Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
"Byens metafysikk" av Rolf JacobsenSkriv ut Utskrift
Analyse av diktet "Byens metafysikk".
Bokmål - Analyse/tolkningForfatter: Anonym



Rolf Jacobsen ble født i 1907 og døde i 1994. Han bodde store deler av livet sitt på Hamar, der han i tillegg til å være lyriker var ansatt i en avis. Hans første dikt samling heter Jord og jern og kom ut i 1933. Diktet som jeg har tatt for meg heter Byens metafysikk, og er hentet fra nettopp denne diktsamlingen. Han var en av de første til å introdusere byen, gatene, maskinene og den moderne tid i norsk lyrikk. Og han sammenlignet ofte den moderne verden med naturen i diktene sine, noe som også kommer fram i det diktet jeg skal tolke. Han regnes som den første modernist i norsk lyrikk, (eller premodernist som han selv, en gang, sa at han heller var) pga. den utradisjonelle formen og sine frie verselinjer. Verkene hans er oversatt til 28 språk og lest av hundretusener og den siste samlingen hans, Nattåpent (1985) solgte i 15 000 eksemplarer, og det sier jo litt om hans anseelse og popularitet som lyriker.

 

Byens metafysikk er nok en litt dyster beskrivelse av byens underverden, der det langt nede i mørket, finnes kloakker, telefonkabler, og gassledninger som lever sine egne liv. Vi får også et lite glimt av den solrike verden vi mennesker befinner oss i, langt over denne underverden.

 

Jeg tror diktets tema er byen og den forurensningen vi skaper. Kanskje dreier diktet seg om det å sette ord på og gi liv til alle de menneskeskapte tingene vi har plantet ned og gjemt vekk i moder jord. Alle byggverkene vårs som tar opp plassen for det grønne gresset. Og hvordan de vil fortelle oss at de ikke hører til der.

 

Som sagt så er dette diktet en beskrivelse av byen og hvordan den er bygd opp, hvordan alt henger sammen i en grå og trist verden av kobber, jern og kabler. I den første strofen starter diktet med at vi er på tur ned under jorden (eller at vi i alle fall kan forestille oss det når vi leser diktet) Vi går inn i det jeg her tror forfatteren vil få fram som noe som er en inngang (til en verden under byen), nemmelig rennesteinsristene, og fortsetter videre ned forbi murkjellere, fuktige røtter og plener. Så kommer vi ned til byens underverden der det meste av diktet utspiller seg. Forfatteren beskriver her telefonkabler, gassledninger,

kloakker, og i tredje strofe beskriver han det som er ovenfor mørket, som bl.a. er ”Østens skyhøye alper” noe jeg vil tro han mener er skyskrapere.

 

Men i de to siste strofene skjer det en endring i diktet, vi beveger oss opp til byen igjen, der det er solskinn. Her skriver forfatteren om et du som ”danser” bortover gatene. I siste strofe, møter vi en jeg person som står og betrakter en sigarettrøyks stigning mot himmelen.

 

Stemningen er dyster og mørk, og man kan nesten føle på kroppen hvordan disse stakkarslige ledningene og kablene jobber livet av seg. Et av virkemidlene som skaper denne stemningen og dette inntrykket, er alle minusordene han bruker, for eksempel: kloakk, innvolder, hule blodårer, slam og stank.

 

Han bruker også besjelinger, altså han gir liv til døde ting, f.eks.: ”Gassledningenes syke hoste” og ”byens jernkledde innvolder arbeider”

 

Han bruker også gjentagelser som et virkemiddel i diktet. I strofe 4 og 5 starter setningen med ”ingen kan høre”, dette går igjen over 3 linjer: ”Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv”, ”ingen kan høre gassledningenes syke hoste i avgrunnen”, dette kan være for å forsterke at han mener at vi gjemmer bort den stygge teknologien, i denne mørke teknologiverden, så ingen skal se det.

 

Jeg har problemer med å finne ut hvem som er forteller i dette diktet, men det kan virke som jeg personen står ovenfor alt og betrakter det, at det blir en slags refererende forteller. Det kan nesten tolkes som om det er Gud forfatteren mener er jeg personen. Dette pga. at vi i den siste strofen kan lese mange ord der vi får assosiasjoner til det religiøse. For eksempel: ”Cigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel gjennem kastanjeløvet mot det evige liv 

 

Det står at denne kvinneskikkelsen (”du”): ”danser med flammende fotsåler over asfalten” og har, ”ny kåpe i solskinnet”, da kan det tenkes at Jacobsen vil fram til at vi mennesker løper av gårde/stresser videre, og med ”nye kåpe” vil han kanskje fram til at vi er materialistiske, og bruker penger på nye klær i stedet for å stoppe opp og se hva vi gjør med verden. Kanskje han forutser det ”kast og bruk” samfunnet vi har nå til dags.

 

Når han sier ”med silke mot navlens hvite øie” kan det være at han mener vi ser verden gjennom et filter. Så lenge den ser fin ut på overflaten er alt greit. Ordet silke gir meg dessuten en assosiasjon på noe tynt, skjørt, lett og nesten gjennomsiktig. Kanskje mener forfatteren at vi mennesker er skjøre, og er lett gjennomskuelig.

 

Og når denne jeg personen snakker om denne kvinnen (”du”), kan det tenkes til at det er oss mennesker generelt, jeget/Gud står og betrakter. Det kan være Gud som ikke er tilfreds med hvordan vi forurenser jorden hans med denne giftige ”cigarett røyken”, som jeg tror kan være en metafor på fabrikkrøyk og giftige utslipp, vi vet jo alle at sigaretter er ensbetydende med gift, så det er for meg en naturlig konklusjon å trekke. Og når han sier det skal mot det ”evige liv” mener han da kanskje at denne giftrøyken forsvinner opp i atmosfæren og blir liggende der å sirkulere i det uendelige mens det lager hull i ozonlaget? (vet ikke om de visste at dette skjedde med giftige utslipp på den tiden?)

 

Og hvor det er en himmel burde det jo være et helvete, og siden det er denne mørke, teknologiske verden som ligger under jorden, så kan det være det forfatteren prøver å få fram, nettopp det at denne underverdenen er vår jords ”helvete”.

 

Denne teksten er bygd opp på en modernistisk måte, den har ingen rim eller rytme og har avogtil oppstykkede linjer. De oppstykkede ordene som står til slutt i enkelte strofer, tror jeg er skrevet slik for å legge vekt på nettopp det ordet, det har en større betydning enn de andre. For eksempel i strofe to der han avslutter strofen med å sette ordet kloakker for seg selv, dette kan tyde på at han vil at vi skal tenke nærmere over ordets betydning. Ordet kloakker gir meg assosiasjoner med avføring/dritt, og kloakker gjemmer vi jo bort så ingen skal få kjenne stanken av dritten vår. Det som er stygt og ekkelt må gjemmes bort. Derfor tror jeg dette skal være en metafor for alt det stygge/ekle vi gjemmer under bakken (ledninger, kabler, alt som trengs for å holde byen i gang), slik at det ikke skal ødelegge vårt daglige bilde av våre perfekte byggverk og byer.

 

Etter å ha lest dette diktet sitter jeg igjen med en følelse av å leve i en skitten og stygg verden, som er nedgravd i teknologi, og at vi mennesker helst skyver det under et teppe og løper videre på vår vei. Vi liker å tro at den verden vi lever i er bare sus og dus.

 

Diktet formidler forfatternes tanker og syn på det moderne samfunn. Det er kjent at Rolf Jacobsen ofte sammenlignet teknologi og naturen, og jeg får følelsen av at han i dette diktet vil formidle hans syn på den forurensningen som begynte å ta form i Norge på denne tiden. Det var kommet flere fabrikker, og teknologien hadde begynt å overta fra det som før var et naturskjønt land. Norge er selvfølgelig fortsatt et naturskjønt land, men på denne tiden, kunne det virke veldig brutalt med all denne utviklingen i byene, husene ble større, og mer ensformet, de tok opp større plass, og mindre friluftsarealer ble igjen. Var man en tilhenger av naturens vakre omgivelser er det klart man da ville protestere på en eller annen måte mot denne utviklingen.

 

Det er mulig forfatteren retter en pekefinger mot oss mennesker, og jeg tror budskapet i dette diktet kan være at vi må ta vare på naturen, og stoppe opp og se hva vi gjør med verden. Det er bra med utvikling, men skal det gå på bekostning av denne jorda vi bor på?

 

Dette diktet er høyst aktuell i dag, da mange bekymrer seg over samfunnets tilretteleggelse for forurensning og den kontinuerlige nedbrytingen av naturen vårs. Jeg stiller meg åpen for forfatterens synsvinkel i dette diktet, og jeg er enig i mye av det han kanskje vil fram til (det er jo opp til hver enkelt å bedømme) Men ut ifra slik jeg tolket diktet, så kan jeg si meg enig i hans syn på den teknologiske verden. Vi har lett å glemme at alt vi produserer og alt vi kjøper og kaster skal ha sin plass på jorden begrensede overflate, og all gass vi slipper ut er skadelig for oss. Skulle vi ikke alle ønske at vi levde i en verden der man kunne puste kun frisk luft, og ikke støte på en grå betongfasade nesten hvor enn vi går.

 

Denne type politiske, og samfunnsengasjerte måte å skrive på er typisk for den litterære perioden Rolf Jacobsen skrev i (som var etterkrigstiden). Tiden før og etter første og andre verdenskrig vakte nye skriveinstinkter for lyrikerne. De ville finne uttrykk for verdioppløsningen, kaoset, fremmedgjøringen og angsten som tiden etter krigene førte med seg. Enten det var i 1920 årene etter første verdenskrig, eller på 1940 tallet, da andreverdenskrig herjet (som var den tiden som fikk mest betydning for utviklingen av modernismen i Norge, pga. at Norge ikke var så delaktig i 1.verdenskrig.)

 

Felles for forfatterne i begge disse tidene var at de ville få fram at kunsten ikke kunne eller skulle være en avbildning av virkeligheten, den skulle bryte med normer, og gå nye veier. Modernismen var et mylder av eksperimentelle utrykk, og former. Man var glad for den teknologiske utviklingen som skjedde, men det var fortsatt mange som fryktet denne nye utviklingen, nettopp fordi den var ny og uvant.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish