstallet. Jeg lærte mesterparten av mamma siden hun hadde flere hester sjøl før. Derfor hadde jeg alltid beundret henne, for hun kan så mye om hester og forstår hestens språk slikk at det føles som hun kunne bli en hestevisker. Tango lyttet alltid intenst på moren min når hun kom, når hun snakte med han, og han kunne vise henne hvis det var noe om han ikke hadde det bra og mamma forsto .

 

Om vinteren,alltid når vi skulle slippe hestene inn i stallen for natten og å få mat, kom alltid Tango sist inn. Han så alltid først om alle hestene var i boksene sine,før han gjekk i sin, fordi han ble alltid nappet av en hest .Jeg lo alltid når han tittet forsiktig rundt hjørnet for å se at alle hestene er inne,han såg så nydelig ut der han kikket seg rundt i stallen .Han vrinsket alltid til meg når jeg kom om morningen  får å fore han .Jeg ble alltid så glad for det,jeg koste med han i timevis .

 

Og så bestemte vi oss for å flytte til Norge i 2001. Tango måtte være igjen i Tyskland i noen måneder for vi måtte organisere stall og beite først. I den tiden han var i Tyskland savnet jeg han veldig. I oktober 2001 kjørte pappa til tyskland for å hente Tango .Den dagen de skulle komme med ferjen, var jeg ved innkjørselen vår kvar eneste gang en ferje kom,jeg ventet og ventet og endelig kom de. Jeg ble så glad da jeg lastet Tango ut av hestehengeren. Det første jeg gjorde var å sjekke om han var skadet og om alt var greit med han,så leide jeg og mamma han ned til beitet så han kunne strekke på beinene sine siden han hadde stått nesten to dager på hestehengeren.. Han var så nydelig der han galopperte over det nye beitet sitt .Jeg syns han var den fineste hesten i verden.

 

Etter noen dager begynte jeg å ri han igjen. Jeg tenkte bare ” å, som jeg ha savnet det”. Så kom vinteren og jeg kunne ikke ri han så ofte på grunn av all snøen, siden han ikke hadde sko på seg .Våren kom, og jeg hadde det gøy med å ri på turer. Men så skjedde det en dag om sommeren .Jeg hadde ikke ridd Tango den dagen siden det var så varmt så jeg hadde bestemt meg for å ri om kvelden mens mamma så på .Da jeg kom til stallen ropte jeg på Tango, mens jeg hentet leietauet hans .Da jeg kom ut av stallen var han ikke ved gjerdet og ventet på å bli hentet som han pleier å gjøre, jeg ropte igjen og da vrinsket han til svar men det kom ikke fra beitet, det kom fra bak stallen. Jeg gjekk bak stallen. og der sto han og holdt det ene bakkbeinet opp da jeg kom nærmere beinet så jeg at det var mye blod som kom fra beinet hans,så jeg ringte til mamma. Mamma kom med en gang ned med hjelpeskrinet .Hun tørket alt blodet vekk og da så vi at det var et stort sår oppe ved kneet .Mamma renset såret og bandasjerte såret og teipet det. Tango stolte blindt på oss for at vi skulle hjelpe han. Da han var ferdig bandasjert ringte vi til dyrlegen, han sa at vi skulle komme neste dag med Tango til klinikken. Neste dag kom pappa med hestehengeren og fire mann måtte nesten bære Tango inn i hestehengeren siden det var vondt for han å gå. Da de kjørte til klinikken måtte jeg på skolen,men jeg klarte ikke å konsentrer meg,jeg var altfor redd for hva som skulle skje med hesten min. Da jeg kom heim ringte mamma til meg og sa at dyrlegen sa at vi hadde tre muligheter. Mulighetene var å avlive han med en gang, den andre var å operere og hvis legen så at leddet og senene var ødelagt så avlivet han Tango under operasjonen, og den siste muligheten var å operere og håpe på at hesten blir bra.

 

Mamma tok den siste muligheten,siden Tango ennå var ung. Mens de opererte Tango var jeg engstelig for at han ikke kunne klare det. Håpet at han skulle bli frisk igjen var stor, men likevel tenkte jeg også videre hvis han ikke klarte det. Angsten min var stor og jeg gråt i timevis,såg på bilder av han, og da mamma ringte og sa han klarte seg ble jeg så glad at jeg gråt på nytt, men da var det lykketårer. Da Tango kom heim etter 2 uker på klinikken måtte han stå i stallen i 5 uker. Jeg striglet han hver dag, koste med han og kjemte han bort med gulrøtter og epler. Jeg var så glad at han klarte det, fordi hvis han ikke hadde klart dette, visste jeg ikke hva jeg skulle ha gjort. Tango var nemlig bestevennen min, jeg fortalte ham alt om følelsene mine, om glade ting jeg var lykkelig for og han trøstet meg når jeg var lei meg.

 

Vi begynte å trene han opp igjen, og jeg var glad for hver dag jeg var sammen med han. Så kom våren 2005 og vi fikk ikke lov å ha stallen lenger der vi hadde den. Vi måtte tenke på nye løsninger å finne stallplass til neste vinter. Vi klarte ikke det og jeg ble veldig lei meg da mamma hadde snakket med meg, hvis ikke vi kunne skaffe ny plass til han var det bedre å selge han. Det var med tanken om å finne en god og sikker plass til bestevennen min, kanskje i lag med andre hester. Vi fant en familie på Internett som var veldig interessert i Tango. De kom en dag på besøk får å treffe og å prøve hesten. Jeg følte meg veldig dårlig da de kom. Mamma tok avtalen at de kunne har hesten på prøve i 4 uker. Med tungt hjerte hentet vi Tango og tingene hans og alt ble fraktet på hestehengeren. Jeg klarte ikke å se på da de kjørte bort med han, jeg følte meg trist og ensom. Men mamma trøstet meg.

 

En uke senere reiste vi til Afrika på ferie, jeg kunne ikke glede meg på ferie ennå, siden jeg ennå var lei meg. Etter en uke der borte ble jeg kjent med nye mennesker, en ny kultur og en ny hest som jeg red om kveldene på stranden. Naturen der borte var annerledes, men veldig fascinerende. På den ene siden tørk og karrige landskap under glo het sol, og på andre siden er det havet og kysten med alle sine store byer og deres levende sjel der livet banker. Den hete rytme i dette landet hentet meg tilbake til virkeligheten. Jeg begynte å leve igjen, traff nye venner, gikk på dans med mamma, opplevde en helt annen kultur, tiden stod stille for meg. Jeg var ikke lenger lei meg, jeg hadde forstått at det var det beste vi gjorde for bestevennen min.

 

Etter at vi kom tilbake fra Afrika så jeg tiden med andre øye. Tiden betyr for meg virkelighet for livet. Det kan ha mange forskjellige ansikter. Tiden kan være lidelse, håp, glede, tristhet, kjærlighet og først og fremst er tiden livet. Jeg har opplevd i denne perioden all disse følelse og kan bare si at det er viktig å tillate følelse. Kun tiden kan gro såret får å forstå smerte. Jeg har opplevd mange smerter i forbindelse med min tid med Tango, og det er viktig å se at min avgjørelse var rett. Jeg bevarte mitt vennskap til hesten min, da jeg skapte for han en hel verden. Tiden er også viktig for å kunne forstå verden, menneske og livet. For meg er det viktig å nytte tiden jeg har i verden fornuftig, fordi man aldri vet til hvilken tid livet slutter.

 

Dette er et personlig brev om tiden min med bestevennen min fra Nancy Hartwig som betydde alt for meg.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish